Sigrid Sollund forteller gjerne at hun er hevngjerrig, misunnelig og selvopptatt.Sigrid Sollund forteller gjerne at hun er hevngjerrig, misunnelig og selvopptatt.Sigrid Sollund forteller gjerne at hun er hevngjerrig, misunnelig og selvopptatt.

Sigrid Sollund slutter i NRK. Denne skarpe krysningen av kaptein og gallionsfigur på det offentlige ordskiftets flaggskip: Dagsnytt 18. Hun som i årevis har ledet politikere og debattanter gjennom urolig farvann med rolig innestemme. Hun skal fortsatt være journalist og lage lyd, men nå skal hun jobbe i Morgenbladet og på en eller annen måte skal hun settes mer fri.

Allerede i sommer kunne man se tegn til dette frigjøringsprosjektet. I et intervju med Aftenposten fortalte hun at hun var både selvopptatt og smålig. Og helt i det stille har sakprosaforfatteren skrevet sin første roman. Boken heter Hevnklinikken, er lagt til nær fremtid og der fråtser hun i menneskets mest nedrige sider.

Hun, som alltid har vært så saklig, lar nå de usaklige sidene sine piple frem. Og det var litt av grunnen til at jeg ville snakke med henne. Vi fikk snakket om hvorfor det ikke er nødvendig å være så tøff, om uverdige drifter, og hva skam egentlig kjennes ut som når mørket faller på.

Jeg anbefaler å lytte til Intervjuet i sin fulle form, men her er en bearbeidet transkripsjon for deg som vil lese.

– Du skal slutte i NRK og begynne i Morgenbladet. Og så sier du om din overgang i dit, at du føler deg veldig pretensiøs, bare du snakker om å være journalist. Hvorfor det?

– Jeg tror at det er fordi det er så mye honnørord hele tiden. Pressen hauser seg selv opp i veldig mange sammenhenger. Det er jo viktig med en fri presse, og pressen gjør en kjempeviktig jobb og alt det der. Men at i enhver fillesak så skal alle de store ordene tas i bruk, det kan jeg bli litt svett av.

– Hva tenker du om “vaktbikkje”?

– Ja, det er kanskje mest av alt et forslitt begrep.

– Du har vært i NRK i 25 år og fikk en klokke for det. En gullklokke?

– Nei, det er det ikke, altså. Det har vi ikke råd til. Jeg sier “vi” fortsatt.

– Og det samme året som du får den, så er du også ferdig.

– Ja, det er jo ikke nødvendigvis en kausalitet her, men det er jo en påminnelse om at nå har det gått 25 år, og jeg har vært på samme sted. Og det er jo veldig sjelden nå til dags at man er det. Og så har jeg gått og lurt veldig lenge på om jeg skulle slutte eller ikke, fordi jeg har det jo virkelig kjempebra.

– Det har vært vanskelig for meg å se for meg hva jeg kunne gjøre som kunne vært morsommere i det samme universet. Men så har jeg jo samtidig tenkt at hvis jeg skal slutte, så kan jeg ikke vente i ti år til, kanskje. Og så hadde jeg litt kontakt med Morgenbladet, og så fikk jeg veldig lyst til å jobbe der. Jeg har liksom tenkt i flere år at jeg synes det virker veldig kult å jobbe der.

– Var det på noe tidspunkt snakk om den programlederjobben i Debatten?

– Jeg var jo på en slags liste der. Men jeg sa at jeg ikke trodde det var noe for meg. Og så fikk jeg aldri spørsmål om jeg ville bli det heller.

– Hvorfor er det ikke noe for deg?

– Det var flere grunner til det. Debatten skal jo være veldig spisset og skal gå i en litt annen retning enn det kanskje jeg ønsker meg nå, da. Pluss at du blir veldig eksponert, og må ønske å være det. Det er bare noe annet enn det jeg er komfortabel med, egentlig.

– Kan du si noe om forskjellen på hva Debatten skal være og hva Dagsnytt 18 er? Eller hva du strekker deg etter?

– I Dagsnytt 18 har du jo fem, seks, sju, åtte forskjellige saker, du kan bevege deg, og du står veldig fritt. Det er jo formatert, men vi kan gjøre veldig som vi vil. Mens i Debatten så har de jo ett tema gjennom en hel sending. Jeg synes det er deiligere å kunne ha flere saker i en sending.

– Litt sånn som smågodt? At du kan plukke forskjellige biter til sendingen?

– Ja, det syns jeg er en god sammenligning. Mens Debatten er mer en stor melkesjokoladeplate.

– Og hva er det du liker best?

– Jeg liker jo også når det tar fyr i studio og sånn, men sånne skinndebatter synes jeg er veldig kjedelige.

– Hva betyr det?

– At folk egentlig ikke er uenige. At man misforstår hverandre med vilje. Sånne typer saker.

– Noen ganger opplever man at det virker som at de som er i rommet, ikke hører det samme som du som ser på. Men da lurer jeg på, når du sitter der, om du blir helt tussete. At du får lyst til å si sånn …

– Ja, men så hør etter, da! Svar på det vi faktisk snakker om!

– Vil du benytte anledningen til noen råd og tips på veien til politiker som skal i Dagsnytt 18 eller den som eventuelt skal overta stolen etter deg? Hva er det de skal passe på?

– Det vil jeg ikke si noen ting om. Nå kan de bare så godt.

– Hvorfor vil du ikke si noe om det?

– Jeg skal ikke drive medietrening til politikerne, det får jeg ikke lov til. Og den som overtar etter meg … Altså, alle må finne sin egen vei.

– Du trenger ikke å gi medietrening til politikere. Men du kunne jo sagt sånn …

– OK, greit. En formaning. Svar på spørsmålene. Vi er enige på forhånd om hva vi skal snakke om. Da er det vi skal snakke om, ikke alt mulig annet. Og ikke oppfør deg som du er i parallell virkelighet.

– Jeg har tenkt litt på tiden før du begynte i NRK, på 1990-tallet. Da regjerte debatten på TV2 med Per Ståle Lønning og Oddvar Stenstrøm og “Holmgang” og “Lønning og Staff”. Det var noen sirkusaktige programmer der. Så du på dem?

– Ikke veldig mye, nei. Men jeg husker det jo.

– For de som ikke husker det, så fremsto det jo som det komplette kaos. Og at alle var bitte litt gale og sinte. Og noen ville ha konflikten og temperaturen opp.
Hans Bauge var en slags folkets representant i studio, som var med i nesten alle programmene.

– Ja, ja, ja. Jeg er i familie med han, jeg.

– Du er i familie med Hans Bauge? Hva er relasjonen?

– Han var tremenningen til moren min. Eller er, da. Eller moren min er død. Men han lever jo.

– Nå er det flere ting å ta tak i. Det ene er selvfølgelig at det viser seg at du er i slekt med ham. Det andre er hans funksjon i programmet. Hvordan var det for familien å ha ham som en sånn karakter der ute

– Jeg tror vel at de følte at han kanskje ble litt sånn brukt. Det var ikke sånn at det kom som en overraskelse på “Lønning og Staff” at han sto der med den hvalbiffen.

– Han var jo nesten litt sånn som “Vaktmesteren”. En avbryterkarakter. Men han var seg selv?

– Jeg kjenner ham jo ikke veldig godt, da. Men jeg har møtt ham. Han var roligere, men han var jo seg selv, ja.

– Spørsmålet mitt er vel egentlig: Hvorfor har man sluttet å jobbe på den måten der?

– I alle debattprogrammer og nyhetsprogrammer er det jo en balanse mellom informasjon og underholdning. Man kan jo godt si at man bare skal drive med informasjon, men hvis det er for kjedelig, så er det ingen som får det med seg. Eller hvis det blir for svevende eller for vanskelig tilgjengelig, så går det over hodet på folk. Så det må jo være tilgjengelig, og det må være presentert på en måte som gjør at folk får lyst til å følge med. Men denne rene underholdningsbiten har jo da forsvunnet litt. Det var jo sånn på NRK også, på de folkemøtene, så var det en blanding av underholdning og debatt.

– Hvorfor har vi sluttet med det?

– Jeg tror at de siste årene så har man prøvd å ha en debattform som er mindre skriking og mer … Ja, at man skal prøve å lytte til hverandre i større eller mindre grad.

–Du kastet ut Gyda Oddekalv av studio til Dagsnytt 18.

– Kaster ut og kaster ut … Nå må du gå, sa jeg vel.

– Da tenkte jeg: Dette øyeblikket her hadde Per Ståle Lønning latt leve. Han ville ikke avbrutt en situasjon der noen skriker oppå hverandre. Så da er det noe som har skjedd.

– Eller så er bare Per Ståle Lønning og jeg litt ulike. Jeg tror at det handler vel så mye om personlighet og innstilling som tidsånden.

– Altså akkurat da så fikk jeg jo vondt av hun Frøya. Hun var vel da 19 år og debatterer med Gyda som vel var 31 eller noe sånn. Men hun håndterte det jo helt forbilledlig. Det hjalp kanskje litt at hun satt i Bergen, jeg vet ikke, men det gjorde det også litt vanskeligere å styre da. Så jeg tenkte vel at av respekt for debattformen, for programmet, for lytterne, seerne og for henne, så må jeg sette en grense et sted. Det går ikke an å sitte og være såpass utagerende, da.

– Er det noen noen ganger du føler deg brukt? Jeg hører jo at en del, kanskje særlig unge politikere, har øvd seg til å si et budskap på en veldig kort, effektiv og kul måte. Sånn at når de opptrer i Debatten eller Dagsnytt 18 kan de lage seg klipp som de skal dele videre i egne kanaler.

– Ja, og det er noe som mange må forholde seg til. Men det gir jo en veldig stor plattform, med troverdighet, tyngde å være med i de programmene, som de da bruker. Og så er det et stort dilemma: Skal man ta hensyn til det? Skal man da la være å invitere dem? Kan jo ikke det heller.

– Når var første gang du oppdaget, eller skjønte, at noen drev med det der?

– Jeg tror vel at det har vært en litt sånn glidende overgang, det henger vel litt også sammen med den følelsen du beskrev i stad, at det var jo ikke dette vi snakket om. Jeg hørte fra et eller annet arrangement også hvor det hadde vært en ungdomspolitiker, som var helt rolig og hyggelig, og så plutselig kommer han opp på scenen og bare snakker de sånne … Hva heter det da? Sånn oneliners! På en sint måte, som var helt off ut ifra situasjonen.

– Blir du ikke irritert av det?

– Jo, men jeg kan jo bare være ansvarlig for det vi sender. Så hvis det blir for rart, så må vi jo gripe inn og avbryte eller påpeke det. Men jeg har jo fått høre kommentarer om at jeg ikke er tøff nok, og at jeg er altfor snill og sånn, og da tror jeg at det bare går på formen. De hører ikke helt etter hva jeg gjør, da. Jeg har jo sett damer som har en mer pågående stil.

– Absolutt. Absolutt.

– Og jeg mener jo selv at jeg også kan være pågående, og følge opp og kjøre på. Men jeg prøver å ikke gjøre det på en måte der jeg skal være en veldig brautende type, da. For jeg tror ikke at det er det mest gunstige for å få gode svar.

– Har du jobbet med din stil?

– Jeg tror at mye kommer naturlig, det tar jo ganske lang tid å finne en sånn komfortabel måte å være i den rollen på. Jeg ser jo ikke på meg selv i det hele tatt. Eller hører på meg selv. Derfor har jeg så liten utvikling. Men det hadde sikkert vært helt forferdelig å se sånne sendinger fra 20 år tilbake, eller et eller annet sånt. Men jeg kan tenke meg at da var jeg mer kantete og forsøksvis tøff.

– Kan folk bli redd for deg, eller usikre sammen med deg?

– Jeg prøver jo å tilpasse meg personene jeg er sammen med.

– Nå snakker jeg om utenom studio.

– Jeg vet ikke. Noen kanskje. Men ikke veldig, tror jeg.

– Bak deg på veggen henger Riksmålsforbundets pris, et flott trykk av Håkon Bleken, som du fikk for dine språklige gaver. Da ble det sagt: “Sigrid Sollund har evner gjennom sitt fag, sin form og sin stil til å fortelle deg at du er en idiot og få deg til å føle deg stolt av det. Men det ville hun aldri gjort. Hun er nemlig en sterk tilhenger av høflighet og skikkelighet”. Det er veldig flott. Men er det sant?

– Ja. Man kan jo være høflig, men kritisk samtidig. Privat er jeg ikke alltid like høflig.

– Jeg tenker at du også er en sterk tilhenger av litt uskikkelighet.

– Ja, det er jeg jo.

– Du blir beskrevet som en selvopptatt, smålig, hevngjerrig og misunnelig type. Hvem er det som beskriver et menneske på den måten?

– Det er meg, det, da. Det er ingen andre som tør å si det rett ut.

– Men hvorfor beskriver du deg selv sånn? Hvorfor er det de egenskapene du trekker frem?

– Kanskje fordi det er sånne egenskaper som ingen andre skryter av. Jeg vil jo skille meg ut. Dette er jo fra et Aftenposten-intervju jeg gjorde i sommer. Det er jo de verste egenskapene man kan ha, egentlig. Men jeg føler at de er så sterke i meg, så det var ikke noe vits i å gjemme det bort. Og vet du hva, jeg fikk mange meldinger etterpå fra folk som er veldig ressurssterke, og som er sånn: Å, så deilig at andre også har det sånn. Så det var jo litt kjekt å oppleve at vakre, flinke mennesker også kan kjenne på de forbudte følelsene.

– Når du velger de egenskapene, er det sånn da at du sier: Vær så god, her har dere alt det styggeste! Her blir det ingen overraskelser. Nå vet du det. Hvis du fortsatt har lyst til å bli kjent med meg, så har jeg advart deg.

– Ja, det kan du jo si. Og så tror jeg at nå er jeg blitt så voksen, nå føles ikke ting så farlig lenger. At jeg har fått til andre ting. Det er jo vanskeligere for en person som ikke har gjort noe, å si de tingene. Det er jo farligere.

– Føltes det farlig før?

– Dette er jo ikke ting jeg går og tenker masse på. Eller evaluere på den måten. Jeg liker ikke å gå så mye i meg selv, jeg. Så når du ber meg om å vurdere alle disse tingene, så … Jeg liker ikke å tenke på ubehagelige ting, jeg.

– Hvorfor ikke?

– Det er jo ubehagelig. Hvis noen sier sånn: “Nå må vi sette oss ned og snakke”, da får jeg lyst til å hoppe ut av vinduet.

– Ja. Det kan jeg være enig i, men jeg klarer ikke å hoppe ut av vinduet fra meg selv. Altså, jeg kan ikke unngå å selv tenke på det ubehagelige.

– Nei, da må du være opptatt hele tiden. Hvis du aldri setter deg ned …

– Men når du legger deg på kvelden, da?

– Ja, det er det, vet du. Da kommer det.

– Din skjønnlitterære debut heter “Hevnklinikken”. Har du hatt mange hevnfantasier?

– Nei, det er ikke veldig mye hevntanker. Men litt sånn barnslig sånn: Nå kan de ha det så godt. Nå kan de angre.

– Var det sånn at du gjemte deg som barn og ble borte veldig, veldig lenge? For å se hvor lang tid det gikk før noen kanskje trodde du var død og savnet deg?

– Ja, det var en veldig nærliggende tanke.

– For å teste folk?

– Ja.

– Du har tidligere beskrevet skam som en fast følgesvenn. Hvor kommer den inn i dette registeret ditt?

– Henger ikke alt dette litt sammen, da? Hvis jeg nå får veldig dårlig kritikk, så kommer jeg til å kjenne veldig skam for det.

– Hvordan kjennes den skamfølelsen ut?

– Det er sånn som kommer om kvelden når jeg skal sove. Hvorfor gjorde jeg det? Hvorfor sa jeg det? Det er en følelse av at jeg ikke kan tenke på det. Det er jo flaut, da. Men flaut pluss noe ekstra. Flaut pluss.

– Tror du at du hadde skammet deg mindre hvis du var en litt mer ond person?

– Det tror jeg du har rett i, faktisk. Ja, for jeg er egentlig veldig snill og hyggelig og vil andre vel. Og da blir det litt stress hvis man også er misunnelig. Men hvis man gir helt blaffen i andre mennesker, så gjør det jo ingenting.

– Nå jekket du meg opp igjen! For en rollercoaster av et intervju!

Lørdag 29.august oppdaterte vi tekstversjonen av dette intervjuet med flere spørsmål og svar.