Veien ut av klikkalderen

Journalister og politikere er fanget i en nyhetslogikk som ikke gir mening. Jeg tror vi kan bryte ut av den.

Tre uker før valget møtte jeg en oppgitt tidligere ordfører i en av Norges største byer. Vi snakket om hennes hverdag som politiker. Plutselig sa hun noe som jeg aldri har hørt noen politiker si høyt:

«Vi politikere forenkler virkeligheten på en grotesk måte. Jeg opplever nærmest at vi forvrenger virkeligheten i forsøket på å komme på i media.»

Jeg ble overrasket over ærligheten, men ikke over innholdet. Som journalist har jeg nemlig selv bedt politikere korte ned budskapet sitt til ti sekunder, for å få bittelitt plass i en nyhetssak. Samtidig har utsagnet fått meg til å tenke på hvordan vi har havnet her – og hvordan vi kan løse det.

Da dukket også et dilemma opp: Hvordan kan vi snakke om de åpenbare problemene uten å svekke tilliten til redaktørstyrte medier i en tid hvor vi trenger tilliten som mest? Jeg håper og tror at nettopp å kaste et kritisk blikk på oss selv kan bidra til det motsatte: Mer troverdighet.

Klikk-læren starter tidlig

Allerede på studiet lærer unge journalistspirer kunsten å “spisse en sak”. Jeg har hørt mange fortelle om et gap mellom ambisjonen om å bidra til å gjøre samfunnet vårt bedre og det som møter dem i praksis. Suksess blir som regel målt i antall klikk.

Og de siste ti årene har tempoet bare gått én vei. Oppdateringene har blitt flere og flere. Og politikerne får færre og færre sekunder å snakke på. I kampen om folks oppmerksomhet havner både redaktørstyrte medier og politikerne på villspor. Til algoritmenes store glede blir budskapene enklere og spissere. Virkeligheten blir skåret i stykker og ender som en strøm av likegyldige notiser.

Jeg har også forenklet komplekse temaer. Eller som redaksjonsleder bedt medarbeidere kutte i en sak hvor det ikke ble plass til noen nyanser i et forsøk på å bryte lydmuren. Journalistikk har ingen verdi om den ikke når ut til folk, men vi mister noe på veien.

Tvangsforing av et mett publikum

I undersøkelsen vår spør vi hva det mest frustrerende med norske medier er. Ensom på toppen av pallen er det «clickbait eller uklare overskrifter» som irriterer oss mest. Sensasjonsjournalistikk og overdrevent fokus på konflikter er på en god andreplass.

Vi klikker oss inn, men føler oss tomme etterpå. Det viser også forskningen. Brukerne føler seg overveldet av mengden nyheter, skriver forskerne Brita Ytre-Arne og Hallvard Moe fra Universitetet i Bergen. I en kronikk i Bergens Tidende forteller de om noen av funnene.

Begrepet «nyhetsmetthet» treffer spikeren på hodet. Folk er rett og slett stappet fulle av informasjon. Det kan vi også se i vår undersøkelse. Av de vi spurte som oppga at de følger med sjeldnere på nyheter enn tidligere, svarer et flertall at de synes det er både overveldende og deprimerende.

Men er ikke poenget at journalistikken skal gjøre oss klokere?

Har mediene eskalert polariseringen?

I august gjennomførte InFact en spørreundersøkelse på våre vegne, med en rekke spørsmål om deres opplevelse av mediene. Et av spørsmålene handlet om hvorvidt nyhetsjournalistikken bidro til mer forståelse eller mer konflikt i samfunnet. Én av to nordmenn mener at nyhetsmediene forsterker konfliktene i samfunnet vårt.

Tallet er oppsiktsvekkende, men ikke overraskende. For hva er konsekvensen når de som roper høyest og hardest får det som er igjen av den fragmenterte oppmerksomheten vår?

Den tidligere ordføreren jeg møtte satte også fingeren på hvordan journalistikken og politikken er fanget av hverandre. Vi har nettopp lagt bak oss et stortingsvalg hvor påstandene haglet og “ikke-saker” ofte tok mer plass enn de utfordringene vi drømmer om at politikerne skal ha ideer til å løse.

Mens verden er mer urolig enn på flere tiår, og stadig flere kriser presser på, så satt velgerne igjen med mange spørsmål. Kom vi som samfunn egentlig frem til noe nytt om hvordan vi skal møte en farligere og mer ustabil verden? Gode forsøk ble i alle fall overskygget av diskusjoner om formuesskatt og hvorvidt Sylvi Listhaug skulle bli statsminister eller ikke.

Det er ikke rart at nye generasjoner heller velger Gutta enn redaktørstyrte medier, når de gir politikerne bedre tid til å fullføre setningene sine. Unge ønsker seg dybde. De vil forstå verden. Unge velger lengre formater ut av en nysgjerrighet som tradisjonelle medier konstant undervurderer.

Pushvarslingene plinger

Dyktige, samvittighetsfulle og hardtarbeidende journalister må skru opp farten for å holde tritt med konkurrenter og sosiale medier. Men de er fanget i en nyhetslogikk som ikke lenger gir mening.

Vi kan ikke legge skylden på tech-gigantenes algoritmer alene. Sosiale mediers inntog har kun forsterket tradisjoner som i flere tiår har preget den offentlige samtalen, nemlig nyhetskriterier som sensasjon og konflikt. Det er vi selv som gjør alt til breaking news. Det er vi som sender pushvarslene som plinger i lomma di, og gir deg en følelse av at årets cast av Forræder er like viktig som at Russland sender droner inn over Polen.

Jeg er ikke her for å svartmale. Det lages mye god og viktig journalistikk. Det er bare ikke alltid så lett å finne den. For den nye teknologien som har bidratt til at journalister kan levere enda mer dyptgående journalistikk raskere, misbrukes også til å produsere mer og løpe fortere

Og politikerne våre? De tvinges også inn i disse strukturene. Den tidligere ordføreren utdypte: «Jeg føler at tiden til journalistene aldri strekker til. Det som skjer er at vi som politikere blir kortere, enklere og mer sensasjonelle.»

Kostnaden vi alle betaler

Hvem er ofrene? Oss alle. Folket, som ønsker seg dybde, men sitter igjen med en følelse av avmakt. Politikerne som blir tvunget til å velge bort de viktige diskusjonene. Journalistene, som brenner for samfunnsoppdraget, men blir tvunget inn i former som overkjører deres verdier og bidrar til å svekke deres kredibilitet.

Ikke minst må vi huske at redaktørstyrte medier er en viktig del av vår beredskap som samfunn. Vi stiller svakere i møte med påvirkningsforsøk fra aktører utenfra når den offentlige samtalen blir mer fragmentert.

Men det finnes håp

Redaktørstyrte medier må ta sin del av ansvaret for hvordan den offentlige samtalen har blitt. Vi må også være en del av løsningen.

Og det finnes håp: I vår landsdekkende undersøkelse var 6 av 10 nordmenn enige i at mediene burde fokusere mer på de viktigste samfunnsspørsmålene. 7 av 10 nordmenn kunne tenke seg et samfunn med større vilje til å lytte til folk med andre meninger.

Hvordan kan vi skape en ny retning? Det må vi finne ut av i fellesskap. Både i mediebransjen, men spesielt i samtale med resten av samfunnet. Vi må legge til rette for en offentlighet hvor flere stemmer blir hørt, og hvor vi kan gå i dybden på vår tids store utfordringer, slik at vi også kan finne ut av hvordan vi skal løse dem.