Tenk deg å gå forbi ditt eget barn på gaten uten å vite det. I Syria er det en virkelighet.Tenk deg å gå forbi ditt eget barn på gaten uten å vite det. I Syria er det en virkelighet. Tenk deg å gå forbi ditt eget barn på gaten uten å vite det. I Syria er det en virkelighet.

En januardag i 2023 kommer en liten jente til et barnehjem i Damaskus, Syria. Hun heter Nevin, og vi vet ikke så mye om henne utover navn og alder – og at faren senere beskrev henne som en vakker jente. Med den tre år gamle jenta følger en politirapport. Ifølge politirapporten kan ikke Nevin snakke, og hun vet ikke hvem familien er.

Etter hvert blir hun plassert i en fosterfamilie, der fosterfaren raskt skjønner at det som står i rapporten er en løgn. Hun kan snakke, og hun vet hvem foreldrene er.

Hva har egentlig skjedd? Jo, Nevin har blitt kidnappet av Bashar al-Assads regime. Og hun er ikke den eneste. Det viser seg at regimet, over flere år, førte barn bort fra familiene sine og slettet identitetene deres.

Nå skal du få lese en historie om hvordan Assad-regimet gjorde dette, med blant annet hjelp fra SOS-barnebyer i Syria.

Det er en historie om hvor langt noen mennesker er villige til å gå for å bryte ned motstand og bevare makt. Men det er også en historie om foreldre som ikke gir opp kampen for å finne barna sine, en historie om kampen for et nytt og rettferdig Syria, og en historie om viktigheten av journalister som ikke gir seg i jakten på sannheten.

Jeg ringer Hadeel Arja. Hun er en prisvinnende syrisk gravejournalist. Hadeel og teamet hennes driver Tiny Hand, en uavhengig medieplattform som forteller historier om barn som rammes av krig og konflikt, særlig i Syria.

I flere år har hun dokumentert hvordan krig og flukt har rammet barn. De siste årene har hun imidlertid dedikert karrieren sin til å undersøke Syrias savnede barn, og har så langt dokumentert historiene til 53 av dem.

Hun tar telefonen fra Damaskus, hvor hun bor. Hadeel starter med å fortelle meg historien om tre år gamle Nevin, som hun avdekket i dette arbeidet. Nevin var bare tre år gammel da hun ble tatt med til Lahn al-Hayat, et statlig barnehjem i Damaskus, i 2023.

– Ifølge politirapporten som fulgte med henne, kunne hun ikke snakke. En slik rapport er nemlig lovpålagt når barn skal plasseres på barnehjem og omsorgssentre som Lahn al-Hayat eller SOS-barnebyer.

Nevin og de andre barna var ikke bare tilfeldige ofre, men resultatet av et system satt i verk for å straffe opposisjonen. Barna fikk falske identitetspapirer og ble gitt bort til nye familier – og opphavet deres ble slettet. Sånn som Nevin.

Ifølge Syrian Network for Human Rights er omfanget stort. Minst 5359 barn står oppført som tvangsforsvunnet eller anholdt siden 2011. Men mørketallene er store, forteller Hadeel.

Da en fosterfamilie tok Nevin til seg og oppdaget at hun både kunne snakke og visste navnet på sin biologiske far, leverte de henne tilbake til barnehjemmet i troen på at de ville hjelpe.

– Men i stedet for å forsøke å finne hennes biologiske familie, valgte direktøren ved institusjonen å gi henne bort til en helt ny familie.

Hadeel har fått tak i et internt dokument fra 19. september 2024, signert av generaldirektøren for barnehjemmet Lahn al-Hayat, Mais Ajeeb. I dokumentet står det svart på hvitt hvorfor fosterfamilien leverte henne tilbake:

«Fosterfamilien ble klar over barnets biologiske familie. Barnet er ikke foreldreløst.»

Likevel gjorde barnehjemmet noe nådeløst: De endret Nevins etternavn, omregistrerte henne som et barn av ukjent opphav og noterte kort:

«Barnet kan plasseres hos en annen familie.» Dokumentet er signert av direktøren selv.

– Historien hennes viser altså hvordan et barns identitet kan endres gjennom papirer og offentlige registre. Nevin har nå et annet etternavn – hun har rett og slett fått en helt ny identitet hos en annen familie.

– Så Nevin har på en måte forsvunnet?

– Ja, på papiret har hun forsvunnet. Men vi vet at hun nå lever med en ny familie. Ikke sin biologiske.

Hadeel jobber fortsatt med å prøve å finne ut hva som skjedde med foreldrene til Nevin. Hun vet hva de heter, men vet ikke hvor de har blitt av.

Hadeels arbeid har bidratt til å avsløre kyniske og systematiske overgrep begått av Assad-regimet. Når foreldre, blant dem regimekritikere, ble arrestert, henrettet eller «forsvant», ble barna deres tatt av regimet. I stedet for å gjenforene barna med slektninger, ble de plassert i statlige barnehjem. Flere av dem ble frarøvet identiteten sin, og i noen tilfeller ble de gitt bort til militære offiserer og regimetilhengere.

Mange av dem var så unge at de ikke engang visste hvem de egentlig var – eller hvem deres egentlig foreldrene var.

Okei. Men hvordan kom vi egentlig hit?

For å forstå hvorfor regimet i Syria tok barn, må vi forstå borgerkrigen i landet. Og for å forstå borgerkrigen, må vi reise til et annet arabisk land, nemlig Tunisia.

Det begynte i desember 2010, da en lokal grønnsakshandler ved navn Mohamed Bouazizi tente på seg selv fordi lokale myndigheter tok fra ham grønnsaksvognen hans. Og med det tente Bouazizi gnisten som startet den arabiske våren.

Han ble et symbol på den dype frustrasjonen millioner følte på i regionen. Hans historie og erfaringer med fattigdom, politiets maktmisbruk og statens korrupsjon var gjenkjennelig langt utenfor basaren i Sidi Bouzid – i land som Egypt, Libya, Jemen, Bahrain og Syria.

I Syria regjerte diktatoren Bashar al-Assad. Han hadde vært president i landet i elleve år på dette tidspunktet. Assad fikk med seg demonstrasjonene i nabolandene. Han så hvordan land etter land sto i brann, og hvordan presidentene i Egypt og Tunisia ble avsatt på bare noen uker. Mens han så presidentene falle og flykte, bestemte han seg for å slå knallhardt ned på de fredelige demonstrasjonene som blusset opp i hans eget land.

Og med det brøt det ut borgerkrig.

Assad hadde arvet diktaturet etter faren sin, Hafez al-Assad. Så allerede før krigen brøt ut i 2011, var Syria en autoritær stat. Men under den arabiske våren og borgerkrigen ble diktaturet mye mer brutalt og voldelig.

Assads regime drepte sin egen sivilbefolkning, blant annet ved bruk av kjemiske våpen. Fengslene i Syria ble forvandlet til draps- og torturinstitusjoner. Etterretningstjenestene hans fikk frie tøyler til å utrydde enhver form for politisk motstand.

Og én del av denne ekstreme undertrykkelsen var altså kidnapping av barn.

Hadeels graving har vist hvordan Assad-regimet systematisk gikk til verks for å ta barna fra foreldrene sine, og deretter gi dem bort. Hun har avdekket hvordan regimet benyttet seg av et stort nettverk av sikkerhetstjenester, politi og omsorgssentre for barn for å gjennomføre dette.

For det var ikke bare Nevin som ble bortført og gitt bort. Det var Lotus, Sham, Noor, Alaa og Abdullah. Det var flere tusen barn i Syria.

Bortføringene ble satt i system gjennom et samarbeid mellom ulike institusjoner. Med andre ord: Det var ikke isolerte eller tilfeldige hendelser, men en kalkulert prosess.

– Det er komplisert. Vi kan ikke alltid si nøyaktig hvorfor regimet gjorde dette mot akkurat det eller det barnet. Men vi vet jo at foreldrene var opposisjonelle; de var ikke på regimets side. Som oftest handlet det om folk som tilfeldigvis bodde i et område. Når regimet angrep dette området, tok de alle barna og skilte dem fra familiene sine.

– Så det var et mønster her. Alle regimets støttespillere hadde grønt lys til å gjøre dette. Helt nådeløst. De hadde en systematisk måte å gjøre det på: skille barn fra foreldrene, drepe foreldre. I noen tilfeller kunne militære som jobbet for regimet, rett og slett bare ta det barnet de ville ha, sier Hadeel.

Sikkerhetsstyrkene sørget for at foreldre ble arrestert, og i verste fall at de ble drept eller forsvant. Politiet fant deretter opp rapporter som sluset de etterlatte barna videre inn på barnehjem og omsorgssentre, som Lahn al-Hayat og SOS-barnebyer i Syria.

Og her må vi stoppe litt opp. For disse to sentrene, Lahn al-Hayat og SOS-barnebyer i Syria, skal jo være institusjoner som passer på barn – som følger barnekonvensjonen, og som sikrer barnas menneskerettigheter.

Og en viktig del av barnas rettigheter er at de fra fødselen av har rett til å ha et navn og høre til et land. Barn har også rett til å kjenne foreldrene sine og få omsorg fra dem.

Vi har forelagt anklagene og dokumentasjonen som kommer frem i denne saken, for både SOS-barnebyer i Syria og det syriske sosial- og arbeidsdepartementet, som har ansvaret for barnehjemmet Lahn al-Hayat. Vi har bedt om svar på hvordan de stiller seg til anklagene, og spurt departementet om hva som gjøres for å ansvarliggjøre de involverte i dag. Foreløpig har ingen av dem besvart våre henvendelser. Skulle vi motta et svar, vil vi oppdatere saken.

Men SOS-barnebyers hovedorganisasjon har tidligere svart på anklagene. Til BBC sier de at de ble tvunget til å følge ordrer fra det de beskriver som et syrisk «terrorsystem», men beklager at barn ble tvangsskilt fra foreldrene sine.

– Hva håpet regimet å oppnå med dette?

– De har jo utsatt dette landet for så utrolig mye. De føler at de kan gjøre akkurat hva de vil – til og med å ta barn. De føler at de eier disse barna. Tankegangen er: «Hvis du ikke er på min side, kan jeg gjøre akkurat hva jeg vil med deg».

De siste årene har Hadeel og teamet hennes reist rundt og gransket dette mørke kapittelet i Syrias historie. Gjennom en kilde fikk de hundrevis av statlige dokumenter som viste hvem disse barna var, og i noen tilfeller hvordan identiteten deres hadde blitt endret av regimet – dokumenter som avslører hvordan slektslinjer ble brutt og familier splittet opp.

Arbeidet med disse sakene har tatt lang tid og er ennå ikke over. Hver gang Hadeel gjennomfører et nytt intervju og avdekker en ny historie, oppdaterer de nettsidene og databasen sin.

Og en sjelden gang finner hun hele historien til et av barna. Sånn som med Lotus.

«En far kan gå forbi sønnen eller datteren sin og sønnen kan gå rett forbi ham uten at noen av dem vet hvem den andre er. Det er smerten i alt dette».

Det sier Rami al-Bashawat i dokumentaren til Hadeel. Og jeg synes egentlig det han sier her, setter ord på hvor tragisk det hele er. Ordene hans beskriver det Hadeel og teamet hennes kaller for en av Syrias mest grusomme tragedier. En tragedie som Rami selv har kjent på kroppen. Han er nemlig onkelen til Lotus, en liten jente som ble arrestert sammen med foreldrene sine, bortført og gitt bort til en av Assads offiserer i hæren, etter at faren ble henrettet og moren kastet i fengsel.

Rami er blant de svært få heldige som klarte å finne niesen sin og få Lotus tilbake etter at hun ble skilt fra foreldrene sine. Det føles rart å kalle ham heldig. Niesen ble tross alt tatt fra ham. Broren ble henrettet.

Hvordan har det seg at denne familien klarte å overbevise offiseren om å gi Lotus tilbake? Jo, han som fant ut hvor Lotus var, jobbet selv for Assads regime. Rami forteller at hadde det ikke vært for dette familiemedlemmet, så ville de ikke ha visst hvor hun var den dag i dag. Så sier han: «Se for deg alle dem som ikke hadde samme mulighet som oss, og som selv i dag ikke vet noe som helst.»

Og for dem som ikke har vært like heldige, jobber Hadeel for å finne ut så mye som hun overhodet klarer.

Men hva er det i det hele tatt som får mektige mennesker til å gå så langt?

BBC peker på tre konkrete grunner til at Assad-regimet bortførte og holdt barna skjult:

• I stedet for å la barna bo hos andre familiemedlemmer når foreldrene ble arrestert, plasserte regimet dem på barnehjem for å bruke dem som politiske brikker. I noen tilfeller ble de også brukt i fangeutvekslinger.

• For å straffe politiske motstandere. Det er jo en effektiv måte å true folk til ikke å kreve for mye på, når man bare kan ta fra dem barna deres.

• Regimet trengte penger, og så dette som en måte å tjene penger på. Særlig hvis de tok barna til mer velstående syrere.

I desember 2024 flyktet Assad til Russland, og med det var det slutt på et 54 år langt diktatur og en 14 år lang borgerkrig.

Syrias nye myndigheter står i dag overfor en vanskelig oppgave: De skal bygge opp et ødelagt land. Da jeg studerte statsvitenskap i Bergen, lærte vi at rettssikkerhet er selve grunnmuren i et velfungerende samfunn. Det koker ned til én helt essensiell ting: Du skal kunne stole på at staten beskytter deg, men du skal også være beskyttet mot staten. For syrere flest har dette gjennom flere generasjoner aldri vært tilfelle.

Derfor er det spesielt viktig for de nye myndighetene i Syria at de klarer å vise: Har du gjort noe galt, har du bidratt til å stjele barn og gi dem bort – ja, da skal du straffes. Bidro du til å muliggjøre krig, vold og diktatur? Da skal du ansvarliggjøres.

Så da lurer jeg på, to år senere: Hva er det myndighetene har gjort for å rettsforfølge de ansvarlige, og for å hjelpe familiene? Hva føler familiene som Hadeel har snakket med?

– De er skuffet, og de føler at ingen tar dette på alvor. Familiene er ikke fornøyde. De føler at tiden renner ut for dem.

To år etter Assads fall har det ikke skjedd et reelt oppgjør. Familiene er dypt skuffet over hvordan den nye regjeringen håndterer dette, og det største sviket for mange var de nylige løslatelsene av to tidligere ministre: Rima al-Kadiri og Kinda al-Shammat.

Disse ministrene spilte en nøkkelrolle i bortføringene, og hadde signert de offisielle dokumentene som ga barna nye identiteter, forteller Hadeel. Hun sier at det har vært tungt for familiene å se noen av de ansvarlige slippe ut av fengsel.

En far som selv ble torturert i regimets fengsler, og som mistet fem av barna sine – den yngste bare to år gammel – påpekte overfor Hadeel den brutale urettferdigheten i at de som faktisk vet hvor barna er, får gå fri, mens han selv sitter igjen i konstant uvisshet og smerte.

Denne ansvarsfraskrivelsen på øverste politiske nivå gjenspeiles også nedover i systemet, helt ned til de enkelte omsorgssentrene.

– Jeg vet at ansatte som var involvert i disse sakene, fortsatt jobber på kontorene sine. Det er så urettferdig, for vi vet at de skjuler store mengder informasjon og dokumenter. De sitter på svar, men tenker vel: ‘Ok, hvis ingen prøver å få tak i svarene, så deler vi dem ikke.’ De føler seg beskyttet nå.

– Jeg hørte til og med en ansatt på en institusjon si noe som var utrolig vanskelig å høre. Han sa: ‘Det er bare et spørsmål om tid, så kommer alle til å glemme dette.’ Men hvordan i alle dager kan man tro at en mor eller en far noen gang vil glemme barna sine over tid? Det kommer aldri til å skje.

Den internasjonale ledelsen innrømmer at SOS-barnebyer i Syria tok imot 140 barn uten riktig dokumentasjon mellom 2013 og 2018. Organisasjonen nekter imidlertid for at det fantes formelle bånd til Assad-familien.

Selv om SOS hevder at de stanset mottaket av barn av politiske fanger i 2018, viser lekkede dokumenter at praksisen pågikk helt frem til 2022.

 Det er verdt å forklare litt hvordan SOS Barnebyer er organisert. De har en internasjonal hovedorganisasjon og flere lokale underorganisasjoner. SOS Barnebyer i Norge brøt tidligere i år med den internasjonale hovedorganisasjonen, som vi blant annet snakker om i denne saken, i tillegg til SOS Barnebyer Syria.

Til Panorama Nyheter opplyser de at årsaken er at de mener kostnadene var for høye, og at organisasjonen kan hjelpe flere barn ved å stå utenfor.

Etter publisering av denne saken svarte SOS-barnebyer Norge at SOS-barnebyer Syria rolle i å bortføre barn også var en av grunnene til at det norske styret besluttet å bryte med den internasjonale føderasjonen.

– Vi må være sikre på at hensynet til barna alltid veier tyngst, at negative saker blir skikkelig ettergått og at man utviser åpenhet om det som kommer fram. Det ansvaret har vi både for de som er en del av våre programmer, og de som støtter dem, skriver Sigurd Skjefstad, leder for innsamling og kommunikasjon i en e-post til Demo.

– Hva håper du å oppnå med journalistikken og gravingen dere gjør?

– Først og fremst håper jeg å finne ut hva som skjedde med disse barna, slik at familiene kan få svar og vi kan sette en stopper for lidelsene deres. For – og dette er skikkelig tungt – jeg hører stadig denne ene setningen fra dem: ‘Barna våre er kanskje døde, men vi trenger en grav, en grav vi kan besøke.’ Så det handler om å finne disse svarene, og å ansvarliggjøre institusjonene som var involvert. Vi kan ikke komme oss videre i Syria uten et skikkelig rettsoppgjør og uten at noen stilles til ansvar.

Rettferdighet og ansvarliggjøring etter krigen handler ikke bare om å bygge nye hjem der de gamle er sprengt, eller fikse opp i økonomien i landet. Man må også gi menneskene – de som ble utsatt for traumene og forbrytelsene – rettferdighet. De må få hjelp til å finne ut hvor barna deres ble av, sier Hadeel.

– Slik det er nå, føler de ikke at de får noen form for rettferdighet. Og uten det kan de ikke gå videre. Dette er noe jeg kjenner spesielt godt på i Damaskus. På hvert eneste gatehjørne, i hver eneste gate jeg går i, kjenner jeg på smerten og alle de ubesvarte spørsmålene. Folk må få svar for å kunne gå videre med livene sine.

I dag går Lotus i åttende klasse. Hun er 13 år og bor sammen med moren sin. Hun er en av de heldige som har kommet tilbake til familien sin. De fleste er ikke like heldige.

– Gud ga oss en mulighet til å få henne tilbake. Andre fikk aldri den sjansen. Og dette handler ikke bare om ett eller to tilfeller – det er tusenvis som har forsvunnet sporløst, sier onkel Rami.

Og mens jeg ser på bildene av Lotus som et lite barn på motorsykkel sammen med faren hun ble frarøvet, tenker jeg på hvordan Assad og hans tilhengere brukte barn som brikker for å befeste makten sin. Denne maktdominansen – den sterkestes rett – preger fortsatt deler av samfunnet i Syria.

Men nå har landet en sjelden mulighet til å stake ut en ny vei. Det vil ta tid, for det er noen veldig dype sår som må leges. Og fremst i rekken for denne kampen for rettferdighet, står Syrias foreldre.