Marstein tror på gud, men er ikke religiøs. – Jeg trenger en grunn til at det lønner seg å være god når ingen ser påMarstein tror på gud, men er ikke religiøs. – Jeg trenger en grunn til at det lønner seg å være god når ingen ser påMarstein tror på gud, men er ikke religiøs. – Jeg trenger en grunn til at det lønner seg å være god når ingen ser på

Du vet, når det har vært en sak, og hvor det er sånn: Lady Gaga forlot intervjuet med Dagbladet-journalisten. Jeg har ikke lyst til at vi skal havne der.

– Nei, vi skal ikke havne der.

Rapperen Marstein svarte på mitt forsøk på å lage et slags trygt rom for dialog om seksualisering av menn.

Før jeg skulle møte 23-åringen hos plateselskapet hans for å snakke om det nye albumet «Yap», hadde jeg sett ganske mye på musikkvideoen til låten «Savner et menneske». Der opptrer Marstein på danskebåten og ser lengselsfullt ut over havet, ikledd en kritthvit, nystrøket matrosdress.

Dette kunstneriske og estetiske valget har jeg tenkt en del på. Så dette utviklet seg til en samtale om å stå i frykten for å bli ledd av, ubehaget ved å bli dratt i fra flere kanter og matrosen som seksuelt ikon.

Det siste viste det seg raskt at det var jeg som hadde tenkt mest på.

Intervjuet er en samtale med humør og digresjoner, som gjør seg best på lyd, rett i øret. For den som likevel vil lese, ligger det en lett bearbeidet transkripsjon under.

Det nye albumet heter «Yap». Yapping har vært et lite tema i livet mitt den siste uken, fordi jeg faktisk måtte finne ut hva begrepet betydde. Jeg måtte google det. Og så kom det: «young aspiring professional». Og jeg tenkte: Hmm, spennende, spennende at det er slik man definerer seg.

Det er noe blablabla, babbeli babble, som du har blitt anklaget for å være. Er det ikke det som ligger til grunn?

– Ja, men jeg visste ikke selv hva ordet betydde før for et par år siden.

Er det sant? Nå ble jeg så glad.

– Det var TikTok som lærte meg ordet.

Jeg er ikke så veldig mye på TikTok, men jeg skjønte at der sier de at du er en som yapper.

– Ja, og ordet betyr å bable uten substans.

Kommer det egentlig fra bjeffing? Er det det opprinnelige uttrykket?

– Fra 1600-tallet, tror jeg. Det går helt tilbake til da.

Voff, voff. Der er det deg.

– Ja. Bark, no bite. Det er meg, ifølge dem. Og så var det noe Erlend Mørch sa i en podkast en gang, som ga meg en ny frykt. Han sa: «Min største frykt er at det bare kommer ett ord som forklarer deg eller avvæpner deg eller gjør deg …» Ah, han er det. Og så er det bare: Ja, han er det. Du trenger ikke gå i dybden.

– Jeg tror kanskje det var det som skjedde med meg, for da tenkte jeg: Ah, jeg er han som yapper. Jeg er han som babler uten substans. Og det frustrerte meg en god del. Men jeg kom ganske raskt til fred med at jeg ikke kan tvinge noen til å la være å tenke at jeg yapper.

Men blir du sint eller lei deg? Hva er de første følelsene? Blir du forbannet?

– Ofte klarer jeg ikke å skille de to følelsene.

Sint og lei deg?

– Nei.

Nei, vet du hva, det er jeg enig i. Jeg virker alltid sint hvis jeg egentlig er lei meg.

– Yeah, that’s it.

Og så går det et døgn, og så tenker man: Men jeg var egentlig lei meg. Du får ikke noen trøst når du er aggressiv.

– Og det verste er når du blir lei deg og så blir sint. Eller min første reaksjon er ofte å bli sint, og så gjør man noen andre lei seg, og så blir du bare lei deg med en gang. Og så blir du «bad guy» i tillegg. Så nå må du være ansvarlig for det også. Men jeg kan i hvert fall ikke hindre noen i å kalle meg en yapper. Men jeg kan gjøre mitt aller beste for å redefinere ordet litt.

Det er prosjektet, ja.

– Ja, hva var det du kalte det? «Young ambitious.»

«Aspiring professional.»

– «Young aspiring professional.» Det er ikke det jeg skal prøve å omdefinere det som, men hva ordet betyr for meg. Det betyr å si det du føler i øyeblikket, slik vi gjør etter beste evne nå. Uten å forholde seg til eventuelle konsekvenser eller sanksjoner eller trusler eller bare latterliggjøring. Eller at du bare blir litt dum i øyeblikket. Og det er en høy pris å betale, i hvert fall for veldig mange. Det kan gjøre vondt, men jeg har kommet til fred med at jeg tror det er verdt det.

Ja, det er fantastisk, er det ikke det?

– Jo, jeg liker det veldig godt. Det er litt som å være konstant full, men aldri bakfull. Eller jeg har i hvert fall ikke blitt det ennå.

Men har det noen effekt på albumet, dette målet eller denne ambisjonen om at nå skal jeg bare si det, nå skal jeg bare si det uten å tenke på noe? Er det en slags frihet uten lenker?

– Ja. En vis mann som heter Rick Rubin, en meget anerkjent musikkprodusent, mener at ingen ideer er dine. Han ser på det som at det finnes en slags idégud som sender signaler. Og så handler det om du klarer å posisjonere deg riktig til å ta dem imot, og deretter om du klarer å utføre dem og få dem ned. Og det tror jeg på selv.

Husker du noen øyeblikk der du var riktig posisjonert?

– Jeg hadde vært i Thailand og mistet telefonen min på nyttårsaften. Ikke spør hvorfor, selv om du sikkert kan tenke deg det.

Jo, si hvorfor!

– Nei, jeg mistet den bare. Men jeg var veldig full.

Ja, det var ikke noe verre enn det …

– Nei. Åja, nei, ja, det var bra jeg sa det.

– Men det var veldig bra. Det er noe av det beste som skjedde meg i 2026. Og det skjedde to timer etter at året begynte.

Det var at du mistet telefonen?

– Ja, for jeg kom ikke til å kjøpe en ny iPhone i Thailand. Så da var jeg helt uten telefon i to uker. Det har jeg ikke vært siden barneskolen, tror jeg. Det hadde jeg aldri tenkt på før, men jeg hadde aldri gjort det før. Og det var en veldig interessant opplevelse og en veldig sunn opplevelse, tror jeg, som jeg anbefaler enhver.

Kan du si litt mer om hva som skjedde med livet ditt i de to ukene som du likte så godt?

– Jeg følte at hodet mitt var mye friskere, naturligvis, men jeg syntes også det var lettere å kjenne på ting. Og jeg var mye mindre stresset. Jeg var riktignok på ferie, men jeg var mye mindre stresset enn jeg pleier å være på ferie, og jeg lærte å kjede meg igjen.

– Hvis jeg for eksempel satt på en restaurant med vennene mine, oppsto det slike øyeblikk som man vanligvis ikke helt merker, tror
jeg. Men plutselig sitter alle oppe med en smarttelefon i to–tre minutter, og så sitter jeg der bare: Okei, hva er det de spiser borte på bordet der? Og jeg lærte å kjede meg igjen, noe jeg tror jeg ikke har gjort på veldig mange år. Og det tror jeg – jeg er ikke religiøs, men jeg tror på Gud.

Nå må vi stoppe litt opp. Hva betyr det å ikke være religiøs, men tro på Gud?

– At jeg ikke tilhører en religion.

Ja, men du tror på en gud?

– Ja, som for all del for alt jeg vet kan være en fjortenåring med et datasimulasjonsprogram. Men jeg tror det finnes en gud, en gud som har en eller annen plan.

Ja. For oss alle eller for deg?

– Det er spørsmålet. Men nei, for oss alle på en eller annen måte. Jeg klarer bare ikke å forklare det.

Har dette vært med deg siden du var barn, eller er det noe som kom til deg senere?

– Helt siden jeg var barn har jeg tenkt: Gud, please, si at det er taco til middag i dag. Men ikke helt på den måten. Begge foreldrene mine er ateister, og jeg har ikke noe slikt derfra. Men etter hvert som jeg ble eldre, ble det også mye lettere – eller jeg har i hvert fall hatt behov for et svar eller en grunn til at det lønner seg å være god.

Du trenger et svar på hvorfor det lønner seg å være god?

– Ja, eller en grunn.

En grunn?

– For det er mye for meg å tjene på å overbevise deg om at jeg er god nå, eller late som at jeg er god. Men hva med når du ikke er der, eller når ingen er der, eller når ingen merker det? Hvem er det da, utenom meg selv, som i utgangspunktet bare tenker på seg selv, som skal kunne dømme meg?

Kan jeg spørre hvilke onde ting du ville vært fristet til å gjøre hvis du var alene, som du sier, og ingen så deg og du ikke hadde noen gud å svare til?

– Ja, å lyve.

Men da er du jo i relasjon til ham.

– Ja, men hvis du ikke avslører meg, så er det jo … Okei, å kaste fra meg den tomme brusflasken langs veien når ingen ser meg.

Ja, da må du. Da er det Gud. Det er ikke bare din egen samvittighet, egne vonde følelser knyttet til å være en idiot, som stopper deg.

– Jeg tror mennesket kan overbevise seg selv om at ganske mye er greit. Jeg mener historien viser det også. Jeg tror jeg har min egen, eller jeg tror alle har, eller whatever, en kreativ gud som sender deg ideer hvis du posisjonerer deg for å ta dem imot. Og jeg tror ikke at jeg er så veldig original eller kreativ, eller gjør ting som andre ikke har gjort eller tenkt før.

– Jeg tror jeg har hatt en del flaks med mitt utgangspunkt. Og så tror jeg at jeg har vært nysgjerrig og engasjert og ivrig nok til å ta imot disse ideene eller tankene, og i tillegg få dem ut. Det var det som skjedde i januar, og jeg tror ikke det hadde skjedd hvis jeg ikke hadde vært to uker uten telefon.

– Da jeg kjedet meg mer, ble jeg også mer nysgjerrig på ting som jeg egentlig forsto betydde mer for meg enn alle distraksjonene som en telefon eller Instagram kan medføre.

Kan vi ikke gå inn på noen av tingene på det nye albumet som jeg har hengt meg opp i? Den første låten heter «Yahya Hassan». Der sier du at du føler deg som Yahya Hassan. Og for de som ikke husker hvem Yahya Hassan er: Han var en dansk poet og et stjerneskudd. Har du et forhold til ham fra før, fra før du begynte å jobbe med dette albumet?

– Ja, det har jeg, og det er det jeg mener med flaks. Det er mange ting du ikke kan velge. For eksempel familien din. Og faren min ga meg i hvert fall den første diktsamlingen til Yahya Hassan da jeg var tretten eller fjorten og gikk på ungdomsskolen, og jeg likte den veldig godt. Siden den gang har jeg vært investert i ham. Jeg var ganske ung og ikke så bevisst, men jeg fulgte med mens han levde også.

– Det tror jeg er viktig å få frem. Jeg er ikke typen som sier: «Åh, det var en fyr som …» – bortsett fra at jeg kunne gjort det, og jeg er jo ung nok til at det må være lov. Men fra før jeg i det hele tatt slapp rapmusikk, så jeg var fan av Yaya Hassan.

Yahya Hassan kom bare ut av intet, hadde palestinske foreldre fra Libanon som hadde innvandret til Danmark, fire søsken og vokste opp i en forstad. Han gir ut en diktbok som blir en sensasjon, der han beskriver en oppvekst med vold og omsorgssvikt. Og så blir det en enorm suksess.

Han leser disse diktene live på en veldig bestemt, suggererende måte. Folk blir veldig fengslet av hele hans person. Han blir en yndling. Og så går det selvfølgelig rett inn i rus og vold og psykiatri, som bok nummer to handler om. Og så blir han funnet død når han er tjuefire år. Vil du si at dette er en oppsummering av Yahya Hassans virke?

– Definitivt.

Men så sier du at du føler deg som ham, og der trenger jeg litt kontekst.

– Og mellom bok en og to tror jeg også at offentlig eksponering og suksess, kanskje for den saks skyld, er en viktig faktor.

Helt klart. Det var også det. Et veldig godt poeng at bok to handlet om hvordan livet hans egentlig ble etter suksessen, og det ble ikke så veldig bra.

– Det tror jeg ikke det ble. Men ja, jeg sier «I feel like Yahya Hassan». Jeg sier ikke «jeg føler meg som Yahya Hassan». Og når jeg sier det på engelsk, føles det som en mer distansert måte å si det på, fordi jeg tror vi er to veldig ulike personer, og han er noe helt spesielt, og jeg tenker ikke at jeg er som Yahya Hassan. Rett før jeg sier det, sier jeg «stuck mellom to menn med dårlig ånde». «I feel like Yahya Hassan», fordi han har en linje i «Yahya Hassan 2»: «Jeg står fast mellom to menn med dårlig ånde».

– Den handler kanskje om at han på den ene siden kommer fra en drabantby i utkanten av Århus, der mange er sinte på ham for den første diktsamlingen han ga ut. Han møtte en del motstand der. Men så har du hele kulturelitegjengen og alle som hyller ham, høyreorienterte politikere og folk som vi kanskje ville kalt skaprasister, som sier: «Yahya Hassan, han er bra.»

– Og så blir han stående fast imellom: Han har uenigheter med denne siden, og han har uenigheter med den siden, og blir dratt mellom begge, mens han egentlig bare har lyst til å si det han føler.

– Og uansett hvor du går: Hvem skal du være på lag med? Du kan ikke være på lag med noen lenger, du må kun være på lag med deg selv, og da tror jeg du også kan bli ganske paranoid eller ensom eller sær. Jeg synes det er en veldig fin linje. Det er en veldig fin måte å formulere det på, synes jeg.

Jeg tenker på deg i norsk offentlighet som en som er veldig godt likt: Hvem er det som ikke liker deg, på en måte? Og jeg har lurt på hvordan det er å være ham.

– Det var veldig hyggelig å høre, men jeg tror det er veldig mange som ikke liker meg. Du har en ung hvit mann som ruller på r-ene, selv om han er oppvokst i et møblert øvre middelklassehjem, og skal være en eller annen rapper og er ganske selvhevdende til tider. Og så skal han i tillegg uttale seg om politikk uten å ha noen særlig over gjennomsnittet peiling på det. Og du har noen som kaller meg kommunist.

– Og så har du på den andre siden dem som kaller meg snobb. Jeg tar meg selv ofte i å være uenig med begge sider i flere saker, og har ikke lyst til å alliere meg med noen av dem av den grunn. Og jeg er med andre ord som Yahya Hassan, stuck mellom to menn med dårlig ånde.

Ja, for jeg tenkte at det dere også har felles, er at jeg ser for meg at dere også er stuck mellom to kvinner med dårlig ånde, hvis jeg skal være helt ærlig. Det er noe kulturtantekjærlighet som dere også blir omfavnet med. Og jeg har tenkt at det kanskje kan oppleves trangt eller klamt å bli en slik yndlingsfigur for noen. For eksempel da du debatterte mot Baris før valget på YouTube, og du stilte opp og diskuterte ordentlig med ham. Da er det jo typisk at det etterpå kommer et kor av mennesker som sier: «Herregud, så bra at du endelig satte dem på plass.» Men nå trekker jeg meg litt på det, for hvordan så det ut på TikTok? Det vet jeg jo ikke …

– Jeg vil i hvert fall ikke ha på meg at jeg bryr meg mer om hva de sier på TikTok enn om de etablerte mediene.

Nei, det forstår jeg, men jeg får det ikke med meg. Derfor sitter jeg igjen med et inntrykk av at alle elsker deg. Og så er det egentlig bare basert på en ganske smal del av offentligheten.

– Det er veldig interessant, for det finnes et klipp fra den debatten som har gått viralt to ganger. Jeg tror de har en million visninger hver eller noe slikt. Men det ene har gått viralt hos dem som stiller seg til venstre politisk, og det andre har gått viralt på høyresiden. Så kommentarfeltet er to helt forskjellige ting, der det ene sier: «Åh, han satte ham på plass. Det var på tide. Fy faen! Fuck Boris! Let’s go, Marstein!» Og så har du den andre siden, som sier: «Jævla kommunist som snakker pakistanernorsk. Og hvem faen tror han at han er?» Og det er det samme klippet på den samme plattformen.

– Men det er kanskje også en av grunnene til at jeg – jeg vil ikke si at jeg angrer, men selv om jeg er relativt fornøyd med opptredenen min, sett i lys av forholdene, var hovedpoenget, og det vi snakket om da jeg snakket med Oskar Westerlin om å gjøre dette, at hovedsaken skulle være at to uenige personer kan ha en respektabel samtale, og at det forhåpentligvis kunne vise de unge at det går an. Men i etterkant har jeg tenkt at det kanskje bare bidro til mer polarisering.

Nei, det tror jeg ikke.

– Jeg ble i hvert fall enda mer stuck mellom to menn med dårlig ånde, eller to kvinner med dårlig ånde, eller to personer.

Nå skal du ha konsert i Spektrum alene. Du har jo stått på den scenen før og kjent publikums beundring. Hva skjer da i kroppen og med følelsene?

– Det føles veldig veldig bra.

Føles det naturlig? Tenker du sånn?

– Nei, det føles ikke naturlig.

– Eller jeg vet ikke. Jo, det føles naturlig i den kunstige settingen, men jeg tenker mye på kjærlighet, og hva det er. Hva er betinget og ubetinget kjærlighet? Og finnes det noe punkt der en kjærlighet ikke på et eller annet tidspunkt faller tilbake på egoisme? Om jeg føler meg bra av å gi deg et hyggelig kompliment så sier jeg i utgangspunktet dette komplimentet for at du skal føle deg bra. Men jeg føler meg bra av å få deg til å føle deg bra.

Ja, og da er det et snev av egoisme i den handlingen, tenker du?

– Ja, eller jeg vet ikke om jeg hadde gjort det hvis jeg hadde følt meg dårlig av at du følte deg bra.

Nei, ikke sant. Hvis du kastet opp av at jeg følte meg bra, så hadde du kanskje ikke sagt de fine tingene.

– Kanskje ikke. Eller jo, kanskje jeg hadde gjort det, men da av andre grunner.

Når du sier det, tenker jeg: Ja, men gjør det noe? Hvis du gjør det fordi du føler deg bra.

– Nei, jeg tror ikke det gjør noe som helst.

Men hvor kommer kjærligheten inn i dette?

– Jeg tror jeg har vært bortskjemt med å ha kjent på mye kjærlighet fra folk fordi jeg har fans. Premisset for den kjærligheten er at jeg i denne rollen er en artist som dere forhåpentligvis er fan av. Og da finnes det noen uskrevne regler for hvordan relasjonen mellom oss fungerer.

– Men den ville ikke fungert på samme måte hvis vi satt her. Så det vil jeg si er betinget kjærlighet. Moren min ville elsket meg uansett, tror jeg. Jeg tror til og med hun ville elsket meg om jeg gikk og begikk et trippeldrap i morgen.

Ja.

– Det er ubetinget kjærlighet. Men jeg tror til og med at hun gjør det av egoistiske grunner, fordi det får henne til å føle seg bra. Eller det får en til å føle seg bra å elske sønnen sin eller å passe på sønnen sin. Eller så er det noe instinktivt.

– Men så er det veldig mange andre som ikke ville besøkt meg i fengselet, eller kanskje aldri ville ha noe med meg å gjøre igjen. Og det har jeg full respekt for. Og jeg synes det er helt greit. Jeg bryr meg egentlig ikke så mye om intensjonen bak kjærligheten. Jeg bryr meg om resultatet.

Du vil bare ha den?

– Ja, og gi den. Og jeg bryr meg ikke så mye om hvorfor.

Herregud. Bare la kjærligheten strømme.

– Mm.

Og så kan man kose seg med den. Og så er det ikke så farlig hvorfor den er der.

– Jeg er oppvokst med katt. Den utnytter meg, men det går helt fint, for den er veldig søt og fin å klappe. Hvis vi hadde vært innelåst i dette rommet og jeg hadde dødd, ville den prøvd å spise meg i løpet av et par dager.

Ja, den ville det. Du ville kanskje syntes det var greit også.

– Ja, ja, ja. Herregud.

Bare spis, lille katt.

– Mm.

Siden jeg føler meg såpass trygg i dette rommet nå, har jeg lyst til å bevege meg inn på noe jeg er litt usikker på.

– Mm.

Nå går jeg litt i tradisjonen til en del mannlige journalister, så her får du bare sette opp en liten grense hvis dette blir for rart.

– Du må bare yappe nå, ikke sant?

Ja, nå skal det yappes. Nå blir det peak yapping fra min side.

En av låtene på dette albumet heter «Jeg savner et menneske». Som du har laget sammen med en dansk fyr som heter Tobias Rahim. Dere to har laget en video til denne sangen, og der har dere én fot i Sølvguttene og én i det homoerotiske, vil jeg si. Det er i hvert fall en seksualisering av en klassisk maskulin figur, nemlig matrosen. Dere har på matrosdresser, og så er dere på en båt, og så er det litt nede i maskinrommet, det er litt skittent og søtt. Men gir dette mening for deg? Synes du det er gøy å leke med det? Eller blir du sjokkert nå når jeg sier at det er dette jeg har sett?

– Homoerotisk kom litt overraskende. Det er ikke slik jeg oppfattet det, men jeg kan forstå det litt. Tobias har en litt flytende seksuell energi. Personlig føler jeg ikke at – mm. Jo, jeg seksualiserer meg selv, men jeg homoseksualiserer i hvert fall ikke. Men nei. Hva er spørsmålet?

Jeg vil si at det homoerotiske egentlig bare er en veldig eksplisitt seksualisering av det mannlige som treffer kvinner like godt. Så akkurat det homoerotiske må jeg kanskje trekke meg litt på. Men det jeg lurer på, er om du har en bevissthet rundt din estetiske profil. Du ser jo annerledes ut i den videoen enn du gjør nå, der du er kledd i pinstripe-bukser og røde lakksko og en Fred Perry-genser og skinnjakke. Og jeg synes jo at jeg ser en type.

– Tobias har en ganske klar estetikk, vil jeg si, og den er ikke nødvendigvis helt min stil, selv om jeg synes den er fet. Og det krever også en mann å bære den på den måten. Mitt ønske var at videoen skulle skytes på danskebåten. Men skal jeg stå i en joggedress på danskebåten og framføre låtene mine? Jeg tror det hadde vært litt corny, så utgangspunktet er egentlig å gjøre Danskebåten så artsy og så lite danskebåten som overhodet mulig, men samtidig bruke den. Og gjøre det til en slags overnaturlig film.

Mm. Ja, men det er jo en slags fantasi eller …

– Mm. Men om jeg er bevisst på at jeg seksualiserer meg selv? Ja, i senere tid er jeg det. Men poenget er at jeg spesielt når det gjelder artisteriet mitt, er veldig opptatt av at jeg ikke vil gjøre noe der jeg mister meg selv.

Mm.

– Så om det er i en seksualiserende kontekst på danskebåten, om du vil, eller …

Jeg skal ikke tvinge deg. Det kan jo hende at det var Sølvguttene. Det kan jo hende at det var en barnefortelling om jul. Jeg skal ikke tvinge deg til å si at det er seksualisert.

– Det er også det man ofte gjennom tidene har hatt på seg når man arbeider på en båt. Og jeg tror ikke de seksualiserte seg selv.

Nei, men det var det andre som gjorde.

– Ja, det var det andre som gjorde. Og nå er det du som seksualiserer meg.

Ja, ja, og det er det jeg sa innledningsvis. Dette er på veldig tynn is. Det er akkurat det jeg kjenner på, og det tar jeg all kritikk for.

– Jeg synes det var et veldig bra spørsmål, og jeg har faktisk ikke tenkt på det på den måten før. Og du har nok rett, det ligger noe i det. Mhm.

Yap, yap, yap. Et ord jeg fortsatt ikke synes glir lett. Så har du låten «7D». Der du rapper på mange forskjellige språk etter hverandre.

– Ja, det er kanskje det mest ambisiøse, pretensiøse, men jeg tror det er den beste ideen til en sang jeg noensinne har hatt.

Ja.

– Jeg røykte en joint. Begynte å skrive ved midnatt. Var ferdig klokken seks om morgenen, og så la jeg meg og sov veldig fornøyd. Og så måtte jeg gå noen runder på det derfra.

Er det riktig at det i rus oppstår fantastisk kunst, eller ser du på det om morgenen og tenker: «Nei, men herregud»?

– Det er ikke slik at rus skaper fantastisk kunst. Jeg tror også at timingen bare var riktig akkurat da for at ideen skulle falle i hodet på meg, og den kunne fort ha falt i hodet på meg uten at jeg hadde røykt først.

– Ideen var å prøve å se verden fra sju perspektiver, altså verden i 7D. Det ene er naturligvis mitt, men jeg stiller også spørsmål ved hvor mye av meg, slik jeg oppfatter meg selv, som er meg, og hvor mye som er ting jeg ikke har hatt noen kontroll over, som hvor jeg er født, hvor jeg er oppvokst, hvem foreldrene mine er og hva jeg lærte av dem.

– Og jeg avslutter med å dra det helt på spissen og stille spørsmålet: Hvis jeg hadde vokst opp i Tyskland på 1930-tallet, hadde jeg da vært nazist? Og statistikken tilsier at jeg ville det.

Ja, men si en av de tyske setningene.

– Ja, så: «Av og til føler jeg skam, men jeg gjør kun min plikt.» «Ab und zu fühle ich Scham, aber ich tu nur meine Pflicht.» Meine Pflicht.

Og så går det videre til et nytt perspektiv. Ett ord som blir sagt i den tyske setningen blir tatt videre i den neste. Det er som en lenke, altså ta den ring og la den vandre.

– Ja, for da stiller fortelleren seg selv spørsmålet: Men hva hvis det var min slekt de prøvde å utslette? Ville jeg da eventuelt gått og blitt sionist? Og så fra en sionists perspektiv, en israeler i dagens verden, på hebraisk. Og så går det videre i sangen til en fra Palestina, og så USA.

– En Trump-velger, artig person. Og palestineren er også en Hamas-terrorist. Så det er også et spørsmål verdt å stille der. Og så kommer en Trump-supporter, en ganske polarisert Trump-supporter, eller en ganske ekstrem Trump-supporter.

Ja, alle karakterene her er ganske ekstreme, er de ikke?

– Ja, og du kan godt si at de er karikerte på en eller annen måte. Men jeg prøver virkelig også å forstå. Grunnen til at jeg mener det er noe man bør gjøre i det hele tatt, noe jeg tror mange synes er rart, er dette: Hvorfor skal jeg prøve å forstå en nazist, for eksempel? Det er fordi verden var et kjipt sted for trehundre år siden. Det var et kjipt sted for to hundre og hundre år siden, og det er et kjipt sted i dag. Det kommer helt an på øyet som ser og hvor du befinner deg i verden.

– Men jeg tror også at det kan være et kjipt sted om hundre år hvis vi ikke prøver å forstå. For i Tyskland var unge menn, eller menn som så ut som meg, nazister, og barnebarna deres er nå vanlige tyske borgere. Og i Israel mener åttifem prosent av befolkningen at man bare burde utradere hele Gazastripen. Og da sier man bare: «De er forferdelige mennesker. Fuck det der! Fucking fuck dem.»

– Men okay, du må være ganske selvsikker for å tenke at du ikke hadde ment det samme selv hvis du hadde vokst opp under disse forholdene, hadde fått høre disse tingene og blitt hjernevasket, slik jeg ser det. Folk har som regel sine grunner. Og så kan man fortsatt si at det er feil. Det er feil slik jeg ser det, eller slik du ser det, men jeg mener man bør strekke seg etter å prøve å forstå det, for da kan man også forhindre det i fremtiden. Kanskje.

Det er en fin ambisjon.

– Det er en veldig ambisiøs ambisjon. Får vi se om vi endrer verden.

Det kan ikke jeg le av.

– Nei, jeg tror ikke den kommer til å gjøre det. Men jeg føler at det heller er et steg i riktig retning enn i feil retning.