Send en tanke til Demos medlemmer
De har betalt for at vi kunne lage denne historien. Uavhengig journalistikk er ikke gratis.
I Demos danske søsteravis, Zetland, har journalist Fie Dandanell en serie under tittelen “Økonomania”. Fie intervjuer stemmer fra samfunnsdebatten og næringslivet som er gode på å forklare hvordan den globale økonomien virker etter en gammel orden, som ikke lenger ser ut til å fungere. For en tid siden møtte Fie den politiske økonomen Maja Göpel - som mener at alle kriser vi har stått i de siste årene henger sammen. Maja Göpels analyse har solgt 250.000 bøker verden over, og hvis hun har rett, så må vi endre hele vår forståelse av krisene.
Vi tenkte at denne historien var interessant for Demos medlemmer, så her kommer den.
På 1970-tallet startet en tysk professor et eksperiment hvor tolv studenter fikk ubegrensede ressurser til å løfte velferden i en fiktiv region i det østlige Afrika. De kalte den fiktive regionen for “Tanaland”. Studentene gikk løs på oppgaven med stor entusiasme. Men hver gang de løste et problem, for eksempel barnedødelighet, oppsto det et nytt - matmangel - på grunn av en raskt voksende befolkning.
Fordi studentene bare så på problemene ett og ett av gangen, mistet de den store, komplekse sammenhengen i systemet. Kvinnen du skal få høre om nå, er sikker på at det er akkurat den utfordringen vi står overfor: Vi har for enkle løsninger på verdens komplekse problemer, og vi forsøker å løse dem ett og ett, istedenfor å se hva dette egentlig dreier seg om: et stort virvar av årsaker og virkninger som påvirker hverandre.
Etter USAs krig mot Iran har den medfølgende sjokktilstanden preget de globale oljemarkedene. Internasjonale institusjoner som spesialiserer seg på sånt, spår at verden kan stå overfor en massiv, global økonomisk krise. Uansett har vi gått inn i en pussig tilstand hvor alt fortsetter som før, selv om vi tilsynelatende står midt i en krise. Markedene ser ikke ut til å bry seg, på mange måter virker alt som «business as usual», hvis vi da snakker om «the usual» sånn det har sett ut de siste par årene.
Krise etter krise treffer oss, men kanskje nettopp derfor finner vi en vei framover, hvor vi ikke er nødt til å endre vår atferd så dramatisk. Korona var et unntak, men heller ikke pandemien førte til en stor økonomisk krise på tross av alle dystre spådommer. Og her kommer den politiske økonomen Maja Göpel med en teori som kan få oss til å tenke gjennom det hele én gang til, for å forstå hva som har skjedd med samfunnsstrukturene våre de siste årene.
Maja Göpel er tidligere generalsekretær for den tyske regjeringens klimaråd, og Fie Dandanell traff henne til intervju da hun var i Danmark i vår. Göpel er også en av stifterne av den internasjonale klimavitenskapsbevegelsen Scientists for Future. I tillegg har hun skrevet en bok om vår måte å tenke systemer på, som er solgt i mer enn en kvart million eksemplarer. Og selv om boka har rukket å bli et par år gammel, så er det virkelig interessant lesestoff nå som verden igjen er rammet av en slags unntakstilstand. Maja Göpel vil i alle fall at vi skal skjønne at vi lever i en disruptiv tid.
Når vi snakker om krisene, enten det er energikrisen, oljekrisen eller koronakrisen, så dreier det seg ikke om enkeltstående kriser, det er uttrykk for et helt system i krise. Klimaendringer, pandemier og økonomiske sjokk er ikke isolerte hendelser. De henger sammen, og de avslører noen dypere svakheter i måten vi har innrettet vårt samfunn på. Så lenge vi prøver å løse krisene isolert fra hverandre, så vil vi ikke lykkes, mener Maja Göpel. Hun vil ha oss til å tenke helhetlig.
Göpel er 49 år og jobber hardt for å få klimaspørsmålet på dagsordenen. Boka hennes «Vi kan gjøre det bedre» kom på dansk i april i år. Der spør hun: Hvorfor skaper vi ikke den verdenen som alle er enige om at vi faktisk vil ha? Dette var også spørsmålet som fikk Maja Göpel til å begynne på universitetet. Hun er en sånn type som alltid har stilt spørsmål ved status quo.
– Alle er enige om at vi bør stoppe miljøødeleggelsene, stanse krigene i verden og få en slutt på fattigdom, sier hun.
– Alle var enige om dette, så da forsto jeg rett og slett ikke: Hvorfor gjør vi det ikke?
Dette spørsmålet skulle hun ende med å reise rundt med i akademiske kretser da hun var student på slutten av 90-tallet, og i starten av det nye årtusenet. Hun lette etter svar. Hun var innom statsvitenskap, psykologi, sosiologi, før hun gikk i gang med makroøkonomi; et fag som ser på samfunnsøkonomiens helt store linjer. Det var der hun fikk svaret på spørsmålet - satt på spissen.
Göpels økonomiprofessor på universitetet forklarte at det ikke koster noe for mennesker å flytte seg rundt mellom forskjellige land for å jobbe. At man trenger å åpne grenser, sånn at mennesker kan flytte seg dit hvor det er etterspørsel etter arbeidskraft. Det kunne ikke Maja Göpel forstå. Hvis det ikke kostet noe for mennesker å flytte seg på tvers av grenser for å få jobb, så var det fordi man kun så på hva de tjente, tenkte hun.
«Folk forlater landet sitt og familiene sine. De rykker sin eksistens opp med røttene, og flytter, fordi de ikke er i stand til å tjene nok til et anstendig liv i hjemlandet. Hvorfor skal ikke det bety noe i regnestykket?», spurte hun.
Hun husker at professoren kikket på henne, ute av stand til å skjønne hvordan han skulle forholde seg til innvendingen hennes.
– Og så sa han: “Åh, jeg hører et varmt hjerte som snakker.” Og så fortsatte han undervisningen. Men det var det mest latterlige svaret jeg noensinne hadde hørt, forteller Göpel. “Seriøst, er det sånn du ser på verden?”, spurte hun.
På den tiden var det ikke ansett som innafor å utfordre en professor i en forelesningssal. Mange tenkte at Maja Göpel var sprø. Men det var da det gikk opp for henne at hun måtte sette seg inn i hvordan professoren tenkte, hvis hun skulle endre noe i den gjeldende tankegangen han underviste i.
– Jeg måtte forstå fagfeltet økonomi, og hvorfor det ikke ble satt spørsmålstegn ved fagets gjeldende forklaringer. Jeg var nødt til å forstå kapitalismen hvis jeg ville forstå hvorfor ting er som de er i verden, sier hun.
Maja Göpels har tatt utgangspunkt i klimakrisen de siste 30 årene. Likevel er hennes store fokus at vi ikke kan se isolert på verdens klimaproblemer uten også å se på makroøkonomien. I boka si, “Vi kan gjøre det bedre”, forteller hun om det gamle eksperimentet med Tanaland, som jeg nevnte i starten.
Eksperimentet foregikk som en datasimulering hvor studentene fikk mulighet til å styre både helsevesenet, landbruket, industrien og vannforsyningen, i denne fiktive, østafrikanske regionen. I det fiktive Tanaland førte dette raskt til bedre legebehandling. Derfor falt barnedødeligheten. Men, det igjen, betød at flere skulle ha mat. Og fordi leoparder i området spiste sau, så sørget man for at flere leoparder ble skutt. Da ble det ganske riktig mer sau, og flere kunne få mat på tallerkenen.
På kort tid hadde studentene løst noen av de største problemene. Overraskelsen var derfor stor, da det kort tid etter oppsto en katastrofal hungersnød. Det viste seg nemlig at leopardene ikke bare spiste sau, de spiste også alle de små gnagerne som er planteetere. Uten leoparder steg antallet gnagere eksplosivt, noe som førte til at alle avlingene ble spist. Og dét førte til at både sau og mennesker plutselig sultet, fordi det verken var gress eller avlinger nok. Derfor døde sauene av sult, og så bredte hungersnøden seg for alvor blant menneskene.
Det var den tyske psykologen Dietrich Dörner som sto bak Tanaland-eksperimentet på 70-tallet. Maja Göpel bruker eksperimentet til å påpeke at man ikke bare kan foreta en enkelt handling for å løse problemer i komplekse systemer. Hver gang man gjør noe, skapes det ringer i vannet. Noe som fint kunne være en løsning på et problem i fortida, kan plutselig ikke lenger være en løsning i dag, fordi systemet har endret seg.
– Hvis du aldri oppdaterer dine modeller eller antagelser, altså hvis du aldri endrer dem, så vil du fortsette å bruke den samme hammeren til å banke med, på alt du finner. Og hammer-spiker-metaforen er faktisk virkelig god. For hvis du aldri endrer din oppfatning av det systemet du er en del av, så vil alle problemer se ut som spiker. Og da går du glipp av store deler av virkeligheten, inkludert evnen til å finne bedre svar, sier Göpel.
Under Verdens Økonomiske Forum i Davos i Sveits tidligere i år, var de fleste av verdens ledere enige om at verdensorden vi har kjent inntil nylig, er vekk. Møtet fant sted rett etter at USAs president Donald Trump hadde truet med å annektere Grønland. Der holdt den canadiske statsminister Mark Carney en tale som rett etter at de ble holdt, ble kalt historisk - en tale av den typen som markerer et veiskille, et «før og etter». At den gamle verdensorden gjaldt før talen, og så var det noe nytt og fremdeles uavklart som kom etter en orden der USA ikke lenger er den vestlige verdens åpenbare leder.
For en som Maja Göpel må det ha vært ganske fantastisk å høre folk rundt henne bli enige om at de nå var klare for å snakke om en grunnleggende systemendring. Men, den endringen hun etterlyser, dreier seg ikke bare om å finne en ny konge i en gammel verden - altså spørsmålet om i hvilken grad USA fremdeles er vestens leder. For Göpel dreier det seg om å bruke anledningen til å si; ok, utover det at vi kanskje skal finne oss en ny konge, hva med også å gripe muligheten nå, for endelig å få sett på hvordan vi innretter verden? Burde vi ikke faktisk adressere alle disse stadig tilbakevendende krisene, som klima og fattigdom?
For Göpel henger den geopolitiske krisen altså sammen med alle de andre krisene, også klimakrisen, fordi den bidrar til en økonomisk krise som med stadig knappere ressurser vil bidra til en vekstkrise. Og så videre. Göpel mener det handler om at det kapitalistiske systemet er designet for en verden hvor kloden hadde færre mennesker og flere ressurser. I dag er det motsatt. Færre ressurser og flere mennesker. Systemet holder ikke til den nye situasjonen, sier Göpel:
– Vi har flyttet oss fra å leve i en tom verden til å leve i en full verden. Det betyr at vi må begynne å tenke over hvor mye forbruk i form av ressurser man kan opprettholde over en lengre periode. Det er fra denne tankegangen at ideen om bærekraft kommer. Fra skogbruk; ikke ta ut mer, enn en skog selv kan gjenopprette. Da holder økosystemet seg intakt, og kan fortsette inn i framtida.
Hun fortsetter:
– Men dette er altså et angrep på den gamle tanken om at vi bare kan ta mer mer og enda mer ut, og at kaka alltid blir større, større og større.
Økonomisk vekst har vært det mest populære politiske målet i mange år. Fordi: så lenge kaka har kunnet fortsette å vokse, har ikke politikere eller noen andre - for den saks skyld - måttet sørge for omfordeling. Det har ikke vært nødvendig å ta litt penger fra de rike og gi til de fattige - fordi alle hele tiden har kunnet få litt mer. Men den tida er over, mener Göpel.
Vekst kan ikke lenger fungere som politisk ambisjon. Vi har brukt opp jordas ressurser på en sånn måte at det ikke lenger vil være mulig å bare finne en ny kilde å tappe fra. Vi har bygget det kapitalistiske systemet rundt ideen om at det hele tiden vil være mer til alle, men det er ikke lenger tilfelle.
Det er det vi ser konsekvensene av nå, mener Göpel. Våre økologiske, økonomiske og sosiale systemer er i ferd med å falle sammen. Og dette med at de holder på å falle sammen, er akkurat det Göpel mener man kan se i form av krisene vi har fått, med få års mellomrom. Inflasjonstoppene, som ikke ligner klassisk inflasjon. Pandemiene, og ikke minst klimaforandringene, og det faktum at vi nå overskrider seks av av de ni planetens tålegrenser, som svenske forskere definerte i 2009, og som har blitt ryggraden i mye av klimapolitikken.
Ifølge Maja Göpel er det ikke tilfeldig at det er akkurat nå vi ser disse endringene eller «signalene”. Det skjer nå, fordi systemene begynner å gi etter, like før et vippepunkt.
Det var under møter i Verdens Handelsorganisasjon (WTO) rundt årtusenskiftet at det gikk opp for henne at systemet var ødelagt. Hun fulgte møtene som en del av sitt ph.d.-arbeid.
– Det var noen anti-globaliseringsbevegelser, “The world is not for sale” og “Seattle til Brussel”. Den gangen var jeg en del av Friends of the Earth, som aktivist. Jeg vet ikke om du har sett det, men vi hadde noen sånne store oppblåsbare figurer med påskriften “Don’t let big business rule the world”.
Noe av det Maja Göpel er svært opptatt av, er at når et system er på vei ut av balanse, så trenger det lenger og lenger tid til å gjenetablere sin likevekt når det blir truffet av et sjokk. Den italienske filosofen Antonio Gramsci oppfant begrepet interregnum. At et system kan være i en slags overgangstid, hvor det gamle systemet dør, men hvor det nye ennå ikke er født.
– Vi vet om både klimakrisen, ulikhetskrisen og finanskrisen, men jeg tror det kommer mer rett rundt hjørnet. Det vi står overfor er begrensningene ved å fortsette med den gamle modellen vi har skapt vekst med, og at vi har bruk for veksten for å holde systemene stabile. Vi ser begrensningene i dette systemet nå. Det er rett og slett første gang at vi på et globalt plan kan si: “Vi vet at det ikke lenger finnes nye områder å gå inn i - for å få tilgang til flere naturressurser - uten at det samtidig betyr at vi risikerer å nærme oss et tipping point», sier Göpel.
Derfor kommer ikke vekst helt automatisk til å være den største drivende politiske og økonomiske faktoren i framtida, mener hun. Et argument mange gründere og andre innen næringslivet åpenbart vil være uenige i. Men Göpel har et spennende poeng:
– Vi ser en manglende evne til å droppe behovet for å forbruke mer og mer for å holde økonomien stabil. Det betyr at vi nå står overfor en fordelingsmessig krise. Så hvem vil da få adgang til de ressursene som er igjen, og i hvilket tempo?
Virkeligheten er at de store utfordringene i det økonomiske systemet henger sammen med klimautfordringene, fordi vekst blir et mye vanskeligere mål når vi må slåss om ressursene. Ser vi på KI-industrien akkurat nå, så ser vi at de skal bruke så mye vann og så mye energi at det vil gå tomt for disse ressursene andre steder. Dette er en type «kollaps» som gjør at vi er nødt til å gjøre ting radikalt annerledes. For eksempel bør vi spørre oss selv hva vårt økonomiske system egentlig er til for. Og her griper hun til litt klassisk økonomisk teori:
– Jeg synes at det er meningsfullt å spørre hva finansielle systemene er til for. Altså å vende tilbake til det opprinnelige formålet med dem, sier hun.
Maja Göpel henviser til avdøde James Tobin, økonom og nobelprisvinner for å forklare det opprinnelige formålet med penger. Tidligere var penger bare et mellomledd. Du hadde en vare (for eksempel din egen arbeidskraft) som du solgte og fikk penger for. De pengene kunne du bruke til å kjøpe en ny vare - og dermed ble pengene et mellomledd.
Men sånn er det ikke lenger. Vårt finansielle system har gått fra å være en tjener til å være en herre, mener Göpel. I stedet for å bruke penger til å skape produkter, bruker vi nå penger på å skape flere penger, uten å skape reelle verdier. Samtidig har vi en grunnleggende feil i det økonomiske systemet når systemet ikke «betaler» for belastningen det påfører klimaet.
– Vi er nødt til å internalisere kostnadene ved hvordan vi forvalter verden, sier Göpel.
– Hvis markedene skal kunne gi et signal når en ressurs er mangelfull, så må vi kunne regne inn når ressursen er mangelfull. Derfor gir det mening med utgifter på utslipp fra produksjon av fossilt brennstoff. For hvis prisen signaliserer ‘oj, dette her er en knapp ressurs, så det blir dyrt’ - da må vi finne på noe annet.
Maja Göpels løsning er altså at vi skal tenke alle systemene i sammenheng. Når vi skal løse problemer på ett sted, skal vi tvinge oss selv til å se den enkelte krisen i en større sammenheng.
– En forsker på komplekse systemer vil si at jeg forenkler dette mer enn vi kan forsvare rent vitenskapelig, sier Göpel.
– Men hvis vi skal forsøke å redusere det til det viktigste, må vi spørre: Hva er de største forskjellene vi kan forstå, ut fra måten vi er vant til å utvinne, bruke og kaste bort ressurser på?
Og når Maja Göpel stiller det spørsmålet, så er det tre hovedkriterier vi må legge til grunn, for å finne løsninger på systemkrisen:
Det første er sammenhengene. Alt henger sammen. Vi forstår som regel ikke konsekvensene av våre handlinger, fordi vi ignorerer de usynlige trådene som forbinder handlingene våre til klima, biodiversitet og økonomisk stabilitet.
Det andre er at vi misforstår dynamikken i systemene våre akkurat nå.
Vi tror at vi bare kan fortsette å legge til litt mer, altså mer vekst eller mer forbruk, og at virkningen forblir den samme. Men sånn er det ikke. Systemene er dynamiske. Hvis man fanger ti fisk hvert år i en fiskedam, og det hvert år fødes elleve fisk, så er alt bra. Men hvis du begynner å fange tolv fisk, så fjerner du ikke bare de to ekstra fiskene, du tar bort selve evnen til å reprodusere. Da blir det ikke nok fisk til å parre seg, og da kollapser bestanden.
Det tredje er at vi må forstå at dette ikke nødvendigvis er en lineær utvikling.
Man kan presse et system lenge uten at det ser ut til å skje noe. Men plutselig, kommer man til et vippepunkt hvor systemet skifter karakter helt fundamentalt.
Det var alt dette de ikke forsto i Tanaland. De så ikke sammenhengene når de skjøt leoparder, uten å se koblingen til avlingene. De forsto ikke dynamikken da de så på befolkningsveksten som en suksess, uten å forstå hvordan dette presset resten av ressursene. Og så trodde de at de kunne løse problemene lineært, helt til sult plutselig traff som en unngåelig kollaps.
– Vi mennesker er nødt til å forstå feedback-loopene som er i systemene. Vi kan ikke sette opp tempoet og unngå systemkollaps på den måten. Hvis feedback-loopene går for fort, ender vi med å treffe et vippepunkt hvor systemet plutselig sier stopp.
Hun fortsetter:
– De feedback-loopene som er i finanssektoren, er helt ekstreme. Og mengden av penger som blir flyttet rundt, er enda mer ekstremt. Og sånn jeg ser det, er den store bekymringen at ingen vet hvordan man setter ned farten, uten at det fører til kollaps i hele sektoren. Og ingen vil være ansvarlig for en kollaps. Derfor venter vi bare på at det kollapser av seg selv.
I boka si skriver Maja Göpel at når vi lever i så usikre tider som nå, hvor vi står overfor vippepunkter i både økonomiske og økologiske systemer, så er det bedre å gi slipp på gamle ideer enn å vite 100 prosent sikkert hva som kommer i stedet. Første skritt er å bli bevisst at vi må si farvel til noen gamle fortellinger som ikke lenger er troverdige.
Det høres kanskje uansvarlig ut, men vi har gjort det før. I renessansen og opplysningstiden. Da ble samfunnet også totalt endret, og den gangen var det heller ikke én lineær, stor overgang fra én samfunnsform til den neste. Men felles for både renessansen og opplysningstiden var en sult etter nye idéer. Etter ny viten. Nye teknologier og nye allianser og maktkamper og diskusjoner førte til sammen fram mot det samfunnet vi har i dag. Og det skal vi gjenta, sier Göpel:
– Folk føler alltid at det er overveldende, men jeg tror at med mindre vi ser det store bildet, så overser vi også noe annet. Vi bør aldri undervurdere at det er flere vippepunkter i vente. Og selv om det akkurat nå kan være lettere å si at “jeg ikke vil tro på vitenskapen lenger”, så tror jeg nok at folk innerst inne vet det. De føler bare at det akkurat nå ikke er noe svar de kan stole på i denne kollektive handlingslammelsen. Det er lettere å stenge av for den kognitive dissonansen, ved å si at man ikke vil vite mer om konsekvensene. Folk føler seg maktesløse, sier hun.
– Og det er derfor vi trenger regler. Sånn at de nye systemene gjelder for alle.
For det er avgjørende, at folk opplever at alle deltar. Det er helt avgjørende for at det skal føles rettferdig. 70 prosent av tyskere sier for eksempel i undersøkelser at de ville gjort mer for klimaet hvis de visste at alle andre også gjorde det.
Maja Göpel tror det er fordi vi er flokkdyr. “For hvis andre er likeglade, så er jeg det også.”
La oss avslutte her: med vissheten om at mennesker faktisk er i stand til både å tenke og handle rasjonelt. I boka skriver Göpel at mennesker faktisk er den eneste arten på kloden som har både intensjon bak våre handlinger og reflekterer over det vi gjør. Og fordi vi har de egenskapene, så er vi i stand til ikke bare å forandre oss, men til selv å forandre. Og det er forskjellen på evolusjon og framskritt.
Når forskere i klimabevegelsen snakker om «verdens undergang» så er det altså bare én type verdens undergang. Det venter en ny på den andre siden. Så kan jeg ikke unngå å sammenligne Göpels aller siste poeng, med den store verden.
Det er ikke bare oss, enkeltmennesker, du og jeg, som trenger å vite at andre også gjør noe for å skape forandring før du selv blir motivert til å forandre atferden din. Jeg vil påstå at det samme gjelder for land og bedrifter og økonomiske institusjoner over hele verden.
Det var Fie Dandanell som skrev denne etter å ha møtt Maja Göpel. Words & Workshops by Hedemann har oversatt teksten for oss. Sitter du igjen med noen spørsmål eller tanker? Maja Göpel ser jo verden på sin måte. Hvilke perspektiver vil du gjerne ha med i vår neste historie om disse temaene? Vi vil gjerne høre fra deg i bidragsfeltet under her.