Brede Hangeland vil ha landslagsspillere med kjærlighetshormoner og er i kamp med sitt eget indre.Brede Hangeland vil ha landslagsspillere med kjærlighetshormoner og er i kamp med sitt eget indre. Brede Hangeland vil ha landslagsspillere med kjærlighetshormoner og er i kamp med sitt eget indre.

Vi skal inn i landslagets indre gemakker og snakke om hvordan det egentlig var å dra på guttetur med en hel nasjons VM-lengsel i bagasjen. Jeg får treffe Brede Hangeland i garderoben på Ullevål. Han er spilleransvarlig og assistenttrener på herrelandslaget i fotball. Landets eget lag.

Nå er han i teamet rundt spillerne, men Brede Hangeland har også spilt selv. Han var proff i England og kaptein på det norske landslaget, omtrent på den tiden John Arne Riise og John Carew også holdt på, men da de fortsatt bare nesten kvalifiserte seg til mesterskap.

Han har spilt 91 landskamper og har selvfølgelig vært i denne garderoben veldig mange ganger før. I motsetning til meg.

Jeg anbefaler deg å lytte til intervjuet med Brede Hangeland i sin fulle form, men under er en transkripsjon for deg som vil lese.

Hva var det siste dere gjorde sammen før dere dro til USA i sommer? Husker du det?

– Ja, det siste var at vi bor på Storo, på Thon-hotellet der. Og alle hadde tatt på en veldig typisk NFF-dress som alle får utdelt, og som passer sånn halvveis for alle mann. Og så gikk vi ned i resepsjonen, og der var det sirkus, vil jeg kalle det. Masse folk. Og det var noen ungdommer som sto med sånne iskremvogner og delte ut is. Og det var barn og voksne og journalister og mye styr. Så satte vi oss i bussen rett til flyplassen, rett ut til flyet. Og så kom vi inn i flyet, og da husker jeg at stemningen var litt sånn at, nå er vi endelig ute av det norske sirkuset. Og da umiddelbart så tok alle av seg den elendige dressen og skifta til behagelig tøy.

Da skifter alle på flyet?

– Ja, inne i midtgangen der.

Før dere kom til luften?

– Mens det ønskes velkommen over intercomen. Og det var jo en spesiell scene, syns jeg. Det var et islandsk flyselskap og islandske flyvertinner, bare damer. Og så står det 50 – 60 mann og skifter, halvnakne i midten. Mens de prøver å gjøre kabinen klar for avgang. Jeg tenkte at det hadde nok ikke vært innafor hvis det hadde vært omvendt. Hvis det var bare damer på tur og mannlige flyverter.

Så du satt og tenkte på det?

– Ja. Men det var nok en slags lettelse over å komme bort fra … Det var jo et veldig trykk i Norge.

Det var 28 år med lengsel som lå i det trykket, var det ikke det?

– Jo, det var det. Og for oss alle så er det sånn at alle samtaler og alle møter med vanlige, hyggelige folk i månedsvis før dette her, handler om det som skal skje i USA. Da blir det en lettelse å endelig komme av gårde, komme litt bort fra det. Spesielt for Ståle og de største spillerne, som får veldig mye oppmerksomhet. Jeg tror det var fint. Og så begynte gutteturen.

Kan hvem som helst sette seg ned på flyet? Kan man sette seg ved siden av den man vil?

– Ja, men det er en slags uskreven regel at lengst framme sitter Ståle på den ene siden av midtgangen, og så sitter presidenten, altså Lise Klaveness, på den andre siden av midtgangen, og så går det ganske sånn hierarkisk bakover. Jeg kommer på rad nummer to, og så kommer støtteapparatet, liksom. Så sitter spillerne bak oss igjen. De har hatt samme type hierarki, egentlig. Der sitter de største spillerne lengst fremme. Så blir det litt mer tilfeldig bakover. Dette er jo helt ulogisk, for dette er et fint fly der alle setene er gode. Men sånn har det bare blitt.

Det er ikke sånn at kokken kan sette seg ned med Oscar Bobb og si sånn: Du, skal ikke vi sitte sammen denne gangen?

– Han kan jo det. Men da skal man være veldig sikker på at Oscar Bobb har lyst til at kokken skal gjøre det. Det er òg en uskreven regel i støtteapparatet at vi behandler disse spillerne som vanlige folk, men på spillernes premisser. Hvis du skal snakke med dem, så må det være noe … Det må ikke være for egen vinning, på en måte. Det må være for å bygge opp spilleren, eller selvfølgelig gi ham noe informasjon som han trenger for å vinne en kamp.

– Men kokken skal ikke til Oscar Bobb fordi han trenger sjelesørging, liksom. Det vil være langt utenfor arbeidsbeskrivelsen. Samtidig vil vi jo veldig gjerne at det skal være normalitet. Og vi tror at det er en styrke at kokken, hvis kokken og Oscar Bobb får i gang en fin samtale, så er det noe vi syns er dødsbra. For det bygger jo relasjoner mellom folk. Og det tror jeg kanskje at det norske landslaget skiller seg litt fra andre landslag, at det er en vennegjeng. Det er i prinsippet ingenting i veien for at kokken og Oscar Bobb er bestevenner.

For på det norske landslaget så er avstanden mellom kokken og spilleren kanskje ikke like stor som det er på et annet landslag?

– Opplagt, ja. Jeg tipper at på det engelske landslaget så er det forbudt for kokken å snakke med spillerne.

Det som du beskriver med at du skal vite at du ikke går til en av spillerne for din egen vinnings skyld, altså at du bidrar med noe inn til den. Er det det din jobb handler om når du er spilleransvarlig? For det er egentlig litt sånn mystisk. Hva er den jobben som spilleransvarlig?

– Ja, det er litt mystisk. Men jeg er en potet i dette systemet som er litt assistenttrener, og så er jeg litt nærme spillerne. Fordi jeg har spilt selv og ikke er så veldig mye eldre enn dem. Men grunnleggende så prøver jeg å legge til rette for at alle skal være gode utgaver av seg selv. Og der er jo spillerne veldig viktige, men det samme er Ståle. Og materialforvalteren og kokken. Jeg vil at de skal være gode. Det er jo synd hvis bearnésausen er dårlig, liksom. Så alt henger sammen med alt.

Hvordan er det man gjør det i praksis?

– Nei, det er jo i måten en behandler folk på, da. Det å ha veldig tydelige forventninger til hverandre. Det er jo toppidrett, dette her. Alle er jo klar over hva som kreves, både av de som skal på banen og de som skal lage mat eller hva de nå skal i dette teamet. Så oppgaveløsningen er jo det viktigste. At den er god.

Oppgaveløsningen, er det da å vinne en kamp? Eller å lage lunsj? Eller å holde styr på ballene?

– Klart det. Oppgaveløsningen kan også være å slå en god pasning. Men i forventningen om god oppgaveløsning for alle i alle roller, så er det helt avgjørende å lade batteriene så godt som mulig innimellom. Og det er der vi skiller oss fra en del andre landslag, tror jeg. Vi prøver å ha en ekte normalitet.

Hva betyr det?

– Nei, altså hva betyr det? Det betyr at du ikke skal gå rundt og spille skuespill eller gå på kompromiss. Hvis noen har lyst til å ligge på rommet og være litt usosial, så er det greit. Hvis noen har lyst til å spille forræder på kvelden sammen med kokken og Oscar Bobb, så er det greit.

Det er koselig å se det for seg òg, syns jeg.

– Ja, det er et nydelig eksempel. For kokken er to meter høy, og er fra Finland, og snakker finsk-svensk. Og Oscar Bobb er jo en liten kar, oppvokst en langpasning fra her vi sitter på Ullevål stadion. Men en helt vidunderlig fyr. Et så godt menneske, som i tillegg bare er sinnssykt god til å spille fotball. Dette er et annet element av kulturen, tror jeg, at vi på ekte skal bli kjent med hverandre.

Det betyr at når de møtes på det flyet, alle har flekket seg i dressene og man sitter i setene, syns de da at det er gøy å se hverandre igjen?

– Ja, det gjør de. Og dette vet vi fordi at … Det er jo sånn at du tar ut en tropp, så kan spillere melde forfall, som det heter. Men vi har aldri noen forfall fordi noen er litt slitne, eller ikke gidder, eller ikke har lyst, eller syns at noe er dritt på det norske landslaget. Alle, tvert imot, gleder seg alltid veldig til å komme.

Var det sånn da du var på landslaget selv?

– Det var litt sånn, men jeg tror det … Den delen av det var ikke så sterk som nå. Det er ganske rørende. Da vi var samlet her på Ullevål 28. mai og møttes i garderoben for første gang før VM, så sto jeg bare i et hjørne og så på garderoben. Og da kunne du høre sånn summing og klemming og høyt lydvolum. Sånn gjensynsglede.

Og alle disse tingene her kan du stå i et hjørne og merke deg, og så kan du tenke sånn: Dette blir et godt lag.

– Ja.

Og du kjenner det, liksom?

– Ja. Kultur er litt vanskelig å få tak på hva det egentlig betyr, og det er vanskelig å forklare det ofte òg. Men vi kan liksom prøve å komme litt mer inn i det. Fordi verdensstjerner er vant til at kollektivet tilpasses dem. Det er jo en slags forenkling, men hvis én står veldig langt over de andre, så har du kanskje to mulige bevegelser. Det ene: Beveger han nedover, eller beveger alle oppover?

Hva betyr det? Bevege oppover?

– Én ting er det sportslige, Erling er en av de beste spillerne, men her snakker vi om mer status som mennesker, vil jeg si.

– For noen år siden husker vi godt at hvis det kom en ny spiller inn, la oss si det var en venstreback som spilte i Eliteserien og ble tatt ut på landslaget, så kunne den backen gå inn i garderoben og nærmest pisse i buksa, for der står Haaland. Og Haaland er jo en verdensstjerne og kan fremstå litt farlig og skummel for en venstreback fra Bodø/Glimt, for eksempel. Så der kan en jobbe både med venstrebacken og med Erling for å ta bort den opplevde avstanden mellom dem. Så der må jeg jo si at de beste spillerne våre, sånn som Erling og Martin spesielt, har vært utrolig flinke.

Hvordan gjør du det?

– I fotballgarderober er det jo veldig konkret. Hvis det kommer en ny … Det vanlige er jo å hilse på folk, men hos oss er det utbredt klemming. Så hvis det kommer inn en som du aldri har møtt før, så kan det kanskje være en liten high five, men så en god klem.

Ja, at Erling holder rundt. Du får liksom få hele kroppen hans inntil.

– Erling holder rundt, ja. Her kan en jo gå vitenskapelig til verks. Hvis du klemmer noen og gjør det i mange nok sekunder, så utløses det jo kjærlighetshormon: oksytocin. Og det bringer jo folk nærmere hverandre.

Er det sånn at dere sier det til Erling: “Du, det er veldig fint hvis du vil klemme godt på de nye som kommer”, eller er det noe som han intuitivt forstår er viktig at han gjør?

– Jeg tror ingen noen gang sa til ham at du må klemme dem, og ingen nevnte oksytocin, det er jeg helt sikker på. Men vi har snakket om … Altså, du må ta imot folk på din måte, selvfølgelig. Men på en ekte og naturlig måte som får dem til å føle at “her hører jeg hjemme”. Altså “jeg har en plass i dette laget”.

Det høres ut som det kan bli ganske sånn dysfunksjonelt hvis man ikke føler seg trygg på en som for eksempel skal skrike etter deg, da.

– Det der er veldig interessant, for i en periode så var vi veldig gode på del én av dette, som er å skape den tryggheten, altså den gode stemningen. Men det er vi nordmenn ganske gode på. Vi er gode til å gi hverandre skryt.

– Og så er det del to, da. Den dagen du trenger tilliten til noe. Den dagen du for lagets beste må gi beskjed til en annen spiller eller en i støtteapparatet. Det var ikke godt nok. Nå må du skjerpe deg. Det er mye vanskeligere både å gi og ta i en sånn relasjon, men det er mulig hvis du har etablert den tryggheten fra starten av, og hvis alle er enige om at det finnes noe som er større enn begge oss to, og det er laget. Hvis jeg ser noe som Ståle burde gjort bedre, så er det egentlig min plikt å gi beskjed til ham om det, selv om det er ubehagelig.

Du gjør det, da?

– Ja, jeg prøver, men dette er jo vanskelig. Og her kommer en jo i kamp med sitt eget indre, sant. For det er lojalitet og respekt og alt mulig, og du vil jo nødig såre andres følelser osv. Men i toppidrett så må det være en plikt å gi beskjed hvis noen kan gjøre noe bedre. Eller hvis du forventer at noen skal være bedre, og jeg mener til og med at hvis en gjør det på en ordentlig … Hvis en gjør det på en ordentlig måte, så er det grunnleggende sett av kjærlighet.

– For hvis jeg sier til deg at “dette kan du gjøre bedre nå, jeg ser deg utenfra”, da er det jo en slags gave som jeg gir til deg. Og hvis en sitter og brenner inne med noe sånn informasjon, så er det en slags tjenesteforsømmelse å ikke si det.

Hvis man er litt i tvil om det, hvis man er litt i tvil om motivasjonen for hvorfor den beskjeden kommer, da er det ikke sikkert det oppleves som kjærlighet?

– Det er jeg helt enig i. Og da er det jo litt sånn at alle de 50 som var på det flyet og skifta fra dress via bare overkropp inn i T-skjorte, de har det til felles at de må forplikte seg til at laget er større enn alle enkeltpersonene. Hvis de ikke går med på den uskrevne kontrakten, så kommer de ikke til å være der.

Men hvis vi går litt sånn tilbake til det flyet … Når dere går av flyet igjen, da er det tilbake til de dressene, eller?

– Nei, når vi landa i USA, så tror jeg at dressene var pakket ned. Ja, da kan man være i sin egen stil.

Og det vil jeg si er litt av en stil på det laget der. Altså, der er det ganske mye bra stil ute og går. Det er noen vesker og klokker og capser på snei og brilleglass og diverse.

– Det må man si. Nei, dette er jo gutter som er opptatt av hvordan de fremstår. Og har relativt god økonomi, får man jo si. Så de er jo opptatt av å ha de riktige tingene.

Var du like opptatt av det?

– Altså, de lo litt av meg den gangen jeg spilte. For jeg kom ofte på landslagssamling med fotballskoene eller toalettsakene i en sånn svart søppelsekk. For det var den som lå i garderoben sist kamp. Dette er veldig lavt nivå sammenlignet med … Veldig lavt nivå. Her har òg verden gått videre.

– Nå ser jeg at de unge, sånn som Andreas Schjelderup for eksempel, han er en herlig fyr og en god spiller, men han har noen sånne motevesker som i min tid var forbeholdt kvinner på catwalken i Paris. Så der har det vært en slags bevegelse.

Jeg så noen klipp på Instagram av Martin Ødegaard bli klippet på hotellet, tror jeg. Og så gikk jeg videre inn på den frisøren sin konto, som var en frisør som egentlig var etablert i London. Er han da liksom med på lasset til USA?

– Altså, dette var en frisør som er Martins faste frisør. Og så blir han da flydd over for å være i USA. Han kom vel inn sånn typisk dagen før kamp, da. Da var det lister på møterommet, og da kunne alle skrive seg opp. Både spillere og støtteapparat. Frisøren gjør, så vidt jeg kan forstå, en kanonbutikk ut av dette. Men det er jo Martins frisør, så de er opptatt av det. På en måte kan jeg forstå det.

– Når du skal ut på disse banene i USA, 80 000 tilskuere kan det være, og noen hundre millioner TV-seere, det er jo en slags gladiatorrolle. Du skal ut i manesjen, og du vil … Føle at du er så sterk og velstelt og kanskje pen som du kan bli. Fordi at dette kommer til å kreve alt av deg. Og da vil du starte på høyest mulig nivå. Et eller annet sånt tror jeg det må være. Så frisøren, ja, han er en del av det.

Hvis du ikke føler deg på ditt beste, så vil jo det sikkert være en type energilekkasje, da. Som går til å tenke på sånn: Æh, fader, jeg er litt lang i nakken.

– Ja. Men jeg tror det er akkurat det. Energilekkasje er riktig uttrykk. Du vil ha helst null energilekkasje i en sånn situasjon. Fordi det vi skal inn i … La oss ta denne Irak-kampen, da.

– Det er noen ting i et VM som er veldig annerledes enn vanlige landskamper, på en kamp på Ullevål. Så vil det være sånn at vi sitter alle i garderoben. Garderoben er ti meter fra banen. Alle er nær hverandre, støtteapparat og spillere. Og så går spillerne bare ut og stiller seg opp, og så står støtteapparatet bak der, og så går vi inn til nasjonalsangen. Mens i USA, der kunne det være kjempelangt fra garderoben til banen. Og det var sånn at støtteapparatet måtte gå ut mye tidligere. Og så skulle spillerne gjennom et helt sånn opplegg at de måtte gå langt, kanskje til en annen inngang. Og så var det masse sånn styr ut på banen. Presentasjoner og fyrverkeri og …

– Vi klarte liksom ikke å beskytte dem i de siste minuttene før kampen. De var overlatt til seg selv. Og så er jo ikke dette en barnehage, sant. Men. Men! Finner de veien? Kommer de frem? Vi var jo ikke bekymra for om de fant veien. Men den mentale påkjenningen i minuttene før kampen, den kan jeg sette meg litt inn i hvordan det må ha vært. Det var nesten ikke til å holde ut å være på benken der før kampen begynte. Og det må ha vært verre for de spillerne.

Hva er det som ikke er å holde ut, er det tanken på alle hjemme, er det alle disse årene …? Går det an å sette ord på det?

– Ja, jeg kan i hvert fall prøve. Det er jo de 28 årene. Det er selvfølgelig vissheten om at denne kampen må vinnes. Alle forventer at det skal bli seier. Det er sykt med folk på tribunen. I mitt hode så kjempa jeg mot de tankene om hvor mange som dette betyr noe for i Norge. Du tenker på at nå sitter folk hjemme i hagene sine, eller på sosiale arrangementer eller i stuene.

– Alle sitter der, og det er på en måte opp til oss å gi dem det de forventer. Press er jo bare tanker, så det hjelper veldig når det er sånn. Det hjelper veldig når du har noe å holde på med, for da blir du umiddelbart tatt inn i øyeblikket. Men så fort du får tid til bare å stå og vente, for eksempel, så kommer de tankene umiddelbart, som et sånt trykk.

Hvordan reagerer du på sånne tanker eller sånt press? Hvilken kroppslig eller emosjonell respons har du på det?

– I de situasjonene kunne jeg kjenne at pulsen går veldig opp. Nesten litt sånn hyperventilering. Og så … Mange ganger i løpet av VM så kjente jeg at nå kan jeg begynne å grine av hvor stort og fint dette er. Og det betyr så mye for alle de der hjemme. Det tror jeg gjaldt for alle i den norske VM-troppen, at du ofte kjente at tårene var nære. Og de kom jo òg mange ganger etter kampene, men de var òg nære før kamp, under kamp.

Er det bare fordi man er emosjonelt aktivert hele tiden?

– Det syns jeg er et godt uttrykk. Du er emosjonelt aktivert. Og tanken om hvor stort dette er og hvor viktig det er for mange, men mest av alt for oss selv som er inne i det. Dette har vi jobbet med dag og natt i flere år. Så kan du jo kjenne på det trykket der, men òg stoltheten.

– Og gleden ved å se at disse fantastiske spillerne får til det på et så høyt nivå. Mot så gode motstandere. Altså gutter som du liksom bare dedikerer livet ditt til å prøve å løfte opp på best mulig måte, og så klarer de det.

Du kan jo minne oss på hvordan det gikk i den kampen.

– Irak-kampen vant vi jo 4 – 1, men spilte ingen god kamp. Følelsen var veldig rar etter den kampen, for veldig mange av oss var nok egentlig skuffa over prestasjonen. Men ufattelig letta og glad over resultatet. Så en litt sånn ambivalent sak det der. Mest av alt lettelse, men også litt sånn revansjelyst. For at alle visste, spillerne visste, at vi kan mye bedre enn dette.

– Og så husker jeg òg jeg hadde en sånn metertanke. At det å ha kommet igjennom denne opplevelsen, tåle det trykket, komme ut på andre siden, så fikk jeg den tanken at vi er garantert sterkere. Og det skjedde òg.

Men dette fellesskapet, det som Haaland kalte for “togetherness”, som jeg tror alle kjente på i sommer … Det norske fellesskapet her hjemme, traff det dere der borte?

– Ja, til en viss grad. Det som var helt surrealistisk, var å sitte i en buss eller i et fly og se på scenene. Fra Karl Johan på mobilen, og ha nesten litt FOMO. Altså, vi er midt i stormens øye, men det ser jo på en måte kjekkere ut å sitte på Karl Johan da. Jeg syns jo at det var på ekte rørende å se supportere fra alle land, og rundt omkring i hele verden, komme sammen i en sånn vennlig konkurranse i vår tid med så mye elendighet.

– Så… En av mine store refleksjoner er jo det at folk flest er bra folk, og vil være sammen om noe positivt uten å krangle med filleting. Det syns jeg var veldig tydelig i Norge. Når du så det fellesskapet, og på tvers av alle mulige forskjeller mellom folk, så var bare alle der for å ha det fint sammen. Det må vi heller ikke glemme. At folk flest er bra folk.

Ja, og snakka dere om det etterpå? Som om det er tid i et sånt mesterskap? Til å ta en fot i bakken og si sånn: Shit, i går. Herregud, liksom. Er det tid til det?

– Altså … Det enkle svaret er at nei, det er ikke tid til det. Du må på en måte videre. Der er jo Ståle veldig god, syns jeg. At han hele veien setter retning for alle, og tenker neste ting. Men de kampopplevelsene er så store at en må på en måte bearbeide dem på et eller annet vis.

– Kvelden før er du på et stadion med 80 000. Og du blir så emosjonelt røska i at den beste måten å egentlig bearbeide det på, det er dagen etterpå med “guttastemning” og musikk og vitser og latter. Og bare total kontrast til det som skjedde kvelden før.

Etter VM la du en liten kavalkade på Instagram med noen bilder. Og der er det sånn whiteboard.

– Ja. Det var mye god humor på den.

Med litt sånn svak grønn tusj oppe i høyre hjørne der, så står det “antall seksuelt frustrerte”. Og så er det tegnet opp 5, 10, 15, 20 … 25 streker, da. Kan ikke du si litt mer om det?

– Jo, altså det er jo ingen damer i VM-troppen. Det er 26 spillere og omtrent like mange i støtteapparatet. Og vi skal jo være borte lenge. Og ja, det er jo bare tilgang på seksuell omgang med seg selv, da. For de som driver med det.

Men det holder ikke for denne gjengen her?

– Nei, sånn at det var jo litt for humor. Men det er klart at alle opplever en seksuell frustrasjon. Syv uker borte fra sine partnere.

Men hvordan kommer dette til uttrykk, denne frustrasjonen?

Det kommer bl.a. til uttrykk at et veldig naturlig tema inni det som jeg kaller for normaliteten, vår verden i den syke VM-verdenen, det er jo å snakke om damer. Så er det et opplagt tema. Men jeg tror jo at jeg snakker for menn og guttegjengere, når jeg sier at det kan jo både være på et teoretisk nivå, eller det kan være en sånn observasjon at hun som står i resepsjonen på hotellet, er nå … Mye finere enn hun var på dag én. Altså, det å ha vært borte så lenge, la oss si det har gått fem uker nå, da vil det skje en utvikling i hun som står i resepsjonen, pga. den seksuelle frustrasjonen. Sånn en diskusjon kan en ha i en sånn gjeng. Det tror jeg mange menn kjenner fra militæret, for eksempel. Hvis du har vært på rekruttskole og kanskje har du en kvartermester som er dame, hun blir mye finere når tiden går.

Når man snakker om damer, hva det egentlig betyr? Om det er sånn at … hvem er finest av den og den, eller er det sånn at jeg kunne ligget med den? Eller er det sine egne damer, eller … Nå savner jeg damen min.

– Man vet liksom ikke helt hva det betyr. Nå er jo de aller fleste her i et eller annet forhold, så jeg tror det er savnet etter sin egen dame. Først og fremst. Men det kan jo òg være … Altså det kan jo … Altså at du kan …

– Du rater, liksom. Jeg syns at hun er finere enn hun, og så blir det en diskusjon om det. Det er et ganske vanlig tema i en guttegjeng på tur. Hvem er finest av disse to, for eksempel? Ikke noe en nødvendigvis er veldig stolt av, men jeg tror vi skal være ærlige.

Ja, absolutt. Men er det da en del av grunnen til dette frislippet til New York på et eller annet tidspunkt? Ja … Ja. Midt i turen så skjer jo det at de som vil, kan dra til New York og … Ta to dager fri, er det ikke det?

Og det er jo bl.a. for å treffe damene sine, men også familiene. Vi må jo understreke det, det er jo savn etter familier òg. Vi kunne skrevet antall som savner sine barn. Der tror jeg det hadde vært vel så mange streker. Når folk kommer tilbake da, så har vi liksom fulgt opp energilagrene på alle mulige måter. Så det ser vi jo når de kommer tilbake, da er stemningen på topp. Og her ville jo noen landslag sagt sånn at nei, vi skal bruke alle dagene til bare å trene. Dette er jo en interessant diskusjon, men vi er veldig sikre på at vår måte å gjøre det på er riktig. Og der er jo Ståle … Et av Ståles mantra er denne balansegangen mellom frihet og ansvar. Og dette har jeg tenkt mye på.

– Jeg tror at VM på mange måter handler om å skape energi i friheten, og så bruke den i ansvaret. Og friheten må være akkurat sånn som du har lyst at den skal være. For da skaper du mest mulig energi. For på søndag kommer det en sinnssyk opplevelse der du har et ansvar som er så stort at det nesten ikke er til å bære. Og da må du ha mest mulig energi inn i den opplevelsen, altså kampen.

Det er revitaliserte gutter som kommer på jobb?

– Helt opplagt. Jeg kommer aldri til å glemme kvelden før kvartfinalen mot England. Da bodde vi på et hotell i Miami, og så var det en liten terrasse der. Der satt det 15 mann og spilte kort. De har vært på tur i snart syv uker. Og en kunne jo tilgitt dem hvis de var litt lei av hverandre. Det hadde vært lett å forstå. Men når jeg ser det kortlaget der på 15 stykker, er det for meg et tegn på at dette er … Igjen, da, den summingen fra garderoben, den lever ennå.

Er det noen andre sånne øyeblikk som står for deg fra VM?

– En million. Altså, hvor mange vil du ha?

– Altså, Erling er jo interessant som type. Jeg husker jeg kom inn på utstyrsrommet en kveld der. Så han har jo … Han kan i prinsippet signere en milliard fotballdrakter. Alle vil ha en drakt med Erling Braut Haaland, så han er nok den som i løpet av et VM må signere flest landslagsdrakter. Så da prøver disse utstyrsguttene å finne de riktige øyeblikkene og se når han er i humør, og så sier han: Kan du ikke signere 100 drakter nå, eller noe sånt. Da husker jeg jeg kom inn på utstyrsrommet, så står de, Sigurd og Erik, som er ansvarlig for utstyret, sammen med Erling, og signerer i full fart. Og så spiller Erling Skambankt, som er et rogalandsband på anlegget, og står og synger av full hals. Det var liksom så deilig. Jeg gikk rett opp på rommet og var inspirert, og satte på “Født på ny”. For det er min favorittsang av Skambankt, og den har en nydelig tekst.

Skal vi høre på den litt? Ja. Skal vi se …

– Det er en rocka versjon.

Å ja, det er en rolig versjon?

– Det fins en rolig versjon.

Er det den du liker best?

– Ja. Denne er fin. Her kommer det beste.

Hvis jeg var født på ny,
skulle jeg vært perfekt.
Jeg skulle slutte med tomprat,
og alltid vært i vater.
Jeg skulle ha vært mer i forkant.
Jeg skulle ha gått meg i land.

Hva er det du liker så godt med det?

– Du prøver å være perfekt i … Det tror jeg alle gjør når de er i et VM, enten de er i støtteapparatet eller spillere, så prøver du å være den perfekte utgaven av deg selv. Så vet du at det er helt umulig. Men du må prøve, da. Det tror jeg vi gjorde.

– Så er det òg sånn at selv om du prøver å komme med den perfekte versjonen inn i fellesskapet, for det er jo det som kreves av oss. Det er jo det som kreves av oss, men det har jo en kostnad. Du klarer aldri være 100 % ekte inni det. Det vil alltid bli bitte litt skuespill inni der. Den kan en godt sitte på hotellrommet og kjenne seg litt ensom med den følelsen der.

Vet ikke om jeg helt skjønner det med skuespillet.

– Det kommer jo mange dårlige dager, selvfølgelig, i løpet av syv uker. Men det kan du ikke ha. I hvert fall tenker jeg som en av lederne at da må en jo ta på en slags maske og bare gjøre den jobben som skal gjøres.

– Jeg kan ikke gå til Ståle eller Erling og si at i dag har jeg en litt dårlig dag, jeg blir på hotellrommet. Så der … Jeg kjenner litt på at det er en slags motsetning i det jeg sier, for vi vil at alle skal være ekte. Men for min egen del blir den praktiske konsekvensen av det at hvis du har en dårlig dag, så må du drive med en form for effektivt skuespill, fordi miljøet trenger det.

Har du noe bunnpunkt eller øyeblikk som du husker hvor det var krevende?

– Ja, egentlig mange. Jeg hadde bursdag midt i VM. Det var kanskje min dårligste dag i hele sluttspillet. For da følte jeg meg litt sånn fremmed for meg selv. Hva er det vi holder på med her, egentlig?

Er det vanlig for deg at du på bursdager får litt sånn bursdagstristesse, eller?

– Ja, kanskje litt, men ikke så sterkt som dette, fordi det var en spesiell situasjon. Men bursdager er jo på en måte en dag for å kanskje tenke litt større om livet sitt. Og så har jo jeg … Ja, det må jo være poenget å være ærlig her.

– Men jeg har jo en sorg i meg alltid, fordi min fotballkarriere er ferdig. Og det jeg aller helst vil under VM, som var i sommer, det er jo å være på banen. Det er det jo ingen tvil om. Og den kjente jeg veldig på den dagen da jeg ble 45, og selvfølgelig altfor gammel til å være på banen. Men da tenkte jeg tilbake på mine egne år, som var helt fantastiske. Det var de beste årene i livet. Men at det er på en måte … Det er jo over. Og da kan en jo godt bli litt trist og litt enig. Det nytter jo ikke å komme trekkende med det i frokostsalen og si at “i dag er det min bursdag, men jeg er litt trist”, liksom. Det går jo ikke.

Nei, det går jo ikke. Og det går heller ikke an å si sånn: Det er min bursdag, kanskje jeg kunne få bli med litt?

– Kan jeg få være med?

Latter.

Du er så tett på det som egentlig har vært det beste i ditt liv, så du er med, men du er på en måte ikke helt med heller.

– Det er en veldig rar greie. Det er det. Alle sier til meg: “Du er jo så heldig, for du er jo så tett på.” Og det er jo riktig, men da er jo mitt svar: “Men det er enda kjekkere å være på andre siden av den streken der, for der var jeg jo i 15 år.”

– Jeg husker veldig godt min siste dag som fotballspiller. Da tenkte jeg at nå dør en stor del av meg. Den dør nå i dag, og det kommer aldri igjen. Og så går jo livet videre, selvfølgelig, men det savnet der, og den egentlig en … Det er egentlig en sorg over at det ikke finnes lenger. Det er helt reelt. Og den kan jeg kjenne på ofte når jeg står og ser på våre beste menn spille. Jeg vil jo aller helst være sammen med de der inne.

Men hva er det du savner med det?

– Altså, du er så i øyeblikket. Det er noe sånn herlig enkelt ved det. At du skal bare kaste deg inn med alt du har. Og så er det en ufattelig deilig følelse når det fungerer. Du er del av et godt lag, du gjør det sammen, og så vinner du kanskje til og med.

– Voksenlivet er mye mer komplisert. Det er mentale ting. Det er snakking, skriving, mens fotball er så fysisk. Du kan få en sånn form for flow når du spiller fotball, som er, i hvert fall av den type rus jeg har opplevd, den høyeste formen.

Og den kan du ikke få tilbake med å spille på bedriftsidrettslaget, liksom?

– Nei, det blir bare en konstant påminnelse om fallet. Så det … Nei, det går ikke. Da er det bedre med clean break.

Klarte de andre å lage noe bursdag for deg? Prøvde de å muntre deg opp?

– Ja, det gjorde de, og de skal ha for et meget godt forsøk. Hadde laga en kake som var 196 cm lang og forma som en pikk.

Latter.

– Så det var jo … Det var jo helt forutsigbar humor, men glimrende humor. Og den var veldig god òg. Hele pikken ble spist, hvis det lover seg. Med pynt og alt mulig, og baller og det hele.

Og da er det god stemning i gruppa?

– Kjempestemning. Da er det guttestemning.

Det er jo et litt sånn ekstremt møte mellom din selvransakende sorg og denne pikken av marsipan.

– Det får en si. Det hjalp jo på humøret. Den dagen hadde jeg litt sånn tungsinn, men det hjalp jo. Med den pikken der.

Latter.

Jo, jeg tenkte at vi kunne se på et klipp fra garderoben etter den siste kampen i VM. Husker du liksom stemningen der?

– Ja, det var ganske flatt. Ja, skuffelse og litt sånn nesten. Nesten litt sorg, tror jeg faktisk, i det rommet der. Spillerne var selvfølgelig skuffa for å ryke ut, men jeg tror de var mest av alt skuffa over at gutteturen var slutt.

Vi kan se på det.

“Det var helt utrolig. Helt utrolig. Dere skal være så stolte. Jeg skjønner at skuffelsen er der nå. Når dere får det her litt på avstand, gnir på seg den første solkremen, legger seg på stranda og tenker litt tilbake, så er det ikke mange det var igjen. Det er det ikke. Tusen takk.”

– Jeg tror jeg snakker for alle som satt i det rommet, at den analysen fra Ståle var korrekt. Så den skuffelsen gikk fort over. Det gikk over før solkremen kom på. Jeg tror i hvert fall for min del.

Og hvor går man derfra?

– Man går videre til nye kamper og videre i livet.

Du reiste til Dana Cup, eller?

– Ja, jeg reiste til Dana Cup.

Hvordan gikk det i Dana Cup?

– Det ble seier for jentelaget vårt. Så det var jo …

Er det Hinna jenter 14?

– Ja. Det var jo helt utrolig.

Seier for hele turneringen?

– Ja, faktisk. Så det var jo … Etter en tidlig kvartfinale-exit i VM, så var det deilig å hente pokalene i Dana Cup.

Tusen takk, Brede.

– Det var en fin samtale, dette.