Vi har strategier mot russisk påvirkning. Hva gjør vi med den amerikanske?Vi har strategier mot russisk påvirkning. Hva gjør vi med den amerikanske?Vi har strategier mot russisk påvirkning. Hva gjør vi med den amerikanske?

På en litt bråkete kafé møter jeg Torbjørn Røe Isaksen. Han er politisk redaktør i E24, tidligere stortingspolitiker og blant annet kunnskapsminister og næringsminister. I tillegg har han god musikksmak.

Jeg kjenner ham ikke personlig fra før, men i fjor så jeg ham på konserten til Tyler, The Creator på Oslo Spektrum. Et sted jeg med hånden på hjertet må si jeg aldri trodde jeg skulle se Røe Isaksen. Men det er basert på mitt inntrykk av ham fra politikken og journalistikken, og mine fordommer.

Uansett, jeg inviterte ikke Røe Isaksen på kafé på grunn av Tyler, The Creator eller for å snakke om mine fordommer. Jeg inviterte ham på grunn av en annen, eksentrisk amerikaner. For Røe Isaksen har skrevet en ny bok om Donald Trump og MAGA-bevegelsen. En bok jeg ikke har lest ennå. Derfor er det begrenset hvor mye jeg kan spørre om selve boken. Men i beskrivelsen av den står det: Hva om Trump ikke er unntaket, men uttrykket for noe langt dypere? Hva om MAGA ikke forsvinner med én mann? Hva om dette er starten på en varig politisk epoke?

Inspirasjonen til dette møtet med Røe Isaksen var et nyhetsbrev som dukket opp i innboksen min forrige uke, fra Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI). Emnetittelen var et godt spørsmål:

Spørsmålet ble stilt av Minda Holm, seniorforsker ved NUPI.

Jeg er Siamak Nematpoor, journalist i Demo med ansvar for blant annet utenrikspolitikk. Her fant jeg et spørsmål som jeg virkelig ville undersøke nærmere. For hvordan skal Norge forholde seg til at vår nære allierte driver med en type påvirkningsarbeid som er i strid med våre liberale, demokratiske verdier?

I desember i fjor kom USA og president Donald Trump med en ny nasjonal sikkerhetsstrategi. Det er et dokument som staker ut kursen for hvordan de største truslene skal håndteres. I den amerikanske regjeringens sikkerhetsstrategi var det viet mye tid og oppmerksomhet til oss europeere og vårt kontinent.

I strategien advarer amerikanerne mot «sivilisasjonsutslettelse» i Europa. Trump og hans støttespillere er nemlig bekymret over utviklingen her. Årsaken til denne bekymringen er blant annet «innvandringspolitikk som forvandler kontinentet, fallende fødselsrater og et tap av nasjonal identitet og selvtillit», ifølge amerikanerne.

Det er mange i både Europa og Norge som har slike meninger. Men hvorfor er amerikanerne bekymret for dette? Fordi de ønsker seg et sterkt Europa, ifølge dem selv. Det er fare for at mange Nato-medlemmer vil være ikke-europeiske om noen år, mener USA, som skriver i strategien at de ikke har råd til å avskrive Europa som samarbeidspartner i fremtiden, selv om de ser på dette scenariet som skremmende.

Videre hevdes det at det i Europa er sensur av ytringsfrihet og undertrykkelse av politisk opposisjon. Ifølge strategien er dette EUs feil. USA tror at kontinentet vil være ugjenkjennelig om tjue år eller mindre, forutsatt at denne trenden fortsetter.

Påstanden om at Europa står overfor en sivilisasjonsutslettelse, er ikke en ren faktaopplysning, men en politisk og ideologisk mening. Denne saken skal ikke ta for seg om Trump har rett i sin diagnose av Europa eller ikke. Det er ikke årsaken til at jeg trekker frem denne nyhetssaken fra i fjor. Grunnen til at jeg ser tilbake på denne strategien, er at den amerikanske regjeringen oppgir to konkrete mål for sitt engasjement i Europa: Vårt mål må være «å hjelpe Europa med å korrigere sin nåværende kurs», samt «å dyrke motstand mot Europas nåværende kurs innad i de europeiske nasjonene».

Nøkkelordet her er å «dyrke».

USA advarer i strategien om at det ikke er åpenbart at visse europeiske land vil ha sterk nok økonomi eller militærvesen til å forbli pålitelige allierte. Derfor ønsker USA å påvirke og ha innflytelse over den politiske og kulturelle utviklingen i Europa.

Spørsmålet som Holm, seniorforskeren ved NUPI, har forfattet, var altså: Vi har strategier mot russisk påvirkning. Hva gjør vi med den amerikanske? Dette ga meg en slags åpenbaring. Ikke fordi jeg aldri har tenkt på at amerikanerne ønsker å påvirke oss – jeg er klar over at vårt verdenssyn i Europa, og kansje særlig Norge, er sterkt påvirket av USA. Men spørsmålet til Holm er stilt på en slik måte at det samtidig sier noe om tiden vi lever i, og tiden vi skal leve i fremover.

Holm har i snart ti år forsket på høyreradikale og nasjonalkonservative miljøers internasjonale ideologi og nettverk i Europa, Russland og USA – og hva det betyr for global politikk. Hennes forskning viser hvordan USA under Trump har blitt den høyreradikale ideologiens viktigste globale forkjemper. Samtidig er landet fremdeles Europas viktigste allierte.

Aller først ba jeg Holm fortelle mer om denne høyresiden. Hun bruker begrepet «det populistiske radikale høyre». Hvem er de, og hvordan definerer hun dem?

I forskningen defineres det populistiske radikale høyre gjennom tre kjernetrekk:

1. Autoritære verdier.
2. Nativisme, altså ideen om at det politiske fellesskapet skal bestå av den innfødte gruppen.
3. Populisme.

– I motsetning til det ekstreme høyre så avviser de ikke det høyreradikale demokratiet som sådan. Men de er skeptiske til viktige sider ved det liberale demokratiet, som minoritetsrettigheter, maktfordeling og rettsstatlige prinsipper, sier Holm.

Det vil si at når vi snakker om det populistiske radikale høyre, så snakker vi om partier som blant annet AfD i Tyskland og Fidesz i Ungarn. Og under Trump 2.0 er hele statsapparatet i sving for å drive påvirkning mot Europa – fra presidenten og det nasjonale sikkerhetsrådet, via visepresident JD Vance og Utenriksdepartementet, helt ned til ambassadene. Og det vil ikke forsvinne med Trump, forteller Holm.

Minda Holm fortsetter:
– Flere ledende forskere definerer nå partiet i seg selv som høyreradikalt. I tillegg trekker administrasjonen tidvis helt eksplisitt på høyreekstreme ideer og miljøer – altså antidemokratiske og voldelige miljøer.

Blant forskere diskuteres det nå om denne retningen vil forsvinne med Trump. Det er nok dessverre ønsketenkning, ettersom endringene sitter dypt i partiet, mener Holm. Derfor må både Europa og Norge forberede seg på at dette er en ny tid.

– På den ene siden er det et faktum at deler av de internasjonale ideologiske prosjektene til MAGA spriker i ulike retninger. Men på den andre siden er det et veldig tydelig, samlet prosjekt der de ønsker å reversere den liberale ideologiske utviklingen fra de siste tiårene, inkludert i Europa.

Det oppstår et påfallende ideologisk overlapp med Russlands ambisjoner om et splittet Vesten. Men i motsetning til de russiske påvirkningsoperasjonene, skjer den amerikanske påvirkningen helt åpent, sier Holm.

– Det står i sikkerhetsstrategien, i offentlige utlysninger fra Utenriksdepartementet, og vi ser det i taler fra blant andre visepresident Vance og utenriksminister Rubio. Vance reiste for eksempel til Budapest nå i april for å drive valgkamp for Orbán – noe han ikke lyktes med, i og med at Orbán tapte.

– Er dette nytt, eller noe som har skjedd gradvis over tid?

– Det er begge deler. Amerikansk ideologisk påvirkning i Europa er ikke noe nytt, men det nye her er de ideologiske fortegnene – og at påvirkningen nå retter seg eksplisitt mot det liberale sentrum i Europa. Det er altså nytt at denne påvirkningen har en helt annen ideologi enn det liberale sentrum.

Denne utviklingen har skjedd gradvis. Under Donald Trumps første presidentperiode dreide dette seg i størst grad om enkeltpersoner – som da Steve Bannon etter sin avgang i Det hvite hus forsøkte å samle Europas høyreradikale, et prosjekt han mislyktes med. Det var også tette forbindelser mellom administrasjonen og nasjonalkonservative regjeringer, særlig i Ungarn og Polen.

– Likevel hadde de ikke den formen for tette bånd til høyreradikale som den nåværende, andre administrasjonen nå har.

 Til å begynne med så var dette et prosjekt først og fremst ledet av enkeltpersoner som Steve Bannon. Deretter utviklet det seg til etablerte nettverk som samlet særlig aktører fra Europa, Israel og USA.

 – Disse nettverkene blir veldig betydningsfulle for å skape en arena der både intellektuelle og partipolitikere kan møtes.

– Hvis du tenker deg at det første trinnet var enkeltpersoner og det andre var etableringen av nettverk, så ser vi nå med den nåværende administrasjonen at den amerikanske staten selv er direkte og i ganske omfattende grad involvert.

Dette skjer i tett samspill med tenketanker og ideologiske miljøer, forklarer Holm – særlig såkalte postliberale, nasjonalkonservative og radikalkonservative miljøer rundt Trump. Et eksempel hun viser til, er da det amerikanske utenriksdepartementet kontaktet Heritage Foundation, en høyreradikal tenketank, for å spørre hvilke organisasjoner i Europa de burde støtte.

– Men hvordan ønsker Trump og USA å endre Europas politikk og verdier? Helt konkret: Hvordan skjer dette?

– Den amerikanske sikkerhetsstrategien fra desember 2025 sier det rett ut: USA skal kultivere motstand mot Europas nåværende politiske kurs innad i de europeiske landene. De snakker om patriotiske partier. Det handler her om doktrine, og det handler om penger. Strategien fra desember i fjor er også fulgt opp med støtteordninger rettet mot det europeiske sivilsamfunnet, sier Holm og fortsetter:

– Ifølge Reuters planlegges det til sammen minst 25 millioner dollar i støtte, blant annet til medier. I tillegg kommer helt åpen politisk støtte til høyreradikale og nasjonalkonservative partier og kandidater, slik vi har sett kanskje aller tydeligst overfor Fidesz i Ungarn, Alternative für Deutschland i Tyskland, og president Karol Nawrocki i Polen.

Det som kompliserer dette, er at den amerikanske administrasjonen bruker mange av de samme begrepene, som verdifellesskap, demokrati og Vesten. Men ordene fylles med nytt innhold, sier Holm.

– Mange av ordene består, men det ideologiske innholdet i dem endres. Så når de for eksempel snakker om verdifellesskap og Vesten – to begreper som har blitt brukt mye for å beskrive det transatlantiske forholdet – er det et annet Vesten og et annet verdifellesskap de har i tankene enn det som tidligere var implisitt eller eksplisitt liberalt.

– I tillegg er det særlig to felt som løftes frem ekstra mye fra administrasjonen om dagen. Det første er ideen om såkalt sivilisatorisk samhold, der begrepet har en veldig tydelig etnoreligiøs klang. Og interessant nok er ideen om «sivilisasjon» noe også både Kina og Russland bruker mye om dagen.

Mellom linjene forsøker Trump å si at Vesten ikke skal bygge på et liberalt, demokratisk verdifellesskap. I stedet skal Vesten først og fremst forankres i avstamning, religion og historie.

– Det andre feltet er ytringsfrihet. Denne bruken av ytringsfrihetsbegrepet gjør flere ting politisk for dem: Det er for det første et ideologisk oppgjør med det de kaller sensur og woke-ideologi. For det andre er det noe de bruker eksplisitt for å verne om de amerikanske teknologigigantene. Teknologigigantene er tett vevd inn i dette ideologiske universet selv, men de har også sterke økonomiske interesser i å hindre europeiske forsøk på blant annet å regulere plattformene.

– For det tredje fungerer bruken av ytringsfrihet som et slags skjold for deres høyreradikale allierte og deres rett til å fremme hatefulle ytringer.

Aktørene i Europa og USA er ikke er enige om alt, og kan ha motstridende syn på konkrete nasjonale og internasjonale spørsmål, men de står overfor en bred felles enighet om hva de ønsker å rive ned.

– Det handler om hva man ikke lenger tror på, og hva man aktivt ønsker å jobbe imot. Det er særlig den liberale internasjonalismen fra tiden etter 1989. Som en del av dette ideologiske landskapet ser du også at miljøene rundt administrasjonen aktivt finner sammen i delte fiendebilder. Det er særlig rettet mot innvandrere, det liberale sivilsamfunnet og det de kaller for kjønnsideologi. Og det er jo sårbare grupper som betaler prisen for det.

Politisk vil de høyreradikale kreftene i Europa tjene på dette, fordi den amerikanske påvirkningen bidrar til å normalisere høyreradikal retorikk og politikk, forklarer Holm.

– Hva med Trump og USA? Hva er det de tjener på denne utviklingen, og hva er det egentlige målet deres?

– Administrasjonen bygger nå aktivt opp under en idé om at den avgjørende splittelsen ikke går mellom Vesten på den ene siden og Russland og Kina på den andre – slik tidligere administrasjoner har hevdet en god stund. Den avgjørende splittelsen går i stedet innad i Vesten, der migrasjon, islam, EU og det liberale sivilsamfunnet blir de viktigste indre fiendene.

– USA gjør seg dermed til overdommer for hva slags Europa de ønsker seg. Parallelt står også tunge økonomiske interesser på spill, for eksempel når den amerikanske administrasjonen går aktivt imot EUs regelverk for digitale tjenester, Digital Services Act (DSA).

– Dette illustrerer igjen at det er prosjekter som nå går gjennom hele statsapparatet, og det er også intensjonen.

At land påvirker hverandre, er ingen hemmelighet. Det er heller ikke nødvendigvis ulovlig eller farlig. Små land som Norge jobber jo også hver dag for å påvirke andre stater. Og i motsetning til Russland, Kina og Iran, gjør amerikanerne dette i det åpne.

– Er ikke det et bevis på at det ikke kan sammenlignes med den type påvirkning? Hvorfor bruke ordet?

– Det at dette skjer innenfor lovlige rammer og helt åpent, er en viktig forskjell. Det er helt naturlig at en alliert har meninger om europeisk politikk. Men dette handler ikke bare om meninger. Når sikkerhetsstrategien eksplisitt sier at USA skal kultivere motstand innad i europeiske land, og når den politiske støtten hittil utelukkende går til høyreradikale og nasjonalkonservative krefter, viser det at USA ikke lenger bare er en alliert med meninger. De er en direkte aktør i europeisk innenrikspolitikk.

Holm mener det er viktig å huske at populistisk, høyreradikal politikk ikke er et rent amerikansk prosjekt. Dette er et ideologisk univers som allerede finnes i de europeiske samfunnene selv.

– Er det ikke da fare for at man gjør USA til en syndebukk for politiske strømninger som uansett eksisterer? Og hvis disse bevegelsene allerede finnes i Europa, overvurderer vi da Trumps og MAGA-bevegelsens evne til å faktisk påvirke Europa?

– Ja, den faren finnes. Det er et viktig poeng at vi må passe oss for å gjøre det samme med USA som vi har gjort med Russland, hvor vi implisitt reduserer ytre høyre til påvirkningskampanjer fra en fremmed stat. Ytre høyre eksisterer jo ikke eksternt fra det liberale Vesten; det er en del av det. Det har skjedd en gradvis normalisering av høyreradikal politikk og retorikk, særlig gjennom de siste tre tiårene. Så vi må passe oss for ikke å gjøre USA til syndebukken her.

Den amerikanske statens engasjement utgjør en betydelig forskjell, mener Holm. Ideene finnes her fra før, men når den amerikanske makteliten aktivt går inn for å forsterke dem, skjer det med en kraft og ressursbruk få andre aktører kan matche.

– Hvor stor reell makt har egentlig USA og MAGA-bevegelsens idéunivers over Europa?

– Hvis vi holder oss til denne ideen om påvirkning, er ikke det arbeidet ukomplisert. De europeiske høyreradikale er eksplisitt splittet i synet på USA, Russland, Ukraina og EU, og det er generelt lite tillit til USA blant europeiske velgere. Men at enkelte partier ikke gir sin direkte støtte til Trumps USA, betyr ikke at påvirkningsprosjektet mangler effekt. Det er et veldig viktig poeng. Hvis intensjonen er å endre premissene i europeisk politikk ved å undergrave det liberale sentrum og eksplisitt styrke høyreradikale ideer og partier, så kan det fint skje uten at disse partiene erklærer åpen støtte til Trump.

Det er nettopp disse gradvise forskyvningene man må følge med på. Hvordan ideer normaliseres også i tradisjonelt liberale politiske miljøer. Et tydelig eksempel på dette er ideen om remigrasjon, mener Holm.

– Det er et begrep henta fra den høyreekstreme, europeiske identitære bevegelsen som handler om å sende ut innvandrere og deres etterkommere, selv om de er statsborgere, hvor dette begrepet nå har fått fotfeste flere steder, som i Danmark.

Dette viser hvordan den høyreradikale ideologien kan vinne terreng uavhengig av om enkeltaktører formelt støtter USA.

– Det er noe av det som gjør dette komplisert. Intensjonen er en langsiktig endring av europeisk politikk i favør av en tydelig høyreradikal ideologi. Når dette er den langsiktige planen, må vi ikke bare spørre hva Trump gjør her og nå, men følge med på hvordan selve ideologien sprer seg og får fotfeste i europeiske land, sier Holm.

Når jeg møter Torbjørn Røe Isaksen, har han akkurat deltatt på et frokostmøte i regi av Tankesmien Europa. Tittelen på møtet var «Ytre høyre i EU. Hva betyr det for Norge?». Der diskuterte Røe Isaksen og panelet hvem ytre høyre er i Europa, hvilke mønstre man ser, og hva Norge bør gjøre.

Det var tilfeldig at han skulle prate om akkurat dette i dag, da jeg spurte om han ville prate med meg om Trumps påvirkning på Europa.

– Når man hører Trump og hans regjering snakke om Europa, så bruker de mange av de samme begrepene som man har brukt tidligere. Ytringsfrihet, demokrati…

– Mye av det MAGA-bevegelsen foretar seg er i utgangspunktet helt normalt og legitimt, som at man bygger internasjonale nettverk mellom politiske miljøer. Innenfor det brede MAGA-miljøet finansierer de for eksempel konferanser i Europa.

Det som likevel er spesielt for den nåværende Trump-administrasjonen, er ifølge Røe Isaksen to forhold:

1. MAGA-politikerne respekterer i liten grad de etablerte normene for internasjonalt diplomati.

2. Påvirkningsarbeidet har blitt løftet til å bli offisiell politikk for den amerikanske staten.

– Det ligner kanskje mer på logikken fra tidlig under den kalde krigen, da USA for eksempel brukte store summer i Italia for å hindre at Kommunistpartiet kom til makten fordi de var for tette på Sovjetunionen. Så det er ikke slik at USA aldri har blandet seg inn i europeisk politikk før. Men den normale standarden har vært at land ikke kommenterer andre lands valg.

Et eksempel på den vanlige normen, er da Donald Trump ble gjengvalgt. Statsminister Støre var raskt ute med å gratulere ham og fremheve det norsk-amerikanske statssamarbeidet i rollen som regjeringssjef, ikke som partileder for Arbeiderpartiet.

– I MAGA-bevegelsen blandes disse to rollene helt sammen. Når J.D. Vance kommer til Europa som visepresident, snakker han om europeisk innenrikspolitikk på en helt annen måte enn amerikanske politikere har gjort tidligere. Når det kobles sammen med at Trump-administrasjonen har et mye mer porøst skille mellom stat og bevegelse, private forretningsinteresser og statens politikk, da er vi over i noe helt nytt som vi ikke har sett før.

– Hva er det som bekymrer europeiske ledere ved dette skiftet, og hvordan må man forholde seg til det?

– Jeg tror egentlig ikke at vi helt vet hvordan vi skal forholde oss til det ennå. Ta talen til Vance i München som et eksempel. Problemet, bare for å understreke det, er ikke at Vance i en republikansk setting i USA snakker overordnet om politikk eller kommenterer utviklingen i andre land. Det er en viss aksept for at et parti heier på sine søsterpartier; alle skjønner for eksempel at Arbeiderpartiet i Norge heier på Arbeiderpartiet i Spania.

– Men Vance reiser til Europa og holder en tale som går langt inn i europeisk innenrikspolitikk. Hvis du ser på reaksjonene i etterkant, er det tydelig at dette er veldig vanskelig å forholde seg til for politikere av den etablerte, gamle skolen. De vet ikke helt hva de skal si. Skal de fordømme det, eller skal de være diplomatiske slik de er vant til? De ønsker jo i utgangspunktet ikke å gå inn i en slik politisk polemikk.

Den største bekymringen er at amerikanske aktører bærer ved til bålet i europeiske konfliktlinjer. Røe Isaksen trekker frem Elon Musk som et eksempel. Selv om Musk ikke er en del av regjeringen, opptrer han i tett samspill med MAGA-miljøet når han åpent støtter partier som AfD i Tyskland eller profiler som Tommy Robinson i Storbritannia.

– Det illustrerer denne sammenblandingen: Når Musk involverer seg så direkte i britisk politikk samtidig som han har en tette kobling til MAGA-bevegelsen, blir det uoversiktlig, vanskelig og problematisk.

Røe Isaksen poengterer at dette sprenger de tradisjonelle kategoriene europeiske ledere forholder seg til:

• Russisk påvirkning håndteres som en sikkerhetstrussel.
• Partipolitisk uenighet håndteres gjennom åpne, demokratiske debatter.
• Uenighet mellom stater håndteres diplomatisk.

Den nye amerikanske linjen faller utenfor alle disse tre boksene, noe som gjør det svært krevende for europeiske stater å utforme en effektiv motstrategi.

– Ti år med Trump, er ikke det nok til å begynne å forstå det, eller skjer endringene med ham såpass raskt at det er vanskelig å henge med?

– Jeg tror hovedproblemet igjen er at fenomenet ikke passer inn i de etablerte kategoriene våre.

Røe Isaksen peker videre på hvordan MAGA-bevegelsen oppsøker og forsterker eksisterende verdidebatter i Europa, særlig knyttet til ytringsfriheten. Som et eksempel viser han til visepresident Vance, som har engasjert seg i den britiske debatten om lovregulering av hatefulle ytringer.

– Dette er en reell og levende diskusjon i Storbritannia: Har rammene blitt for snevre? Straffer vi ytringer som er forferdelige, men som ikke burde være straffbare? Vi har akkurat den samme diskusjonen i Norge. Etter hetsen rettet mot AUF-lederen Gaute Skjervø tror jeg mange i Norge ble overrasket over hvor vid rammen for ytringsfriheten egentlig er i lovverket vårt. Du kan si ting som er forferdelige, dypt umoralske, grusomme, hetsende og trakasserende, uten at det rammes av straffeloven.

– I Storbritannia er dette en enorm debatt, og det er her MAGA-bevegelsen kaster seg inn. De sier: «Vi forsvarer demokratiet og ønsker mer ytringsfrihet, og vi er bekymret for at grensene snevres inn.» De pirker med andre ord direkte i diskusjoner som allerede er svært reelle og levende i europeiske land.

– Hvordan mener du Norge burde forholde seg til dette?

– Vi er nødt til å kjøpe oss så mye tid som mulig for at Europa skal kunne bli mer autonomt. Det er egentlig svaret. Det betyr ikke at vi skal bryte med USA, men at vi må bygge opp en reell beredskap for at Europa kan måtte håndtere disse utfordringene alene. Uavhengig av hva som skjer i neste presidentvalg i USA, må vi forberede oss med utgangspunkt i denne usikkerheten. Men da trenger vi tid, for dette er vi overhodet ikke rustet til etter 40 år med dyp fred.

Spørsmålet til seniorforsker Minda Holm, om hvordan Norge bør forholde seg til denne nye realiteten, har ikke et enkelt svar.

– Dette reiser en del prinsipielle og kronglete spørsmål for både norsk og europeisk politikk. Når påvirkningen skjer så åpent, og når den kommer fra vår nærmeste allierte, faller den utenfor de strategiene vi har. Strategiene våre er nemlig utelukkende rettet mot påvirkning fra autoritære stater, særlig Russland og Kina. Det at dette er såpass nytt og annerledes, gjør det også vanskeligere å angripe, sier Holm selv.

Spørsmålet krever at vi både anerkjenner den nye realiteten i verden i dag og samtidig utfordrer oss selv med å ta stilling til endringen. Selv om det ikke finnes noen enkel løsning, håper jeg spørsmålet inspirerer til en dypere samtale om hvem våre allierte er, om vårt demokrati, våre verdier, hvem vi er, hva vi tror på og hva vi skal stå opp for – og om vår plass i verden.

Mens Norge og Europa ruster opp militæret for å stå imot trusler fra blant annet Russland – uavhengig av USA – håper jeg vi samtidig snakker om hva denne militærmakten faktisk skal beskytte. Hvilke verdier er det vi forsvarer? Vi må diskutere hva som er våre urokkelige prinsipper, både her hjemme og ute i verden.

Som Canadas statsminister Mark Carney uttrykte det:

Dette handler egentlig ikke om hvorvidt man er for eller imot politikken og ideologien Trump og MAGA representerer. For meg handler dette bruddet om å finne ut hvem vi er og hvem vi ønsker å være. Derfor ga disse samtalene en bedre oversikt over hvor vi står i Europa nå.

Vi vet hvordan vi skal fordømme russisk påvirkning, hybridangrep og trolling. Men hvordan skal vi forholde oss til et USA som aktivt forsøker å styrke motstanden mot det liberale demokratiet?

Hva tror du? Hvordan mener du at vi bør forholde oss til denne påvirkningen?