Send en tanke til Demos medlemmer
Historien her er ikke gratis, men du kan lese eller lytte, fordi Cecilie Dawes er medlem av Demo og har delt den med deg.
Denne historien er skrevet av en av våre kolleger i Finland, og ble først publisert hos vår finske søsteravis Uusi Juttu.
Kanskje du har lagt merke til det: Vi snakker mindre. Altså, forstå meg rett: Noen snakker fortsatt veldig mye, den slags mennesker finnes i alle vennegjenger. Men som art, som menneskerase, så snakker vi mindre og mindre med hverandre. Og det kan måles. Ifølge en ny studie snakker vi i gjennomsnitt 338 færre ord om dagen. Og det tallet faller hvert eneste år.
Man har lenge vært bekymret for at folk leser mindre. Men hva med snakking - nedgangen i antall talte ord? Tilsynelatende er det å være menneske i enda større grad forbundet med det å snakke, enn å lese. Å lese er jo egentlig en forholdsvis ny aktivitet i menneskehetens historie.
«Hvordan går det?» spurte jeg forsker Valeria Pfeifer på telefonen her en kveld. Pfeifer jobber som adjunkt ved avdeling for psykologi ved University of Missouri og er den ene av de to forskerne som står bak studien om tapet av talte ord.
«Bra», sa Pfeifer. «Samme her,» svarte jeg. Så forklarte jeg henne hvorfor jeg ringte en time for sent. På grunn av sommertiden hadde jeg regnet feil da jeg forsøkte å finne ut hvor mye klokken var i Kansas. Jeg beklaget forsinkelsen.
Denne høflige småpraten før telefonintervjuet egentlig begynte, tok rundt halvannet minutt. Hvis vi hadde fortsatt litt til, ville samtalen ha vært like lang som det daglige tapet av talte ord. Det høres kanskje ikke ut som så mye.
– Men siden vi snakker mindre for hvert år som går, har vi i virkeligheten mistet en enorm mengde ord i løpet av det siste tiåret, sier Pfeifer.
«Bruken av smarttelefoner har økt, og det har endret måten vi kommuniserer på.»
FORSKERNE OPPDAGET FAKTISK tapet av talte ord ved en tilfeldighet. Pfeifer ville undersøke forskjellen mellom hvor mye henholdsvis kvinner og menn snakker. Hun samlet inn data til undersøkelsen fra mer enn 20 studier som hadde foregått over 15 år, der antall ord var målt med samme metode: ved å feste en liten opptaker på klærne til folk. Undersøkelsene var gjennomført i USA, Mexico, Australia og Europa i årene mellom 2005 og 2019.
Ut fra materialet regnet Pfeifer ut hvor mange ord folk sier i gjennomsnitt hver dag, og kom fram til litt under 13 000. Pfeifers kollega mente først at det måtte være noe galt med resultatet.
– I en tidligere studie vurderte de det daglige antallet ord til rundt 16 000. Kollegaen min sa at jeg kanskje hadde gjort noe galt, forteller Pfeifer.
Pfeifer gjorde beregningene sine på nytt, men kom fortsatt fram til samme resultat. Det så altså ut til at antall talte ord per dag hadde minsket. Pfeifer begynte å undersøke saken sammen med kollegaen sin, og det viste seg at de hadde rett.
– Bruken av smarttelefoner har økt, og det har endret måten vi kommuniserer på, sier Pfeifer.
Folk vil heller sende en tekstmelding enn å ringe, de handler ved selvbetjeningskasser og bestiller alt på nettet. Koronatiden endret holdningen vår til å jobbe hjemme på en onsdag eller torsdag, og da er det ikke så mange å snakke med ved kaffemaskinen.
Ifølge Pfeifer er kunnskapen om at vi bruker færre ord viktig, fordi den fanger opp et bredere fenomen og gjør den forandringen som er i ferd med å skje rundt oss, mer konkret. Vi møtes ikke lenger som før.
Jeg spurte Pfeifer hva slags type prat vi har fått mindre av.
– På bakgrunn av andre studier vet vi at samtalene som forsvinner, med stor sannsynlighet er de korte samtalene. Den typen som karakteriseres som svake sosiale bånd eller perifere samtaler. For eksempel å snakke med naboen eller noen i kundeservice.
«... korte samtaler påvirker ikke bare forholdet vårt til andre mennesker, men også forholdet vårt til verden.»
DEN TYPEN SAMTALE som forsvinner, er for eksempel dialogen jeg hadde med naboen min her om dagen. Jeg var på vei til jobb og skyndte meg over gårdsplassen med hodetelefonene klemt rundt ørene, da det gikk opp for meg at naboen min sa noe til meg. Jeg dro den ene hodetelefonen vekk fra øret. «På vei til jobb?» spurte naboen. Jeg svarte bekreftende og gikk videre.
En helt ubetydelig «samtale», vil nok mange tenke. Det gjorde jeg vel selv også. Betyr det virkelig noe om vi ikke orker å snakke om været med bekjente eller fremmede i tide og utide?
– Vi vet at de som har et større antall samtaler i løpet av en dag, har bedre psykisk trivsel. Vi vet også at de som har færre samtaler, generelt sett er mer ulykkelige og misfornøyde. Det er helt klart en sammenheng mellom mindre prat, og ensomhet og depresjon.
Og trivsel kommer ikke fra den typen samtaler vi har i for eksempel terapi og med andre profesjonelle, men når vi for eksempel spør en tilfeldig forbipasserende om veien.
I en studie fikk en gruppe studenter i oppgave å finne veien ved hjelp av kartet på mobiltelefonen sin, mens en annen gruppe skulle spørre folk de traff på veien. Etterpå var de som hadde spurt andre om veien i mye bedre humør.
Pfeifer sier at korte samtaler ikke bare påvirker forholdet vårt til andre mennesker, men også forholdet vårt til verden. Jeg husker at jeg så på naboen min, som sto og røykte. Dette var altså et menneske som hver natt sover bare noen få meter fra meg. Men selv vår kjappe prat på vei til jobb, gjorde at jeg følte at jeg nå kjente naboen min litt bedre. Det var som om noe inni meg ble mykere.
Denne typen småprat passer ifølge Pfeifer dårlig inn i en moderne tankegang.
– Tid har blitt en som en handelsvare man skal få mest mulig ut av. Vi definerer hele tiden hva som er, og ikke er, nyttig for oss.
En samtale som ikke umiddelbart fører til noe sted, taper ofte i konkurransen om nyttig tid. Etter min mening kan man oppsummere vår tids samtalekultur med uttrykket This could have been an e-mail.
«... færre talte ord påvirker konsentrasjonsevnen vår, hukommelsen og de kognitive funksjonene våre - altså evnen til å konsentrere oss om flere ting på én gang eller regulere handlingene våre.»
SELV VELDIG KORTE SAMTALER er god trening, mener Pfeifer. De er en viktig grobunn som all annen samtale kan vokse ut ifra. Det gir mening: Man lærer å lese ved å lese og man lærer å føre en samtale ved å snakke med folk.
Jo mer jeg har snakket med fremmede og bekjente i det siste, jo lettere har det blitt å snakke med andre. Noen ganger blir småpraten også til noe større. Jeg har vært på teater med naboen over meg, og jeg fikk hjelp til den forrige artikkelen min av en venn av en venn som jeg traff på en bar.
Hvis man ikke trener på å snakke med andre, skjer det motsatte. Alle former for samtale krymper liksom inn.
Slik Pfeifer ser det, befinner vi oss akkurat nå i en nedadgående spiral, der vi hele tiden snakker mindre.
– Færre samtaler kan bli normen, og det å innlede en samtale kan bli et unntak. Det gjør at muligheten for samtaler blir stadig mer usannsynlig.
Spiralen blir forsterket av at det ikke alltid trenger å være hyggelig å snakke sammen, men at det også kan være risikofylt og ubehagelig. I en artikkel fra februar, skriver vår kollega i danske Zetland, Vaula Helin, sånn om friksjonen som er forbundet med sosial interaksjon: Den sosiale spenningen oppstår fordi man i slike sammenhenger ikke helt kan forutsi eller kontrollere hvordan andre mennesker oppfører seg, reagerer eller hva de ønsker.
Hva om man er på vei ut døra og har det travelt, og den andre plutselig begynner å gråte? Hva hvis noen blir stående og skravle i vei om noe helt meningsløst?
Eller hvis det du hadde tenkt å si ikke kommer ut av munnen sånn du hadde planlagt? Da jeg ringte til Pfeifer, brukte jeg feil ord. Jeg sa «daytime saving time», da jeg skulle ha sagt «daylight saving time». Det er jo pinlig.
Jo mindre man snakker, desto mer skremmende blir det. Hvis man snakker regelmessig, oppstår det kanskje færre kleine øyeblikk. Men uansett hvor mye man øver seg på å snakke, kan man ikke unngå at det noen ganger oppstår pinlige situasjoner.
Det ser ut til at dette har blitt et problem, og jeg lurte på om det kom av at teknologien har gjort det så enkelt for oss å unngå det ubehagelige i livet?
Da jeg skrev til Pfeifer og ba om et intervju, limte jeg først inn teksten i en KI-chat. Jeg ville gjerne sjekke om meldingen min hadde en saklig tone, og om det var noen grammatiske feil.
Under intervjuet sa Pfeifer at når vi snakker sammen med å skrive, trenger vi ikke å huske meldingene vi har sendt til hverandre tidligere. Det kan man alltids bare scrolle tilbake og lese på nytt. Det er ikke mulig i en samtale.
– Vår tese er at færre talte ord påvirker konsentrasjonsevnen vår, hukommelsen og de kognitive funksjonene våre - altså evnen til å konsentrere oss om flere ting på én gang eller regulere handlingene våre.
Det er sannsynlig at det blir vanskeligere å følge med i lange samtaler, om du snakker mindre. Akkurat som det blir vanskeligere å lese og tolke lange tekster, hvis man slutter å lese.
Basert på studier ser det også ut til at når vi forsøker å unngå sosial friksjon, begynner vi å se på andre med mindre tillit. Ifølge Pfeifer styrker det ikke tilliten mellom mennesker på samme måte å skrive meldinger, som å møtes ansikt til ansikt. Det blir mindre plass til empati.
Da jeg fortalte at jeg holdt på med en artikkel om at vi snakker mindre, kom vår kollega Mari Manninen med en ti år gammel finsk roman hun mente jeg burde lese: Taivas (Himmelen) av Piia Leino.
Romanen utspiller seg i Helsinki i 2058. Mennesker har sluttet å møte hverandre, det har blitt angstfylt å snakke med andre mennesker. Alle innvandrere har blitt drept eller er sendt ut av landet. De som har råd, kan flykte fra den harde virkeligheten og inn i en virtuell verden som kalles «Himmelen». Himmelen er et vidunderlig sted med fuglesang og blide bølgeskvulp. De drar dit for å nyte livet og samle krefter til å holde ut den virkelige verden. Men også i Himmelen holder alle seg for seg selv.
I boka har menneskene blitt likegyldige overfor hverandre. Hukommelsen deres smuldrer opp, og verden har blitt historieløs og merkelig uklar.
I den verdenen Leino har skapt, er mennesket blitt tvunget til taushet. Det er det som skjer i autoritære regimer, der man forsøker å begrense menneskers mulighet til innflytelse.
Men i denne sammenhengen har jeg mest inntrykk av at det er oss selv som forårsaker tausheten. Og det er skremmende.
«Til slutt blir det enklere å bare tie helt stille, eller å flytte samtalen inn i egne bobler ...»
JEG VIL GJERNE VITE hvilke samfunnsmessige konsekvenser denne snikende tausheten har. Derfor ringte jeg til Melisa Stevanovic. Hun jobber som lektor ved avdeling for sosialpsykologi ved Tampere universitetet i Finland. Stevanovic har blant annet forsket på sosial interaksjon.
– I etterdønningene av COVID-19 er det nok ikke lenger så enkelt og naturlig for oss å være sammen med andre mennesker som før, sier Stevanovic.
Teknologien har endret samtalekulturen på en måte som har gjort et tilfeldig møte enda vanskeligere.
Ifølge Stevanovic beveger vi oss naturlig i en gråsone når vi omgås andre sosialt, i fysisk virkelighet. Vi myker opp ordene våre og lar noen ganger være å si visse ting. Deltakerne i samtalen er bevisste på at de befinner seg i en situasjon der begge risikerer å tape ansikt, og at samtalen kan bli pinlig. Derfor ønsker de å beskytte hverandre mot ubehag og pinlige opptrinn.
– Det er derfor dialog er bygget opp slik at man følger bestemte ritualer, slik at man tør å kaste seg ut i øvelsen.
Disse ritualene opprettholder en solidaritet mellom mennesker og gjør det lettere å inngå kompromisser. Ifølge Stevanovic lever vi imidlertid i en tid der «direkte tale» er et ideal, og man ser skjevt på den ellers så verdifulle gråsonen som en samtale kan bære med seg. Dette er særlig tydelig på sosiale medier, der ritualene som skal sikre at man ikke taper ansikt, har mistet sin betydning. Man trenger ikke å være redd for å utlevere eller såre samtalepartneren, fordi man ikke føler den andres skam eller ubehag på kroppen. Til slutt blir det enklere å bare tie helt stille, eller å flytte samtalen inn i egne bobler, der man kan snakke «rett fram» om ting som alle i bobla er enige om.
Å snakke sammen er å dele verden med hverandre, tenker Stevanovic. Når vi ikke snakker sammen, blir verden dermed fragmentert, i små biter, og hver enkelt velger sin egen lille bit. I 2024 viste en analyse at det nå er flere autoritære regimer enn demokratier i verden. Det er åpenbart at den utviklingen i hvert fall ikke blir bremset av at samtalen forsvinner.
– Polariseringen er fatal for demokratiet, for i et demokrati skal man kunne leve med at det er mange mennesker med forskjellige holdninger, sier Stevanovic.
«Vi trenger flere steder som inspirerer folk til å snakke sammen.»
SÅ HVA GJØR VI? Vi prøver å helbrede oss selv med taushet. Jeg drømmer også ofte om å ha litt tid for meg selv. Folk rundt meg drar på stillhetsretreat i tide og utide. Rundt omkring i verden har man begynt å arrangere lese-retreater. Folk betaler altså for å kunne løsrive seg fra mobiltelefonen - men ikke fordi de vil snakke med andre mennesker. De vil ha ro.
Å finne roen, i stillhet uten mobiltelefon, kan uten tvil gi en harmonisk opplevelse av verden. Journalisten Sam Pyrah skriver i The Guardian at det hjalp ham å høre hva som skjedde inne i hodet hans da han flyttet til et fredeligere sted. Stillheten var nærvær, ikke fravær. Å tilbringe tid i stillhet gjorde også Sam Pyrah selv mer stille. Han begynte å snakke mindre enn før.
Forfatteren Boris Fishman fortalte i et essay i The New York Times at det var som å finne tilbake til den fysiske verden, da han var på stillhetsretreat. Det gikk også plutselig opp for ham hvor stor kjærlighet han hadde til andre mennesker.
Men kan man, når alt kommer til alt, snakke om en helhetlig verden, hvis man mangler den friksjonen som finnes i sosialt samvær?
Retreater kan etter min mening minne litt om den virtuelle virkeligheten, i den fiktive boken Himlen, der man kan slippe unna en vanskelig virkelig verden, hvis man bare har penger nok. Og hvis man av og til kan komme til Himmelen, trenger man ikke å gjøre om på den virkelige verden.
Da Fishman kom hjem fra stillhetsretreaten sin, holdt han på å sprekke av trang til forandring - men livet falt raskt tilbake i det vante sporet. Senere var han tilbake på samme retreat. Pyrah mener at man har begynt å selge stillhet til forbrukere som selvutvikling eller for å bli mer produktiv. Enda en gang handler det om en selv og ikke om andre.
Jeg spurte Pfeifer hva hun tenker at vi kan gjøre? Hun sa at vi trenger flere steder som inspirerer folk til å snakke sammen. For eksempel finnes det i dag stillekupeer på togene, men kanskje kunne det også være kupeer satt av til å snakke med hverandre.
Det burde også finnes steder i det offentlige rom der man kan oppholde seg sosialt med andre uten å kjøpe noe. Biblioteker, parker og bofellesskap. Særlig i USA er det få slike steder.
Pfeifer hadde også lurt på om hun selv var en person det virket lett å henvende seg til.
– Når man bruker hodetelefoner i det offentlige rom, sender det et ganske kraftig signal: «Ikke snakk til meg.» Sånn er det også med mobiltelefon.
Selv har hun bestemt seg for å snakke mer. Den siste samtalen hun hadde hatt, var med taxisjåføren da hun dro hjem fra en konferanse. Sjåføren innledet samtalen med å spørre hvor Pfeifer kom fra. Snart viste det seg at en i sjåførens familie var i ferd med å flytte til Kansas for å studere. Det førte til en samtale, og den hadde verdi.
JEG VIL IKKE at vi slutter å snakke med hverandre. Jeg har ikke lyst til å leve livet mitt med en usynlig vegg mellom meg og verden rundt meg. Jeg lengter etter pinlige øyeblikk og tilfeldig småprat. Jeg vil gjerne snakke mer, og jeg har tenkt å begynne med det samme.
Derfor bestemmer jeg meg for å gjøre som Pfeifer. Jeg ringer til Gunilla på 74, som bor over meg, men som har tilbrakt nesten hele sommeren alene på hytta. Jeg savner henne faktisk litt.
– Hei Saga, sier Gunilla da hun tar telefonen.
Hun forteller at hun har vært i badstua, og ute for å lete etter kantareller. Dessverre går alle andre til de samme soppstedene, så hun har ikke funnet noen kantareller. Terrenget er dessuten litt steinete, noe som gjør det vanskelig å bevege seg rundt. Barnebarna har vært på besøk. Jeg sier at jeg har vært ute og plukka blåbær. Forteller hva kjæresten min holder på med.
Vi snakker om å snakke. Gunilla forteller at hun er så sjenert at hun aldri starter en samtale med fremmede, men at hun ikke har noe imot det hvis de gjør det. På hytta snakker hun med naboene hvis hun treffer på dem.
– Ellers går jeg bare rundt for meg selv og småprater med fugler og ekorn.
Jeg tenker på hva de ville sagt til alt dette.
Dere mennesker, altså. Hvorfor la være å fly, hvis du har fått vinger? Hvorfor ikke snakke når du kan?
Historien er laget av Saga Sinisalo. Nina Stensrud Martin. Guttorm Andreassen.