Send en tanke til Demos medlemmer
De har betalt for at vi kunne lage denne historien. Uavhengig journalistikk er ikke gratis.
2. august i år ble det målt 42,5 grader i Yangsan, den høyeste temperaturen som er registrert i Sør-Korea siden moderne værmålinger startet i 1904. Det var så varmt at en potetbonde fant poteter som bokstavelig talt hadde kokt i bakken.
Uka etterpå var jeg i Cam Ranh, sør i Vietnam. En morgen bestemte jeg meg for å jogge. Jeg er ingen løper, men god, gammeldags sakte jogging på korte strekninger, helst i skogen hvor ingen ser meg, kan være fint.
Jeg klarte to runder rundt kvartalet i 40 grader. Da jeg kom inn porten ni minutter senere, kom min samboers tante, Cô Á, og lurte på hva i all verden jeg holdt på med. “Du må jogge før soloppgang”, sa hun, “hvis du absolutt må!”.
Den korte turen var et tegn på noe større: en varmere verden er i ferd med å endre hvordan vi lever. Hva er det som gjør at vi får disse varme hetebølgene igjen og igjen?
Jeg heter Louise. Her i Demo skal jeg skrive om klima. En av de første tingene som dukket opp i innboksen min, var en e-post fra Silvia Kriz. Hun er med i landsstyret til Besteforeldrenes klimaaksjon, og la ved et brev hvor miljøorganisasjonen beskriver hvordan varmen i Europa dreper:
På én uke i juni døde 14.260 flere mennesker enn forventet, og 12.000 av disse menneskene var over 65 år. Det er mer enn halvparten av hele befolkningen i Silvias hjemkommune, Hå. Og som miljøorganisasjonen også peker på: Temperaturen på jorda stiger faretruende mye.
At vi nærmer oss en og en halv grader økning i global middeltemperatur, vet Cicero-forsker Kristin Aunan godt. Hun har jobbet med klimaendringer i over 30 år.
– Det høres lite ut, men poenget er ikke bare middeltemperaturen. Global oppvarming gjør at ekstremene under hetebølgene blir mer ekstreme, forklarer Aunan.
Med andre ord: Når hetebølgene kommer på toppen av generell global oppvarming, får man høyere ekstremverdier. Hetebølgene blir sterkere, de varer lenger, og de kommer tidligere.
– Folk må jo – folk og politikere og beslutningstakere – bli klar over hvilke konsekvenser vi står ovenfor. Det er liksom det første. Og så er ikke alltid det nok.
I min tid som klimajournalist har jeg brukt mest tid i kalde strøk. I 2023 flyttet jeg til Longyearbyen, og kjøpte snøskuter og rifle. På Svalbard har jeg skrevet om klimademonstrasjoner, forskning og løsninger fra et av stedene i verden hvor gradene øker mest, raskest.
Men oppvarmingen i Arktis kan også bety noe for været lenger sør. Camille Li er forsker ved Universitetet i Bergen og Bjerknessenteret for klimaforskning, og ser på hvordan atmosfæren og havet påvirker værsystemene.
En av de tingene hun – og forskere verden over – prøver å forstå, er hva som skjer med jetstrømmen. Den er et belte av kraftig vind høyt oppe i atmosfæren, som blant annet drives av temperaturforskjeller mellom kald luft i nord og varmere luft mot ekvator.
Når kloden vår varmes opp, får vi mer varme og mer fuktighet i systemet. Det betyr at selv om vi skulle hatt akkurat de samme værmønstrene som før, ville de produsert varmere vær, rett og slett fordi utgangspunktet er varmere.
– Ekstrem nedbør blir kraftigere fordi det er mer fuktighet i lufta. Ekstrem varme og hetebølger blir kraftigere fordi bakgrunnstemperaturen allerede er høyere.
Klimaendringene fører også til sterk oppvarming i bakken ved Arktis. Isolert skal det egentlig trekke jetstrømmen sørover, mot ekvator, og gjøre den langsommere, forteller Li.
Men samtidig, mot tropene, foregår det også oppvarming høyt oppe i atmosfæren. Og dette skal isolert sett trekke jetstrømmen nordover, mot polene.
– Begge disse prosessene foregår samtidig. Hvis den ene blir sterkere enn den andre, vil den dominere. Slik det ser ut nå, ser begge ut til å være like viktige.
Nå prøver forskerne å komme til bunns i hva en endring i denne balansen betyr for klimaet.
Her kommer et ord jeg har merket meg denne sommeren: heat dome. Eller på norsk: varmekuppel.
En varmekuppel oppstår når et kraftig høytrykk lager en slags “rygg” høyt oppe i atmosfæren. Ryggen fungerer litt som et lokk som begrenser luftas mulighet til å bevege seg. Når lufta endelig synker, blir den komprimert og varmes opp.
De verste hetebølgene er ofte et resultat av varmekupler, fordi det ikke dannes skyer under den varme luften. Dermed varer hetebølgene lenger og blir mer intense.
Om det er naturlige værendringer eller global oppvarming – eller begge – som bidrar til at varmekupler stadig oppstår, er fortsatt det store spørsmålet.
– Det er ikke et én-til-én-forhold. Det er ikke en slags årsak-virkning i dynamikkene, i luftstrømningene. Men ved global oppvarming og fuktighet, er det en direkte årsakssammenheng.
Li forklarer at vi vet at global oppvarming påvirker sirkulasjonen på flere måter: la oss kalle dem a, b og c. Alle disse effektene kan motvirke hverandre. For et bestemt sted på et bestemt tidspunkt i fremtiden vet vi ikke nødvendigvis hvilke av effektene som er sterkest. Derfor vet vi heller ikke hva sluttresultatet blir.
Li fortsetter:
– På noen områder har vi svært solid kunnskap, mens det fortsatt er andre ting vi ikke vet. Og det føles ikke alltid godt å si at vi ikke vet.
Forskerne som er tydelige på usikkerheten og det som er uvisst, får ofte kritikk. Sier man for eksempel at det ikke er klart om dette skyldes global oppvarming, kan man gi klimaskeptikerne mer bensin på bålet til å si: ‘ja, men hva vet dere da?’
– Det er ikke slik at vi ikke vet noe. Det er bare fortsatt ting vi ikke vet. Og hvis vi ikke er ærlige om det, og sier: OK, Bergen kommer definitivt til å varmes opp til 7 grader innen 2030, og det ikke skjer, det er enda verre, ikke sant?
I Demo snakker vi ofte om å zoome litt ut, og spørre: OK, men hva betyr alt det her?
2024 var det varmeste året som er registrert hittil, og temperaturen lå på mer enn 1,5 grader over førindustrielt nivå. Det er viktig å notere seg at 1,5-gradersmålet i Parisavtalen viser til oppvarming målt over flere tiår. Derfor mener verdens meteorologiorganisasjon at ett enkelt år over 1,5 grader ikke betyr at målet i avtalen er brutt.
Vi nærmer oss likevel faretruende raskt. I den siste pressemeldingen fra FNs miljøprogram skriver hovedkontoret i Nairobi at globale temperaturer er forventet å krysse 1,5 de neste få årene.
De aller fleste er enige om at vi må fortsette å prøve å kutte utslippene av klimagasser og slutte å brenne fossilt brennstoff. Men det alene er ikke nok. Selv om vi hadde kuttet utslippene til null i dag, ville verden fortsette å bli varmere en god stund til.
Derfor er det også bred enighet om at vi trenger globale løsninger som forbereder samfunn, by og bygd på en varmere verden, som flere trær, grøntområder og skygge. Men som klimaforsker i Bergen, Camille Li, peker på: dette løser fortsatt ikke problemet med de virkelige vippepunktene i verden.
– Hvis vi mister en hel art, eller alle korallrevene blekes, kommer det da tilbake? Sannsynligvis ikke med det første, sier Li.
– Dette ble veldig deprimerende. Beklager.
Lyspunktet er at vi, på tross av en verdenssituasjon hvor globalt samarbeid har falt til et historisk lavt nivå, likevel har vist, for over 30 år siden: at det er mulig. Da det ble klart at det var hull i ozonlaget på 80-tallet, ble Montrealprotokollen signert og vedtatt, og det ble relativt raskt innført et internasjonalt forbud mot alle produkter som brukte fluorkarboner, som før ble brukt i hårspray og kjøleskap. Og det fungerte!
Hva så med Norge? Temperaturen her hjemme har de siste femti årene økt raskere enn i noen annen 50-årsperiode de siste 2000-årene. Det er, ifølge Norsk Klimaservicesenter, hovedsakelig på grunn av menneskelig aktivitet.
Men sola skinner ikke overalt. Ifølge nedbørstatistikken til Meteorologisk institutt hadde Lurøy kommune 350 millimeter nedbør i juli. Det er nesten 96 prosent over normalen. I kommentarfeltet til Yr på Instagram er det flere som har hatt regn nesten hver eneste dag: “Jeg bor i Åfjord, Trøndelag. Vi har i grunnen ikke hatt sommer i år”.
For klimaendringene fører ikke bare til varme temperaturer, men også mer ekstremvær i form av regn og flom.
Og jada: vi hadde varme somre og rekordnedbør også før. Men ifølge rapporten “Klima i Norge”, kan endringene de siste 100 til 150 årene ikke forklares uten å ta menneskeskapte utslipp av drivhusgasser og partikler med i beregningen.
Det urettferdige er at de verste konsekvensene treffer skjevt. I løpet av de ukene jeg var i Vietnam i sommer, var jeg også på besøk hos min samboers fetter og familien hans. For ett år siden mistet de huset sitt i flom. Det eneste som ble stående igjen var selve fundamentet til huset – og et kjært kokosnøtt-tre. Da vi var på besøk hadde det nye taket nettopp blitt støpt, og vi drakk kokosvann fra treet som hadde klart å klamre seg fast i flommen.
– Det kommer jo til å skje igjen, sa Hảo, som nå bygger flere forsterkninger, og et bedre tak med tykkere mur. Tømreren og anleggsgartneren jobber halve året på en bondegård i Moss, og alt han har tjent de siste årene har gått til oppbygging og restaurering av huset i Vietnam.
Men Hảo er på ingen måte negativ. Den eneste løsningen er å se fremover.
Klimaforskere jeg har møtt på Svalbard, sier at de stadig blir stilt dette spørsmålet: “Hva føler du egentlig om alle disse endringene?”
Det er mye å ta inn. Men kanskje er det lov å ikke føle så mye absolutt hele tiden. Det er nok å være interessert og nysgjerrig. For i det store og hele har de fleste av oss fått enormt mye mer i fanget enn vi kanskje så for oss.
– Jeg er gammel nok til at da jeg begynte med dette, var det ikke fordi jeg var bekymret for verden. Jeg begynte rett og slett fordi jeg synes det var kult at man kunne simulere atmosfæren, kjøre datamodeller og så prøve å forstå resultatene ved hjelp av teori. Så ja, på en måte har dette blitt mye mer enn jeg så for meg da jeg valgte dette fagfeltet, avslutter Li.