Mormor, hvem skal du spise middag med nå da? Kongens død gir landesorg, men oftest er sorgen ensom.Mormor, hvem skal du spise middag med nå da? Kongens død gir landesorg, men oftest er sorgen ensom.Mormor, hvem skal du spise middag med nå da? Kongens død gir landesorg, men oftest er sorgen ensom.

Landesorgen etter Kong Haralds død har vekket Martes sorginteresse, mens Asbjørn leter i både film og hardrock etter gjenkjennelige opplevelser som setter ord på sorg. Kan en dokumentar om forfatteren Siri Hustvedt forberede oss på det som skjer når den ensomme sorgen banker på og man ikke lenger har felleskapet å trøste seg i?

Verk som nevnes i episoden:
Siri Hustvedt, Gjenferd – En kjærlighetshistorie (bok, Aschehoug, 2026)
Siri Hustvedt – Dansen rundt selvet (dokumentarfilm av Sabrina Lidl, 2026)
Mastodon, Marrow Bone (plate, 2026)
Geir Gundersen, Mi sorg er lys – Ei kjærleikshistorie (bok, Verbum, 2024)
Kjartan Brügger Bjånesøy, Kjære pappa – Vi er andre menn no (bok, Kagge Forlag, 2018) og Den siste vakten – Nær døden. Og andre historier om livet (bok, Megafon, 2025)

Andre anbefalinger om sorg:
A Real Pain (film av Jesse Eisenberg, 2024, Disney+)
Affeksjonsverdi (film av Joachim Trier, 2025, TV 2 Play)
The Crown, episodene «Windsor» (s1E3) og «Sleep, Dearie Sleep» s6e10) (serie, Netflix)
Jon Fosse, Morgon og kveld (bok, Samlaget, 2000)

Har du sett, hørt eller lest noe om sorg som du vil dele med oss? Post det i bidragsfeltet!

Den følgende teksten er en ordrett transkribering av ukens Pop og politikk, som du kan høre over her.

Asbjørn: Hei, Marte, og velkommen til alle dere som hører på Pop og politikk.

Marte: Det har vært det vi må kalle en skikkelig monumental uke i Norges historie.

Asbjørn: Ja, det har det sannelig.

Marte: Så det første spørsmålet mitt til deg, Asbjørn, er: Hvor var du da du hørte at Kong Harald var død?

Asbjørn: Da var jeg hjemme på morgenkvisten og… Som alltid har vi på NRK Alltid Nyheter, og vi var tidlig oppe. Konen min jobber i Utenriksdepartementet, så hun måtte sjekke hva som hadde skjedd på morgenkvisten i tilfelle det var protokoller som skulle i gang og sånt. Og så var jeg litt opptatt – altså, alle visste jo at kongen var veldig syk, så vi måtte ha en prat med sønnen vår om at han kanskje kom til å få et dødsbudskap på skolen i løpet av dagen, og det føltes litt som logistikk. Men så sendte jeg ham av gårde på skolen, kom tilbake på kjøkkenet, og der sto Alltid Nyheter fremdeles på. Men så var det sånn sakral orgel- og kormusikk. Og da går det umiddelbart opp for meg at noe hadde skjedd. Så går jeg inn på nettavisene og sjekker, og der står det jo med kjempestore bokstaver: «Kongen er død». Og så begynte den dagen.

Marte: Og hva gjorde du så?

Asbjørn: Da gikk vi… Altså, jeg skulle egentlig sette i gang med arbeidsdagen min på hjemmekontoret og hun skulle på jobb, men så fant vi ut at vi bor jo rett ved siden av Slottsparken. Så jeg tenkte at vi må opp på Slottsplassen og kjenne på stemningen, ta det inn og bare føle på det. Og da gjorde vi det. Så jeg kom opp der sånn i ni-draget. Og det var en veldig fin opplevelse. Jeg husker jeg sendte deg en melding om at det var trist, men samtidig en varm følelse av folk som strømmet til Slottsplassen. Vi skal jo snakke om dette med sorg, og både det kollektive og det individuelle rundt det i dag, Marte. Men da jeg dro opp på Slottsplassen her, tenkte jeg at jeg bor nærme, men du bor jo enda nærmere slottet. Så vi må bare få avklart det med en gang: Du bor jo faktisk i Slottsparken.

Marte: Ja. I åpenhetens navn så er jeg gift med hoffsjefen, og hoffsjefen har embetsbolig i Slottsparken. Og siden jeg liker min mann veldig godt, så bor jeg også der. Og jeg synes jo det er et skikkelig digert øyeblikk i norsk historie, som har så mange sider ved seg som jeg synes er interessante. Men jeg vil bare ha ryddet av veien. Det er jo selvfølgelig sånn at hvis du har kjøkkenbenken din i Slottsparken, som jeg har, så påvirker det hvordan du tenker, hvordan du føler, og hvordan du opplever det øyeblikket. Så jeg syntes bare det var ryddig at de som hører på oss vet om det. Jeg er veldig klar over det selv. Men min interesse, hvis vi kan kalle det det, for det vi står midt i som nasjon og som enkeltpersoner… interesse for sorg, det høres kanskje rart ut?

Asbjørn: Nei, jeg synes ikke det høres rart ut i det hele tatt. Jeg har også reflektert og tenkt og følt masse rundt dette med sorg, som kom helt naturlig. Både da beskjeden kom om at tilstanden til kongen var alvorlig, og etter hvert da dødsbudskapet kom. Da kjente jeg at det tok grep om meg og alle situasjoner jeg var i, uavhengig av at regjeringen hadde erklært landesorg og vedtatt sorg. Det lå jo der, og det er helt åpenbart at det sparker i gang noen tanker og følelser rundt sorg som er helt naturlige, og at man fatter en interesse for det.

Marte: Men hvordan har du det med sorg? For å være psykologen din her nå.

Asbjørn: Altså, jeg strekker meg jo umiddelbart til kulturen – musikk, film og bøker. Jeg tenker ofte at mitt bilde av sorg, eller når jeg tenker på det, ofte er basert på ting jeg har lest, filmer jeg har sett og musikk jeg har hørt på, som tar for seg sorg og tap som tema.

Marte: Dette var vel svaret til en som ikke hadde lyst til å snakke om sin egen sorg. Jeg har null vekttall i psykologi, men det tyder i hvert fall på at du er i en annen ende av skalaen enn der jeg befinner meg.

Asbjørn: Ja, for jeg skyver jo popkulturen foran meg i absolutt alle sammenhenger. Men din interesse for sorg, fortell meg om det!

Marte: Altså, «interessen» er jo feil ord, og det sitter ikke noe godt i munnen å bruke det sånn, men jeg mistet faren min i 2012. Han ble alvorlig syk, og det gikk ganske fort. Jeg bodde i USA og var langt unna flokken min. Der hadde jeg min egen kjernefamilie. Kanskje var det litt utløst av at jeg bodde langt unna og dermed var litt på utsiden av det som foregikk hjemme i Norge, men det satte i gang det som kanskje best kan betegnes som en interesse for sorg og sorgarbeid.

Asbjørn: Men da må jeg spørre: Er det en interesse for din egen sorg, eller blir du nysgjerrig når du ser at det skjer for eksempel nasjonalsorg, eller når andre opplever det? Hvor tar den interessen deg?

Marte: Det er et godt spørsmål. Utgangspunktet ligger selvfølgelig i min egen opplevelse. For å være helt konkret: Jeg mistet faren min. Han var ikke så gammel, men jeg hadde allerede barn, så det betydde at jeg for første gang i mitt liv også var mamma til noen som mistet en som sto dem nær. Det var det første som slo meg, at dette hadde en side ved seg som var både vanskelig og fascinerende. Det betydde for eksempel at jeg lærte utrolig mye av sønnen min, som da var fem, om hvordan han taklet sorgen. Jeg lærte også ganske mye om meg selv, synes jeg, og hvordan mennesker og foreldre kan være både flinke og ikke fullt så flinke når vi rammes av sånne ting. Han var for eksempel veldig konkret. Da faren min døde på sykehuset og vi alle skulle dra hjem til mamma for første gang uten pappa, sa han i bilen:

Og det var jo det alle i bilen satt og tenkte på. Nå skulle hun hjem til huset deres, som nå bare var hennes. Hvem skulle hun spise middag med? Den forløsende kraften i et direkte spørsmål er noe jeg etter hvert har tenkt på som en sterk kraft, og som jeg har hatt bruk for.

Asbjørn: Et perfekt formulert spørsmål, forresten. Veldig oppsummerende og tydelig. Og så skjærer det jo rett igjennom all den berøringsangsten som voksne naturligvis har opparbeidet seg.

Marte: Ja. Man tenker: «Tenker hun på det, eller hvordan skal jeg spørre om det?». Og så, da han skulle legge seg på kvelden og jeg skulle få ham i seng, hang det et bilde av pappaen min på fjelltur, der han ligger i lyngen og drikker kaffe. I sitt ess, på en måte. Så sier han:

Og igjen er det en kommentar som treffer – for det vil jo jeg også. Det er jo derfor vi er lei oss, for ingen av oss skal gå på en sånn tur med morfar igjen. Så går det litt tid, og så sier han:

Marte: Det syntes jeg var fascinerende, hvis jeg tillot meg å følge hans veier inn i det. Hva er det han egentlig sier til meg da? Jo, som femåring greier han allerede da mye bedre enn meg – og kanskje bedre enn vi greier i hverdagen vår, det vi også blir minnet på nå av landesorgen og det massive følelsesutbruddet rundt Kong Haralds død: Du må ta vare på og sette pris på dem du har, mens de er der. Det er den neste tanken etter sorgen over at noen er borte – en påminnelse om hvem vi fortsatt har her. Kanskje farfar vil bli med på tur? Det var i den akutte sorgen. Da vi reiste tilbake til USA, var jeg plutselig på utsiden igjen. Mannen min hadde selvfølgelig mistet svigerfaren sin, men det er ikke den samme typen tap som å miste faren sin. Da følte jeg at sønnen min var den som var nærmest meg i det.

Asbjørn: Ja, dere hadde det sammen.

Marte: Ja. Jeg skjemmes og blir flau når jeg tenker på det, men jeg kjente at jeg fikk så lyst til å pirke i sorgen hans. Jeg fikk lyst til at han skulle være lei seg sammen med meg. Jeg tror det var fordi jeg tenkte at det bare var han som hadde tilgang til det samme sorgregisteret akkurat da. Min mann er en nydelig person, men det var et annet tap for ham. Så jeg tok meg i å nesten si: «Savner du morfar? Kom og føl sammen med meg.» Jeg blir nesten flau av å tenke på det, og jeg klarte heller ikke å stoppe med det. Men det har vært en påminnelse for meg om det voldsomme dilemmaet det er å være i sorg: At man har så lyst til å dele den med noen. Det er så godt å være i sorg sammen med noen, i stedet for å være helt alene. Og hvis jeg skal gå tilbake et lite øyeblikk til den kjøkkenbenken i Slottsparken, er det vel kanskje det som gjør at disse dagene her har vært en helt utrolig sterk opplevelse.

Asbjørn: I at…

Marte: At parken – og det har jo alle som har sett på TV skjønt – Slottsplassen har vært fylt av folk hele tiden. Men når du bor der, slås man av det på en helt annen måte. Alle mulige slags folk! Den første helgen etter dødsfallet var det masse barnefamilier og barnehagebarn som la ned kort og blomster. Etter hvert har det vært skoleklasser og pensjonister, de som har hatt tid til å gå på dagtid. En utrolig lite ensartet gruppe, og alle sammen kommer dit. Og jeg tenker at her er gjengen min. Det er jo det vi alle sammen på en måte sier til hverandre gjennom dette ritualet. Det er et forsøk på å si: «Jeg melder meg på, jeg legger ned kortet mitt, her er min rose, jeg er også investert i dette fellesskapet.» Og det synes jeg er veldig sterkt å ta inn.

Asbjørn: Jeg kjenner på et fellesskap med absolutt alle når jeg er der oppe, på samme måte som jeg kjente et dypt fellesskap med alle jeg snublet borti da jeg gikk opp til Slottsplassen i forbindelse med at Norge hadde slått Brasil i VM. Da kjente jeg på den samme følelsen.

Marte: Og vi skjønner signalene. Det er noe med det. I sommer var det jubel, roping, masse synging og spontane gledesutbrudd. Nå er det motsatt. Nå er alle på signalet «dial down», volumet er nede, det er veldig dempet og veldig høflig. Folk er, til nordmenn å være, veldig opptatt av å ikke være i veien for hverandre. Det tas masse gruppehensyn, som handler om dekodingen av stemningen. Det er også et interessant fenomen i denne sørgeprosessen.

Asbjørn: Og jeg tror det har blitt ekstra sterkt av at Slottsplassen på et artig og underlig vis har vokst frem som den naturlige samlingsplassen for både glede og sorg. Vi har jo begge to bodd i USA, hvor man er vant til at kollektive følelser ofte skal organiseres og planlegges. Slikt oppstår sjelden spontant. Vi har kanskje egentlig ikke vært så vant til det i Norge heller, men nå har det skjedd noe. Både under VM i sommer og nå når kongen døde, har vi plutselig en plass som fungerer nesten som en magnet på folk. Det er helt naturlig å dra dit. Du trenger ikke en avtale, du trenger ikke en instruks fra myndigheter eller regjeringen om at der skal vi samles for å ta del i sorgen. Og jeg kjenner at jeg blir veldig lett rørt, til tross for alle disse platene, bøkene og filmene som jeg skyver foran meg. Jeg fikk en melding i dag tidlig fra en venninne som hadde sett en nyhetssak om førstemann i køen for å komme inn i…

Marte: Defileringen, ja.

Asbjørn: Ja, defileringen for å på en måte…

Marte: …gå forbi kisten.

Asbjørn: Gå forbi kisten. Og det var da Frode på 64 år i en rosa Lasse Stefanz-hettegenser. Da kjente jeg ordentlig på at det går ikke an å finne opp noe mer folkelig og uhøytidelig enn Frode på 64 i Lasse Stefanz-hettegenser, som står klar på Slottsplassen for å vise sin respekt for Kong Harald.

Marte: Men samtidig, Asbjørn: Du sa at du ikke trengte at regjeringen erklærte landesorg, og at det virket som at nasjonen ikke hadde behov for det. Men det er jo også folk som står på utsiden av dette her. Det er en del av sorgen jeg synes vi også skal ta tak i – hvor vanskelig det kan være. Her er det superkrevende, for det er snakk om landesorg og nasjonalsorg. Da er det mange lag i det å føle seg på utsiden. Man kan bli irritert, synes at det tar helt av, kalle det en kult, eller mene at det finnes andre viktige nyheter i verden. Det er masse innvendinger mot det. Men det finnes også i den individuelle sorgen. Folk sørger jo veldig ulikt, i ulikt tempo og med ulik temperatur. Så hvis vi skal bore i hva som gjør dette til et interessant øyeblikk, handler det også om at sorgen kan være samlende – gjennom det fellesskapet vi har snakket om nå – men den kan også være ganske splittende.

Asbjørn: Hva mener du?

Marte: Både innad i en familie, ved at folk ikke reagerer i takt. Det er utrolig vanskelig å sørge i takt, kanskje nesten ikke mulig. For min del ble det forverret av denne fysiske avstanden. Det rotet til radaren min. Det er selvfølgelig noe helt annet for et barn å miste en far, enn for en kone å miste en ektemann. Men det handler også om følelsen av hvor lenge det er naturlig å sørge. Og her finnes det veldig god drahjelp i særlig litteraturen, synes jeg.

Asbjørn: Ja, for da du nevnte sønnen din som stilte disse enkle, praktiske spørsmålene til bestemoren sin om hvem hun skulle spise middag med, kom jeg til å tenke på en liten sekvens, egentlig bare en setning fra forfatter Siri Hustvedt. Det er laget en dokumentarfilm om livet hennes, som også tar for seg at hun mistet ektemannen Paul Auster til kreft.

Marte: Jeg har ikke sett den, men den har vel noe med den boka hennes å gjøre?

Asbjørn: Ja, den siste boka hennes – Gjenferd heter den på norsk, hvor hun skriver om ektemannen. I filmen som går på kino nå – jeg så den på Vika kino her om dagen – ser vi jo at de lever et sånt perfekt, vakkert forfatterliv. De har et townhouse i Brooklyn stappfullt av bøker, de nydeligste lesestolene hvor de sitter og leser manus for hverandre… Det er så perfekt som et forfatterpar kan bli. Men så sier hun at leiligheten de hadde delt, brått ble så stor over natten. Fordi de ikke lenger var to der. De var én. Og for meg er det nettopp derfor jeg liker å ty til bøker og filmer: De forklarer det helt enkelt, i komprimerte og destillerte setninger om hvor hard sorg kan være. Jeg får tusen bilder i hodet av den ene setningen om huset som plutselig ble så stort.

Marte: Er det ikke nettopp det som er nytten med kultur når det gjelder vanskelige temaer – enten det er bøker, teater, film eller musikk? Det låser opp noe som resonerer med oss. Du kunne ikke ha funnet de ordene selv. Du kunne ikke ha beskrevet det på den måten.

Asbjørn: Jeg hadde ikke funnet de ordene, nei.

Marte: Nei, nettopp. Det jeg har skjønt tydeligere og tydeligere er at når jeg snakker til deg om min sorg, på samme måte som når du ser en film om Siri Hustvedts sorg over Paul Auster, eller når jeg leser boka hennes – som er helt fantastisk – så er det noe gjenkjennende der, som at huset er for stort. Men det handler ikke om meg. Det vil aldri være hennes mytologiserte New York-bobleliv med Paul Auster. Likevel, når hun skriver sin sorgmemoar, så angår det meg, og det angår meg ikke, hvis du skjønner?

Asbjørn: Men kjenner du, for eksempel når du leser sorgmemoaren hennes, på den smerten i hjertet, eller antydningen av den sorgen du selv har opplevd tidligere? Er det en helt annen type opplevelse, eller er det en andel av det?

Marte: Det som er med døden og sorgen, er… Jeg husker da jeg jobbet på universitetet, så var jo klassikeren fra studentene: «Får vi dette her på eksamen?».

Uansett hva du studerer til, kommer du til å komme opp i det. Å vite det gjør at vi håndterer det forskjellig. Noen liker å forberede seg på det, noen tenker på det i forkant, andre i etterkant, noen bruker det til å bearbeide, og noen til å konfrontere virkeligheten akkurat der de står. Siri Hustvedts bok minner meg om… Har du hørt om Geir Gundersen?

Asbjørn: Geir Gundersen, ja. Navnet klinger en bjelle…

Marte: Han har også skrevet en sorgmemoar. Det er kanskje mange som kjenner igjen stemmen eller ordene hans, han har for eksempel holdt Morgenandakten på P1. Siri Hustvedt kommer åpenbart fra et veldig sekulært…

Asbjørn: Veldig sekulært hjem, ja.

Marte: Mens Geir Gundersens hjem ikke var det. Han er jo teolog. Men han skriver om tapet av sin kone Liv i boka «Min sorg er lys». Begge bøkene har faktisk den samme undertittelen: Siri Hustvedts Gjenferd heter «En kjærlighetshistorie» på norsk, og hans er også «En kjærlighetshistorie». Det er to veldig ulike liv, to ulike sykdomsforløp og to ulike personer. De har kanskje til felles at de er tenkende, velformulerte individer som setter ord på sine opplevelser. Og da er det fascinerende å se hva som blir likt, selv om de er så ulike. En av tingene som er likt, er at begge to beskriver hvordan de sliter med å legge seg på plassen til den andre personen i senga. Det er så konkret som du får det. Vi skal alle gå og legge oss på slutten av dagen, og vi gjør det stort sett likt hver gang. Kommer man på besøk et sted, tar man en rask vurdering: «Det er vel du som ligger her og jeg som er der?» Og slik blir det. Det er kanskje det samme som med sønnen min sin kommentar om hvem hun skulle spise middag med, eller at huset blir for stort: Hvor skal jeg sove i senga, og når skal jeg ta den plassen? Begge to har skrevet disse bøkene i selve sorgen. Så det som kommer fram er rått. Det er selvfølgelig redigert i etterkant, men en del av verdien ligger i at det er ufiltrert. De beskriver for eksempel hvordan ting går i surr, hvordan man begynner å tvile på hukommelsen sin: «Er dette mitt minne eller ektefellen min sitt minne? Gjorde vi dette sammen, eller har jeg bare tenkt på det?» Sorgen sender hjernen ut på noen rare turer, hvor man knapt vet forskjell på søvn, drøm og det å være våken. Dette beskriver de begge på en veldig fin måte. Og det gjør at selv om mitt liv er helt annerledes enn begges, så ligger det noe der for meg.

Asbjørn: Jo, og det er jo det som er poenget mitt også. Når jeg kjenner at jeg blir ordentlig rørt av å se Siri Hustvedt fortelle om huset som har blitt så stort, er det fordi det er en destillert versjon av de store og rå følelsene som egentlig er veldig kaotiske. Når man kjenner på en vond sorgfølelse, er det vanskelig å deale med, men å få det servert og forklart i enkle bilder er utrolig fint og givende. Man vil jo oppleve ting på ekte, for det er en del av det å være menneske. Men samtidig er det fint å få noen andre til å formulere det for seg. Jeg pleier å si til sønnen min at vi må jo gå og se fotball på ekte, altså hele fotballkamper med dårlige lag, for fotball er stort sett ganske kjedelig. Det å være fotballfan er ofte en smertefull opplevelse. Men så kan man kose seg med highlights fra Champions League på YouTube etterpå. Det blir litt det samme med den brutale tingen som sorg og tap er. Man kan lene seg tilbake og ta «highlightsene» fra noen andre. Det betyr jo ikke at de highlightsene ikke er ekte, eller at det ikke er opplevd, men at det er komprimert og tilrettelagt for at du skal oppleve noe.

Marte: Jeg synes det er et veldig fint poeng at du ikke ser på disse kulturuttrykkene som en fasit. På samme måte er jo dette programmet på ingen måte en autoritativ stemme for hvordan man skal snakke om det. Det er veldig mye forskjellig sorg. Det er noe helt annet å miste en bestefar som har levd et langt liv, enn å miste et barn. Det er noe annet å miste noen til sykdom, hvor du har hatt tid til å forberede deg, enn å miste noen brått i en ulykke. Sorg trenger ikke engang å handle om dødsfall, det kan være sorg over sykdom eller ting som ikke ble som det skulle. Så det er alltid noe der som angår alle, men samtidig ingenting som er universelt. Hvis du mister noen, er det ikke det samme som når jeg mister noen, fordi det farges av ulike relasjoner og den historien vi har med de menneskene. Men det som er åpenbart med den kollektive sorgen som foregår nå, er at den har noen særegne trekk som ikke handler om individuell sorg i det hele tatt. Samtidig har den noen elementer som er like – blant annet dette med fellesskapet. I sorgen skjer det også noe fint, for det bekrefter et fellesskap. Og i disse historiene fra Siri Hustvedt, Geir Gundersen og… hva heter han vestlendingen? Kjartan?

Asbjørn: Kjartan Brügger Bjånesøy.

Marte: Han har en slags sorgmemoar i «Kjære pappa», der han følger faren når han blir syk.

Asbjørn: Ja, det er samtidig et vakkert portrett av både far og far-sønn-forhold. En ordentlig dyptpløyende memoar om den sorgen.

Marte: Den har vi snakket om i en tidligere episode. Jeg likte spesielt godt skildringen av den siste vakten. Sorg er jo også hardt arbeid. Men det jeg ville fram til, var at alle disse historiene har én ting til felles: De har en oppside – nettopp det som er tittelen på Gundersens bok, «Mi sorg er lys». Han påstår at all sorg er lys. Det er vel ikke helt sant det heller. Men det som hjelper meg å finne tak i sorgen – litt banalt og åpenbart kanskje, men likevel verdt å repetere – er at stor sorg som regel skyldes stor kjærlighet. Og hvis du greier å komme på det, så greier du også å være bedre til stede her og nå. Og da er vi tilbake til dette med å sette pris på de relasjonene du har. For meg ble det en gave å kunne styre meg selv og sønnen min gjennom en sorgprosess, og oppleve den via ham. Jeg fikk også formidlet en fortelling til ham om hva som skjer i en familie når noen blir syke: Alle drar hjem. Nå er vi her. Han kunne ikke gjøre så mye, men han tegnet et kort. Slik som folk gjør på Slottsplassen nå – jeg blir så myk inni meg av at folk har laminert tegningene sine, eller lagt dem i plastmapper.

Asbjørn: Ja, for vi vet at september kommer, at høsten er på vei.

Marte: Det er så omsorgsfullt gjort. Han kunne gjøre det, eller hente et glass saft til sykesengen. Ikke så mye annet, men han fikk se at det var et fellesskap. Vi får fortalt hverandre at vi betyr masse for hverandre, og at vi som er igjen skal leve videre. I disse sorgmemoarene er det bokstavelig talt fysisk plass på sidene til dine egne tanker. De er ikke tettpakket, det er brutt opp – kanskje fordi tankene er adspredt, litt som dagboksnotater der du lurer på hva som var sant eller ikke. Og mellom linjene og inni historiene deres, ligger det også en lys takknemlighet over å ha fått leve de livene de har hatt, selv om man mister noen for tidlig.

Asbjørn: Jeg tenkte litt i de samme banene utover fredagen. Nyhetsbildet var totalt dominert av Kong Haralds død, med alt fra tekniske detaljer om protokoll til sorgreportasjer fra Slottsplassen. Men jeg hadde jo en arbeidsdag, så jeg satt og hørte på en plate av et band som heter Mastodon. Jeg vet at veldig mange som er interessert i rock og hardrock hadde gledet seg veldig til den skulle komme ut på fredag – og den ble sluppet akkurat samtidig som dødsbudskapet kom. Plata handler om at bandet mistet gitaristen sin. Han hadde fått sparken et halvt år før han døde. Etter 20 år med det engelskmenn kaller «shenanigans», hadde det ikke gått lenger, og han kjørte seg i hjel i alkoholrus. De skrev en plate om det, som kom ut nå. Jeg hadde gledet meg kjempemasse til den, for de skriver tekster med hjertet utenpå dongerivesten, så jeg visste at det kom til å bli behandlet der. Uten at jeg egentlig søkte etter kultur som skulle hjelpe meg gjennom en dag hvor sorg var klistret utover alt i media, satt jeg og hørte på denne plata. Og så kom den ene, perfekt formulerte Siri Hustvedt-aktige setningen om hvordan de dealer med å miste sin beste venn, som de samtidig hadde et problematisk forhold til. De oppsummerer det med:

«We don’t get over this, can we grow around?».

Marte: Det synes jeg var fint sagt.

Asbjørn: Et eller annet om å vokse ut, slik du snakket om med sønnen din, om å ha plassen til å la sorgen få ta sin plass, og samtidig bli en del av deg selv. Rett og slett bare akseptere at det vil ligge der, og at man må la det vokse sammen med en.

Har du sett, hørt eller lest noe om sorg som du vil dele med oss? Post det i bidragsfeltet!