Send en tanke til Demos medlemmer
Historien her er ikke gratis, men du kan lese eller lytte, fordi Kjerstin Gjengedal er medlem av Demo og har delt den med deg.
Dette er et essay av historiker og forfatter Marte Heian-Engdal. Til vanlig lager hun også Pop og politikk her i Demo sammen med Asbjørn Slettemark. Deler av denne teksten er basert på utdrag fra boken “Et helsikes oppdrag - diplomaten Tor Wennesland og tiårene da Norge skulle redde verden”.
Nå står vi ved inngangen til en ny periode i verdenshistorien. Ingen vet nøyaktig hva som vil komme, men allerede vet vi at det er en mer utrygg og urolig tid, og at denne utviklingen trolig vil fortsette. Norge må ta nye valg, gjøre nye avveininger, antagelig prioritere og kanskje alliere seg på andre måter enn før. Spørsmålet er i bunn og grunn: hvordan ivaretas norske interesser best mulig?
For noen uker siden kom jeg ut med en ny bok. Den handler om norsk utenrikspolitikk i perioden fra slutten på den kalde krigen til i dag. Boka heter “Et helsikes oppdrag: diplomaten Tor Wennesland og tiårene Norge skulle redde verden”. Jeg skrev denne boka fordi jeg tenkte at dette vendepunktet i verdenshistorien som vi står ved i dag, gjør det fornuftig og nødvendig med en titt i bakspeilet. Siden jeg først kom på denne bokideen har det også skjedd andre ting som har gjort at norsk utenrikspolitikk og diplomati står foran det som kanskje er vår største offentlige rundvask. Jeg tenker selvsagt på Epstein-avsløringene.
Sentralt i hele denne rundvasken står nettopp det norske fredsdiplomatiet. For med frigivelsen av rundt tre millioner dokumenter fra Jeffrey Epsteins korrespondanse gikk fredsdiplomatiet, nærmest over natta, fra å være noe av det veneste i vår kollektive nasjonale fortelling til å se ut som en arena for trafficking av mindreårige jenter, korrupsjon, personlig økonomisk vinning, luksus og løgn på norske skattebetaleres regning.
Når Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite 30. september og 1. oktober skal ha elleve ulike utenriksministre og statssekretærer til utspørring i åpne høringer og en uavhengig kommisjon er nedsatt for å granske norsk diplomati fra 1992 til i dag, så representerer det noe helt nytt i vår historie. Det kommer til å skje og bli sagt mye i dagene, ukene og månedene fremover, og det vil være med på å forme vår oppfatning av Norges rolle i verden, før, nå og i årene fremover.
I dette essayet vil jeg dele noen refleksjoner om det som ligger bak oss. Hvordan ble Norge kjent som en “fredsnasjon” i første omgang?
Når det først er snakk om rundvask, synes jeg det er ryddig med en liten bemerkning om meg og min bakgrunn. Jeg har jobbet direkte med dette fagfeltet som assisterende direktør på NOREF, Norsk senter for internasjonal konfliktløsning, et senter som er etablert og finansiert av norsk UD. Jeg har jobbet med – og forsket sammen med Hilde Henriksen Waage på tematikken, en av de mest markante stemmene i debatten. Og jeg har levd med en diplomat og omgått gode venner som har beina godt plassert i diplomatiet i 20 år i alle fall. Så da vet du hvilket skepsisfilter du skal legge på resten av det jeg forteller om her.
Okei, vi vet at vi står ved en form for vendepunkt i verdenshistorien, og det er grunnen til at jeg tenker dette også er et godt egnet tidspunkt for å se oss i bakspeilet og spørre hva det egentlig er vi har drevet med. Men hvor langt tilbake bør vi se? Hvor skal vi starte?
Jeg lover at vi ikke skal bli lenge i 1905, men la oss begynne med å trekke en lang linje tilbake hit, hundre og tjue år tilbake i tid. Jørgen Løvland er landets utenriksminister, den første som har ansvar for å skape en selvstendig norsk utenrikspolitikk. Hva skulle den bestå av?
Geografien var det lite å gjøre med, og den ga noen bestandige faktorer som måtte tas hensyn til. Norge var et lite, karrig land langt mot nord, med nesten 200 kilometer grense til Russland og en enda lengre kystlinje. Mye vær, masse fisk og langt mellom folk. Vidt imellom og langt ifra, som Ibsen beskrev landet i Peer Gynt.
Da Løvland tiltrådte i 1905, steg han inn i en norsk utenrikspolitisk historie som er blitt sammenlignet med ei elv. På veien mot havet tar den opp i seg vann fra flere sideelver. Et av elveløpene har fått merkelappen «isolasjonisme». Det rommer en utenrikspolitikk som historisk har søkt å holde Norge unna stormaktenes rivalisering og kriger samtidig som norske økonomiske interesser ble ivrig fremmet. En annen sideelv ble omtalt som Norges «misjonærimpuls», en mer idealistisk tendens - det er denne det skal handle mest om her. Ideen om at Norge har noen evner og krefter som kan brukes til å gjøre verden til et bedre sted. Etter andre verdenskrig kom en tredje sideelv, omtalt som «internasjonalismen», som da ble den mest dominerende. Den innebar Norges beslutning om å slutte seg til den formelle vestlige forsvarsalliansen NATO og dermed bli en mer aktiv part i internasjonal maktpolitikk. Elvas vannstand varierer, bunnen skifter, og noen steder er strømmen sterkere enn andre. På avstand ser man bare én elv, én strøm av vann. Først ved nærmere ettersyn og målinger kan man se hvordan de ulike elveløpene påvirker sammensetning og strøm.
Fra 1970-tallet rant elveløpet med misjonærimpulsen som en stri strøm gjennom den yngre garde av kristen-norge, gjennom bistandspolitikken og deler av arbeiderbevegelsen. I alle disse leirene fantes det folk som mente at Norge burde og kunne lene seg inn i sin tids store spørsmål om urett, undertrykkelse, atomvåpen og fattigdomsbekjempelse.
Etter Berlinmurens fall i november 1989 ble denne elva både dypere og bredere.
Gjennom hele den kalde krigen hadde sikkerhetspolitikken – balanseringen mellom avskrekking og beroligelse overfor den store naboen i øst – vært det utenrikspolitiske elveløpet med høyest vannstand. Det var prioritet nummer én, to og tre. Med Sovjetunionens kollaps ble situasjonen betydelig endret. Geografien lå fast, så det sikkerhetspolitiske elveleiet ville aldri helt tørke ut, men likevel, det ble mer plass til andre saker. Da Norge også sa nei til EU i folkeavstemningen i 1994, ga det enda større rom for den norske «misjonærimpulsen».
Noen ganger ser jeg for meg verdenshistorien som et slags teaterstykke i mange akter. Akten med den kalde krigen var over, og så etter en liten pause skulle en ny akt komme. Hva ville den bestå av? Hva skulle bli hovedplottet? Sovjetunionen var ute, USA skulle spille hovedrollen alene i neste akt, såpass var klart. Jeg ser for meg Norge som en liten type som titter nysgjerrig inn bak sceneteppet. Hva skal skje her da? Her er det kanskje plass for en ny birolle?
En av dem som vi kan bruke som posterboy for denne nysgjerrige og ambisiøse norske typen, var utenriksminister Johan Jørgen Holst. I sin utenrikspolitiske redegjørelse for Stortinget i oktober 1993, bare noen måneder før han døde, beskrev Holst årene etter murens fall som en «overgangstid». Det var som om det internasjonale systemet sto og svaiet mellom muligheter og spenninger. Endringer av dette formatet krevde nytenkning.
Vi hadde et økt politisk handlingsrom i utenrikspolitikken, vi stod utenfor det formelle europeiske fellesskapet, og vi hadde penger til å bygge opp under en ny og mer aktiv rolle og plutselig hadde vi også noe konkret å vise til - For innen høsten 1993, like etter at Holst holdt sin redegjørelse og før Norge sa nei til EU, så hadde OSLO blitt kjent som noe mer enn hovedstaden i Norge. Oslo var en hemmelig bakkanal, Oslo var en forhandlingsprosess, Oslo var en avtale. En avtale mellom to erkefiender - Israel og palestinerne, representert ved PLO, den palestinske frigjøringsorganisasjonen ledet av Yasir Arafat. Arafat og PLO var terrorlistet og fiende nummer én i Israel, ikke til å ta i med ildtang, før de altså ble godtatt som en rettmessig forhandlingspartner.
Det var mye denne første Oslo-avtalen ikke løste og i ettertid mener mange at selve avtalen var en uheldig inngang til en videre fredsprosess, men for Norges rolle i verden var den med på å endre mye.
Hvis vi vender tilbake til den teaterscenen et lite øyeblikk, så er det som om Norge med denne diplomatiske bragden fikk beskjed om at det er greit, vi har overbevist på audition og er nå castet til å spille en ikke uvesentlig birolle i denne akten av verdenshistorien. “Værsågod, her er kostyme og egen garderobe. Manus finnes ikke, alt her er impro.”
Norge tok på seg sitt nye kostyme og det blir gjenkjent andre steder på jorda av parter i konflikt, hei se, der er jo fredsnasjonen Norge, tilretteleggeren, de som driver dialog med alle og ikke lukker døra for noen. De kan vi snakke med? Norge har engasjert seg i fredsdiplomati i Latin-Amerika, i Afrika, i Asia. Vi har stort sett holdt oss borte fra land tett på vår egen bakgård. Av fortrinnene som pleier å bli trukket frem er både at vi ikke har noen kolonihistorie eller egeninteresse i konfliktene. Det har hjulpet fordi konfliktpartene derfor ikke behøvde å være mistenksomme til Norge, eller hadde noen negative erfaringer som farget tillitsforholdet slik som de større nasjonene med mer problematisk fortid. Norge har også jobbet ganske stille, snakket lite om det som skjer, holdt seg i kulissene og bygget opp et rykte som en tillitsverdig tredjepart - en både store og sterke, og svake og sårbare parter kan forholde seg til uten å frykte at det kommer ut.
I Utenriksdepartementets egen stortingsmelding som kom sommeren 2025 talte UD selv opp at Norge har jobbet med fredsdiplomati i mer enn 40 ulike land og prosesser. Men måtene Norge jobbet på alle disse stedene, med alle disse ulike konfliktsituasjonene, de har absolutt ikke vært like.
Prosesser slik som den som ledet til Oslo-avtalen er et eksempel på kontaktdiplomati. Dette er de mest hemmelige prosessene, der man kan jobbe i åresvis med en eller to parter. En annen form for diplomati er det vi kan kalle møtediplomati. Her skapes (eller betaler man for) arenaer som setter dialog, forsoning og konfliktløsing på dagsorden. En tredje kategori er arbeid med lokale sivilsamfunnsorganisasjoner rundt omkring i konfliktområder. Det er beslektet med møtediplomatiet, men likevel et vesentlig annet virkemiddel. I tillegg kan klassisk bistand være en forebyggende måte å jobbe på for å unngå voldelig konflikt. En femte variant er norsk støtte til FNs arbeid, enten det er med nordmenn som personell eller ren pengestøtte.
Noe av innsatsen for å «redde verden» i tiårene etter murens fall kom altså i form av fredsmegling, men den aktive norske utenrikspolitikken dreide seg vel så mye om andre ting. Oftest var dette langt mindre overskriftsutløsende arbeid: å forbedre levekår for verdens mest utsatte, bygge institusjoner og infrastruktur, utvikle helsetilbud, utdanningssektor og arbeidsmarked, øke sikkerhet og gi bedre rettigheter til minoriteter og undertrykte grupper, utvide rommet for ytringsfrihet eller forsøke å forbedre betingelsene for demokratisk utvikling.
Og en annen ting som er viktig å merke seg når man skal kritisk gjennomgå norsk utenrikspolitikk. Idealismeåren for en bedre verden rant ikke bare gjennom det norske systemet, den var merkbar verden over. Verdier, prinsipper og moralske idealer fikk større plass i internasjonal politikk og diplomati fra 1990-tallet og utover. Temaer som inkludering av kvinner i spørsmål om fred og sikkerhet, menneskerettigheter, internasjonal helsepolitikk, urfolksrettigheter og klimakamp fikk mer oppmerksomhet. Denne (normative) agendaen tok langt på vei mest ressurser i de aller fleste vestlige utenriksdepartementer i perioden.
Noe av det Norge jobbet med for å gjøre verden til et bedre sted var direkte knyttet til norsk fredsdiplomati, dialog eller forsøk på forhandlinger, men altså: langt ifra alt. Og det bringer oss tilbake til den granskningen Stortingets kommisjon nå er i gang med, og høringene som rekken med statsråder skal inn i.
Her er noen tanker om et par problemstillinger som jeg vil forvente at blir diskutert, der jeg tror det vil være noe å ta lærdom av:
1. Ser vi for oss denne utenrikspolitiske elva på vei mot havet, så steg jo vannet i en voldsom fart i misjonærelveløpet i disse årene. De politiske mulighetene ble fulgt opp med økte budsjetter, noe det tverrpolitiske løftet om én prosent av brutto nasjonalprodukt til bistand sørget for. Med det økte også prestisjen. Antagelig har man innimellom vært for ukritisk til hva slags arbeid man har engasjert seg i. Dilemmaet er at man ikke vet helt hva som vil bære frukter, eller når. Man må derfor regne med å feile med mye for å lykkes med noe. Kanskje ble det innimellom stilt for få kontrollspørsmål om hvordan Norge kunne omsette kontakter og nettverk til noe mer enn prat?
2. Kontaktdiplomatiet handler om nettopp kontakt med andre - enkeltpersoner, grupper, opprørsbevegelser, myndigheter i konflikt med egne borgere eller andre land. I autoritære land er det ofte ikke systemet - men enkeltpersoner - som sitter med makten. Med et så personifisert politikkfelt er det en fare for at metodikken og de faglige vurderingene kan forsvinne. Man har tett og fortrolig dialog med noen høyt opp i et system, noen som er godt plassert, men man får aldri noen garanti for at det betyr at vedkommende har reell innflytelse eller evne til å gjennomføre det man snakker om. Man må kjenne folk godt, og over tid, for å kunne avgjøre om de er effektive mellommenn.
At dette feltet er kronisk vanskelig å resultatmåle har også med dette å gjøre - for hvordan kan man vite hva det er som gjør at noe lykkes, eller mislykkes, når man ikke kan ha full oversikt over hva andre gjør samtidig som oss? Dette burde være høyt på lista over problemstillinger som denne granskningen tar fatt i.
3. En annen, beslektet problemstilling oppstod i det feltet vokste seg større og mer ambisiøst. Opprinnelig startet dette kontaktdiplomatiet med noen nordmenn ute i verden som hadde ganske lett tilgang på politisk ledelse hjemme i Oslo. Det betydde at det var ganske kort vei fra noen hadde en idé til en dialogprosess som Norge kunne bistå med, til politisk ledelse sa ja. Man kunne få disse menneskenes vurderinger fra bakken, tett på virkeligheten, fra folk som kjente både den realiteten og det norske systemet. Det var få ledd fra idé til handling. Men etter hvert som det kom mer penger i omløp, og et ønske om å så i flere bed samtidig, ble det også nødvendig å begynne å støtte andre organisasjoners innsats, andres prosesser og initiativ. I tillegg ble det relativt sett færre nordmenn på bakken og mer av andre stemmer. Dette mangfoldet var åpenbart et pluss for analyse og tilgangen til konfliktaktører. Samtidig kan man innvende at det også bidro til å øke distansen mellom det norske embetsverket og norske interesser på den ene siden og de konfliktene som til enhver tid skulle løses på den andre. Heller enn å drive egne freds- og forsoningsprosesser, være tett på aktørene og selv kjenne detaljene i persondynamikker og politiske maktkamper ble mange av de menneskene som skulle forvalte fredsnasjonen Norge utover på 2000-tallet, egentlig satt til å dele ut penger til andre som gjorde jobben for oss. Jeg sier ikke at du måtte være norsk for å jobbe godt med disse problemstillingene, men kanskje ble det med denne utviklingen vanskeligere å sikre kvaliteten på arbeidet? Kanskje ble det vanskeligere å prioritere? Kanskje forsvant norske kjerneinteresser litt ut av synsfeltet?
Det jeg prøver å beskrive her er at feltet som skal undersøkes og granskes nå, er fullt av vanskelige dilemmaer, og ofte står valget mellom flere dårlige alternativer. Man prøver, og man feiler. Man satser på noe som faller gjennom. Mulighetene for å mislykkes er alltid til stede. Ofte er de langt større enn sjansene for å få til det man håper på. Politikkfeltet kryr også av folk man trenger å jobbe med, men som de fleste helst ville unngått å ha noe med å gjøre om de kunne velge. Det er ikke et felt for de rene og ranke. Hvis alle var som Gandhi, så ville det jo ikke være så mye behov for denne type konfliktdempende kontaktdiplomati.
Dersom ambisjonen med høringene og granskingskommisjonen faktisk skal være å lære og forbedre diplomatiet, ikke bare å rive ned det Norge har akkumulert av kunnskap, kompetanse og erfaring opp gjennom disse tiårene, må det være plass til nyansene og sammenhengene om den norske innsatsen for en bedre verden.
Og de mange kritiske merknadene til tross: Jeg tror også vi må erkjenne at den største og tyngste forklaringen på at verden ikke ble «reddet» av Norge disse tiårene, finnes i de geopolitiske kreftene som rår: I dag ser vi dette tydelig i russisk aggresjon og fullskalainvasjon av Ukraina. Et mer ambisiøst Kina som endrer amerikanske prioriteringer. Og en høyst uforutsigbar amerikansk politikk som svekker vår sikkerhetspolitiske allianse. Dette er bare noen av endringene som var synlige også før Donald Trump kom til makten første gang høsten 2016. Med ham som president ble volumet og tempoet skrudd opp. Stormakten på «vår» side ble en stadig større del av problemet.
Styrer man dronen sin høyt nok opp, slik at man får overblikk over hele verdens utvikling de siste årene, blir det tydelig at det er helt andre krefter enn de Norge forsøkte å støtte, som nå leder an. I dag er autoritære krefter på fremmarsj, mens de demokratiske er på vikende front verden over. Den kristendommen som er å finne i maktens USA i dag, definerer sin neste som familie, venner og nabolag – ikke som fattige og undertrykte andre steder på kloden. Terskelen for å gå til krig er blitt lavere igjen, mens personlig økonomisk vinning sjelden har vært en mer åpenlys motivasjon for ulike aktører enn i dagens geopolitiske spill. Dette er kjennetegnene ved den nye verdensordenen. Den er ikke lenger regelbasert, den er gullkantet - vel den er det for den med mest makt og penger fra før.
Vi, fredsnasjonen Norge, kunne være så oppriktige vi bare orket, ha så gode intensjoner som bare det, verden skled like fullt i en annen retning.
Når den sterkestes rett gjelder, vil alle som har valgt side med den svake og den undertrykte, få problemer med å selge politikken sin som vellykket - også Norge.
Det lyder kanskje et lite ekko av Holsts “brytningstid” her, i alle fall er det på rene at vi er over i en ny fase. Det har ikke vært registrert flere kriger og konflikter i verden siden 1946. Det er rekordmange mennesker som drepes på grunn av krig og konflikt nå, og det er rekordmange mennesker på flukt.
Tenker vi tilbake på disse ulike elveleiene, er det ikke tvil om at nå har vannet steget betydelig i det sikkerhetspolitiske elveløpet. Dette er ikke den kalde krigen, men trusselen fra vår store nabo i øst er dimensjonerende for ivaretakelsen av norsk sikkerhet. Slik sett ligner det på tiden før Holsts brytningstid. Men verden er også et sammensatt og komplekst sted, og internasjonale problemstillinger er skrudd sammen sånn at en konflikt et annet sted på jorda kanskje ikke så langt unna likevel, tenk for eksempel på fremmedkrigerproblematikk, flyktning- og migrasjonsstrømmer, eller for den del handelskrig og klimaendringer. Vil det være klokt å la den såkalte misjonærimpulsen tørke helt inn, akkurat nå? Eller kan vi gjøre justeringer og endringer, så det beste fra de årene den har stått sterkest, kan bli med oss videre på letingen etter hvordan man best ivaretar norske interesser?
Tradisjonelt har det vært ganske lite diskusjon blant folk flest om norsk utenrikspolitikk. Det pleier ikke å være en avgjørende sak for norske velgere og det oppleves nok for mange som noe som foregår langt unna og ikke egentlig er noe de mener så mye om. Men det er nye tider. Før Stortingsvalget i 2025 sa 40 % av velgerne i en spørreundersøkelse gjennomført av Norsk utenrikspolitisk institutt/UiB at utenrikspolitikk var viktig for dem i valget.
Et sterkere engasjement for utenriksfeltet er ikke bare bare for politikerne å håndtere heller. At mange engasjerer seg i utenriksfeltet og tillegger det større vekt utgjør et aldri så lite forventningsparadoks.
Vi er jo godt vant her oppe på bjerget. Et kjennetegn i vår lille, men svært velutviklede demokratiske kultur er den utbredte forventningen om at individet, om det er enkeltpersor eller gjennom samfunnsengasjerte grupper, skal ha kort vei mellom seg og myndighetene. I de aller fleste tilfeller er det sant, vi kan klage på noe, komme i kontakt med myndighetene, eller, hvis ikke det lykkes oss, gå til pressen med det vi er misfornøyde med, se om ikke det skaper noe ny dynamikk. Jeg sier ikke at alle får det som de vil, men det er en forventning her om at du kan påvirke en situasjon. Samtidig, disse små forholdene som skaper gode forhold for vårt demokrati har jo en annen side ute i den store verden: vi er et lite land. Et land som har svært begrenset med påvirkning på de store tingene i verdens utvikling.
Et sterkt engasjement for en bedre verden må også ta inn over seg de begrensede mulighetene som i realiteten finnes for en stat som vår.
Tenk på diplomatiet som en stor hage eller parkanlegg. Du trenger noen gartnere som hele tiden sørger for å klippe gresset. Du kan holde på med dette hver eneste dag, men du får aldri noe skryt for at gresset er klipt. Men om ingen gjorde det, hvordan ville det se ut? Å tenke kritisk på diplomatiet innebærer også å kunne se for seg en kontrafaktisk situasjon, forestille seg hvordan det kunne ha vært hvis vi var helt uten gartnere.
Og når vi først er inne på tema om forventninger: Den høystemte, patosfylte kommunikasjonen om hva dette arbeidet består i og hva det kan skape av resultater, tror jeg ikke har vært til fordel for den jevne nordmanns oppfatning av hva arbeidet egentlig går ut på. Her har både politikere og presse medvirket til å skru folks forventninger for høyt. Utallige overskrifter om norske «fredsmeglere» og «fredsmegling» gjør nasjonen den samme bjørnetjenesten. Publikum, enten det er velgerne, aktivistmiljøer eller de som er kritiske til feltet, har sånn sett blitt etterlatt med et skjevt inntrykk av hva som foregår og hva man kan forvente av resultater.
Alt dette må vi også orke å ha i hodet når det nå skal spørres ut, granskes, kritiseres og evalueres.
Som du sikkert har skjønt nå: personlig er jeg ikke i tvil om at det kommer til å finnes feil og kritikkverdige forhold når man skal granske denne type diplomati. Men samtidig er jeg altså bekymret for hva som kan skje, om man blir for ivrig i denne tjenesten. Om de folkevalgte og pressen blir alt for ivrig etter å finne feil og mangler, så kan konsekvensen også bli at man ender med å kvitte seg med den typen diplomater som har vilje og evne til å ta risiko, til å prøve de utradisjonelle metodene som innimellom kreves og vilje til å møte folk som mange ikke vil ta i med ildtang.
Vi kan jo også spørre oss hvor mye feil kan vi tillate på veien, dersom målet er en fredeligere verden? Hvilken risiko er vi villig til å ta? Hvilke mennesker er vi villige til å møte?
Det er nok av folk i embetsverket som går på jobb hver dag og gjør en god innsats, skjøtter sitt byråkratiske ansvar på en ryddig og ansvarlig måte, venter på instrukser og følger dem opp før de stempler ut for dagen, og velsigne dem for det. Det er sikkert viselig å sørge for å ha flest slike i et departement. Men i dagens internasjonale situasjon, med stadig flere kriser og konflikter rundt hver sving og i hvert stred, er det jo også bruk for noen av den andre typen. De diplomatiske ingeniørene, de som aldri gir seg, som ikke venter på instruks, men som går ut i verden med forestillingsevne nok til å se for seg en annen verden. Som alltid ser etter muligheter til å påvirke, endre til det bedre og til å fremme norske interesser mens man holder på. Som tåler å ikke lykkes med alt de prøver på, men som forsøker likevel.
I dag er slike diplomater allerede rødlista i det norske embetsverket. Forsvinner de helt, kommer det etter min mening til å gå ut over vår evne til å bedrive kreativt og aktivt fredsdiplomati, til å fremme norske interesser på effektive og uortodokse arenaer – og vår evne til å håndtere spesielle konsulære saker der nordmenn har havnet i nød - også, kan jeg skyte inn, en økende utgiftspost i løpet av de tiårene som har gått.
Til slutt - det vi ikke trenger noen granskningskommisjon for å fastslå er følgende: Det enkleste er helt klart å la være å engasjere seg. Stulle med sitt og la verden seile sin egen sjø.
Det er også en fristende vei å velge i dag, når verdensproblemene virker så massive og uhåndgripelige at det slett ikke er rart om apatien sniker seg inn. Men ser man tilbake på den engasjementsbølgen som startet på 1970-tallet, og tilførte vann i misjonærelveløpet utover på 1980- og 90-tallet, var ikke verdenssituasjonen stort lystigere da. Enorme globale ulikheter mellom fattig og rik, en overhengende trussel fra atomvåpen, flere tiår med apartheid i Sør-Afrika, israelsk okkupasjon og palestinske terroraksjoner, store amerikanskledede kriger, sultkatastrofer, diskriminering, menneskerettighetsbrudd og hull i ozonlaget.
Den norske rollen i denne nå avsluttede akten av verdenshistorien ble formet av mennesker som så alt dette, og som tenkte at det var noe som angikk dem.
De tenkte: Verden blir ikke et bedre sted helt av seg selv.
De trådte ut på scenen. De tenkte og spurte seg selv og hverandre: Hva kan vi gjøre?
Nå når teppet går opp for en ny akt, en vi vet allerede har startet svært brutalt og blodig, synes jeg det er et spørsmål det fortsatt er verdt å stille seg.
Historien er laget av Marte Heian-Engdal. Foto: Gabriel Skålevik. Collage: Jonas Bødtker.