Send en tanke til Demos medlemmer
De har betalt for at vi kunne lage denne historien. Uavhengig journalistikk er ikke gratis.
«Aslak. Du må finne ut hvordan vi skal forholde oss til KI.»
Redaktør Ingrid har gitt meg en klar marsjordre: Skal Demo være med eller mot kunstig intelligens? Hvordan skal vi forholde oss til en verden som snus på hodet, hvor ingenting blir som før?
Jeg heter Aslak. Og samtidig som teknologiselskapene lover totalforandring, har jeg fått beina planta rett i Demo. Et helt nytt medium som starter opp akkurat nå. Og som også ønsker å forandre en hel del.
Demo har ikke tiår på tiår med gamle artikler i banken. Vi har ikke lesere som forventer en leder på side 2 og et lite lunsjkryssord på baksida. Vi kan gjøre hva vi vil. Vi kan rappe nyhetene, om vi vil. Vi kan presentere en kritisk analyse av jordbruksoppgjøret som samtidsdans, om vi vil. Vi kan snu opp ned på alle formlene, og lage helt annerledes journalistikk. Om vi vil.
Så. Demo og KI kommer samtidig, kan vi si. Helt platonisk. Det gir jo noen muligheter. Men hva skal vi bruke de mulighetene til?
Jeg satte meg ned litt med redaktør Ingrid. Hun er skeptisk til generativ kunstig intelligens. Men ikke sååå skeptisk som jeg kanskje trodde på forhånd.
Vi endte med å snakke om de store spørsmålene, sjølsagt. Hva er et menneske? Hva er en maskin? Hva er forskjellen? Og hvorfor skal vi mennesker egentlig gidde å høre på hva maskina forteller oss?
– Så lenge det ikke er et menneske av kjøtt og blod foran meg som jeg vet at puster, spiser og lever, så kan jeg ikke skjønne hvordan jeg skal synes det er så interessant. Jeg vil vel alltid velge at Aslak forteller meg en historie i stedet? sier Ingrid.
Det er selvfølgelig alltid hyggelig å få ros av sjefen. Men samtalen gikk videre i hvor de gråsonene er. Mellom hva som er menneskelig og hva som ikke er det.
– Hvis Beyoncé slipper en ny låt, så er det ikke Beyoncé som har skrevet det, men hun har jo tatt ansvaret for det. Hun har på en måte sagt: “Dette er min historie”, sjøl om det ikke egentlig er hennes historie. Noen andre har formulert det for meg, og så synger jeg det. Og så syns vi det er sterkt og vakkert. Men du kan fint se for deg at det er AI, så lenge det er hun som synger det, og det er hun som står som avsender.
Jeg spurte også medlemmene i Demo om hva dere synes, i en liten sak i appen vår. Bidragsfeltet bugna av bra perspektiver. Vidar Andreassen skreiv for eksempel:
"KI-debatten så langt domineres av to ytterpunkter; Nicolai Tangen & co som vil bruke KI til ALT, og på den andre siden de som tror KI er verdens undergang. Min erfaring så langt er vel at KI ligner veldig på andre nye teknologier som har kommet tidligere; at det er veldig nyttig til det det egner seg til, men at mange "overbruker" det."
Overbruk! Dårlig ord. Men jeg liker det Vidar mener med det.
Hver sommer deltar jeg i en slags venners-venner-fest. Jeg tror jeg skal anonymisere den her. Det er sørlandsidyll, hvor gamle hyttenaboer i tiår etter tiår har samlet seg på en øy. Invitasjonene har pleid å være en barnetegning. Et potet-trykk. Eller bare et fint bilde av ei lita bjørk eller en holme i solnedgang.
I år var invitasjonen en altfor perfekt tegning av den lille sjøbua ved vannet. Lykkelige barn som fisker krabber, en gammal snekke som tøffer avgårde. Ett hundre prosent perfekt. Og fullstendig verdiløst, sjølsagt. Det var åpenbart laget av kunstig intelligens. Sjøl i en sammenheng helt uten krav til profesjonalitet eller eleganse.
En sånn invitasjon kan jo være hva som helst, uten at noen klager. Alle er rause og glade. Det er ingen grunn til å være profesjonell, glatt og “perfekt” når man inviterer til en nikoselig sommerfest. Likevel valgte altså hyttenaboen å lage invitasjonen med KI. Forresten, helt perfekt var den ikke. På et diplom kunne man se roende barn uten åregafler og med seks fingre. Og, snodig nok, et amputert bein. Men samma det.
Bare så det er nevnt: Hvis du som lagde denne invitasjonen leser dette, så beklager jeg at jeg trekker fram dette som eksempel. Det er jo litt dårlig gjort, jeg skjønner det. Men det traff noe i meg, på den dårlige måten.
Jeg synes sånt er frastøtende. Nesten anti-menneskelig. En fornærmelse mot alle som skal se invitasjonen. Helt på ekte ubehagelig. Og sånn har jeg det med mye kunstig intelligens. Lite gjør meg så irritert som en KI-skapt e-post i innboksen min. Eller et KI-skapt bilde på Instagram. Jeg blir sinna hver gang jeg bare mistenker at noe som helst er skapt med kunstig intelligens.
Det er vanskelig å si hvorfor. Kanskje fordi de signaliserer at jeg ikke var verdt tida deres? Å skrive en kjapp liten mail til meg, liksom? Det gadd du ikke? Du lot maskina ta det? Det kjennes fornærmende! Det kjennes falskt! Og jeg vil jo ha ting som er ekte i livet mitt. Vil vi ikke det, da?
Nei, jeg blir irritert. Og det tror jeg kanskje en del av dere blir også.
Det er litt som med videodømming i fotball. Du blir ikke bare rasende fordi VAR-dommerne bryter inn og endrer en dommeravgjørelse. Du blir også rasende fordi du ikke tør å juble etter skåring. Fordi du er redd for at videodommerne skal blande seg inn.
Jeg blir irritert av kunstig intelligens. Men også av at jeg går rundt og lurer på om ting er ekte eller ikke. Men ok. Beklager digresjonen.
Tilbake til redaktør Ingrid Tinmannsvik:
"Vi skal jo bruke KI på måter som gjør at vi kan bruke mer tid på å gjøre journalistikken vår menneskelig. Vi skal definitivt bruke det, for å gjøre livene våre enklere. Men kun fordi vi vil bruke mer tid på å fortelle historier som de uperfekte menneskene vi er."
Jeg spurte dere medlemmer om det samme. Om hvordan vi eventuelt bør bruke kunstig intelligens.
Den egentlig KI-pessimistiske Marianne Fosse, svarte:
“Jeg kunne tenke meg å høre mer om områder der KI beviselig har vært av det gode f.eks. fra et menneskelig, demokratisk eller miljøperspektiv.”
Det innspillet minnet meg på en veldig liten og sikkert ubetydelig historie fra mitt eget liv:
Jeg har et band. Et svært band, med ni musikere. De bor i to forskjellige byer, og har alle jobber og forpliktelser. Så meldingstråden vår går varm når det nærmer seg en konsert. Når er lydsjekk? Har noen flytidene? Hvordan blir settlista? Kan jeg få niesa mi på gjesteliste? Det koker over, som du sikkert kan tenke deg.
Så, en fredag jeg hadde litt lite å gjøre satte jeg min private lille kunstige intelligens på saken. Jeg fikk Gemini til å bygge et nettsted for meg. Med all denne informasjonen. Om neste og alle kommende konserter. Et sted der man kan legge inn nye låter, lage settlister, oppdatere tonearter, legge ut øvingsopptak, og så videre.
Kort sagt lagde jeg et lite intranett for bandet. Et system som jeg kunne ha kjøpt på nett, for noen hundre dollar. Eller, hvis jeg skulle hatt det akkurat som jeg ville, så kunne jeg fått noen til å utvikle det for meg. Det hadde nok kosta noen hundretusener.
Og jeg kan nesten ingenting om sånt.
Helt på ekte. Jeg kunne laga den første versjonen av Facebook. Sjøl. Før dagen er ferdig. Jeg har lagd sangbøker. Dataspill. Enkle programmer som løser ting i hverdagen. Visualiseringer. Ikke noe programvarehus. Ikke noe geni av et utvikler-ninja. Bare lille meg. Og Gemini. Eller ChatGPT.
Det må jo være noe her! For Demo. For samfunnet. For deg?
Nytt innspill fra et medlem! Gitte Aasen skriver:
“Jeg synes at dere skal bruke KI til å finne info, bare dere kvalitetssjekker kilder - disse algoritmene lærer jo hele tiden, så det gjelder jo oss alle; sjekk at det KI sier faktisk stemmer! Og KI er jo definitivt et mektig verktøy i mange sammenhenger.
Men hva dere IKKE skal bruke KI til... vel, ikke la KI skrive for dere, selvfølgelig. Og ikke bruk KI til å tenke for dere.”
Ok, det siste tror jeg definitivt at jeg kan garantere.
Nå i 2026 jobber folk i Norge med programvareutvikling uten å skrive kode. Folk behandler kunstig intelligente “agenter” som en slags ansatte. Som programmerere. De har gjerne maskiner stående under pulten, og instruerer agentene sine om hva de skal lage. Så går de og legger seg, og i løpet av natta har agentene ikke bare laget kode. Men også dobbeltsjekka den. Testa at det virker. Kanskje til og med publisert noe helt nytt.
Jeg utfordra en som jobber på den måten: Hva burde vi gjøre? Demo, altså. For å styrke journalistikken vår? Min utviklervenn, la oss kalle han Gunnar, brukte ikke lang tid før han presenterte en slags plan. En plan hvor Demo setter opp en hær av research-roboter som følger med på hva vi gjør og faktasjekker ting underveis.
La oss si at jeg jobber med et intervju med en person som heter Lise Jørgensen, om formuesskatten. Så plukker agentene opp dette, og gjør en bakgrunnssjekk på Lise Jørgensen, mens jeg jobber. Kanskje finner de ut at Lise ligger an til å arve en stor og verdifull treforedlingsbedrift på Kongsvinger? Og altså har store egeninteresser i å fjerne nettopp formuesskatten? Eller kanskje Lise er opptatt av rettferdighet for uføre. Og at Lise slett ikke har fortalt oss at partneren hennes eier en privat velferdsinstitusjon? Det ville jo være nyttig å vite for en journalist.
Kanskje Demos journalister en gang vurderer å følge opp en spennende sak om foreslåtte endringer i Norgespris på strøm. Og så jobber agenten i bakgrunnen, og finner ut at det som utløser endringene egentlig er en ny EU-forordning, som alle de involverte skjønner er viktig, men ingen har fortalt oss om?
Jeg veit ikke med deg. Men jeg blir litt mo i knærne av sånt. Kan jeg få et journalistisk exosjelett, liksom? En gigantisk robot rundt meg, som jeg styrer med joystick fra en cockpit oppe i hodet dens? Muhahaha!
I gamle dager jobba jeg som journalist og dekka Oslo kommune. Bystyret, byrådet, bydelene, all politikk i Oslo kommune, var mitt spesialfelt. I Oslo rådhus er det titalls politiske møter hver uke. Det gjøres vedtak, det skrives møtereferater og sendes e-poster på kryss og tvers, som alle kan være interessante. Men det finnes jo ikke et menneske som kan følge med på alt det!
Så, kanskje jeg kan få en KI-agent til å følge med for meg? Fra sin faste kontorplass i en hvit liten boks under pulten min? Det må da være noe? Eller?
Gitte skriver videre: “KI er jo definitivt et mektig verktøy i mange sammenhenger. Men hvordan styres KI-en, mtp ‘eliten’ i Silicon Valley, og hvor tette bånd er det til f.eks USAs myndigheter? Jeg er genuint interessert i hvordan man kan motvirke KIs tendens til rasisme og diskriminering! DET vil jeg gjerne vite mer om!”
Dette er jeg bekymra for og. Veldig. Noe i meg brøler bare: Nei og atter nei!
Disse KI-tjenestene lages av multinasjonale tek-oligarker. Som kysser ringen til Trump for å få makt. Som har stjålet milliarder av sider med tekst, bilder og musikk for å lage universets beste kopimaskin. Disse selskapene gjør alt de kan for å skape en ny gud. En allmektig maskin som kan alt, veit alt, og får til alt. Og disse selskapene tar ikke hensyn til små ubetydeligheter - som menneskehetens overlevelse.
Skal jeg være på lag med Elon Musk, liksom? For å få noen nye, kule funksjoner på Mac-en min?
Så er det strømbruken, da!
Medlem Maria Soot-Ryen skriver:
“Jeg ønsker meg et fokus på KI og annen teknologi og klima. Veldig mange er ikke klare over hvor mye strøm KI bruker eller hvordan man faktisk tar et godt miljøvalg når man melder seg av det nyhetsbrevet eller sletter gamle e-poster. Spørsmålet bør ikke være kan vi bruke KI, men må vi bruke det?”
Her må jeg ta en liten omvei igjen. For kunstig intelligens i dag er jo ikke så dyrt. For bare noen små hundrelapper i måneden kan jeg få KI til å lage sånne fantastiske webtjenester og kodeprosjekter som gjør at bandet mitt ikke flyr til feil sted eller legger en konsert til ungens åtteårsdag. 200 kroner? Det er jo en bitteliten brøkdel av strømregninga mi. Så, kanskje maskinene ikke bruker så mye strøm likevel? Ingen ville ment at jeg var en klimaskurk, bare fordi jeg brukte 200 kroner mer i strøm i måneden?
Men det er her moderne kapitalisme spiller inn.
De store KI-selskapene bruker enormt med penger. Mye, mye mer enn de får inn i betaling fra brukerne sine. Analyseselskapet Sacra viser for eksempel at OpenAI, selskapet som lager ChatGPT, skal svi av 27 milliarder dollar i år. Og nærmere 60 milliarder til neste år. 60 milliarder dollar! 600 milliarder norske kroner. Vi kunne bygd 100 operahus til, for de penga! Ett hiphophus. Et countryhus. Et frijazzhus. Du får et operahus! Du får et operahus! Alle får et operahus!
Som du skjønner, OpenAI bruker opp veldig, veldig mye penger.
Den eneste måten de kan få inn de pengene på, er fra investorer. Små og store sparere som har lyst til å være med på KI-boomen spytter inn stadig mer penger i selskapene. Som selskapene bruker på å gi meg og deg KI-tjenester. Dermed får vi mye mer igjen enn vi betaler for. Mens børsbobla vokser i ekspressfart. Hvis vi noensinne får et saklig nivå på prisene, og hvis KI-bruken vår en vakker dag kommer til å koste det samme for oss, som det koster å gi oss den, så vil vi vite mye mer om prisen er fornuftig.
Vi kan kanskje leve med å sette opp en Oslo Kommune-research-robot, hvis den koster like mye strøm som en panelovn. Men ikke hvis den koster like mye strøm som et aluminiums-smelteverk. Foreløpig er det ikke så lett å si hva den egentlige prisen er. Så hva i huleste gjør vi?
Det enkleste er kanskje alltid å bare si - unnskyld uttrykket - fuck it?
– Å si “fuck it, let´s go” eller “fuck it, aldri noe som helst”?
Hvis det blir satt såpass på spissen er redaktør Ingrid mer frista til å takke nei til kunstig intelligens.
– Da får jeg lyst til å si “selvsagt, av!”. Men det ville vært naivt, sier hun.
Men det er ikke alltid “ja” eller “nei” er svaret på vanskelige spørsmål. Så etter å ha tygd og tenkt litt mer nærmer Tinmannsvik seg noen regler for kunstig intelligens i Demo:
– Vi kan jo være helt åpne og ærlige om at vi allerede bruker kunstig intelligens. Vi bruker jo Googles KI, Gemini, og vi bruker Claude, og vi bruker Jojo for å transkribere lyd til tekst. Men vi kan ikke bruke det til faktasjekking eller stole på at den faktasjekkingen er riktig, sier hun.
– Alt må komme fra et menneske først. Jeg syns Nina, vår redaksjonssjef, sa det veldig fint:
"Det skal være et menneske inn først, og så i midten, og så til slutt. Innimellom, i den journalistiske prosessen, så kan man få litt hjelp."
– Man kan få hjelp til å transkribere noe tekst, eller komme med noen innspill. Men for guds skyld, et menneske skal ha tenkt i første omgang, sier hun.
Ingrid er også opptatt av hvordan vi bruker kunstig intelligens.
– Vi kommer til å være veldig strenge med de promptene vi skriver, sånn at det ikke bare plutselig kommer noen pompøse setninger som ikke vi har skrevet selv, inn i et manus.
I Demo lager vi jo mye lydmanus. Etterpå blir de til tekstversjoner. Den prosessen kan være nyttig å få hjelp av KI med.
– Men hvis vi ikke prompter det riktig, så plutselig kommer det inn ting der som ikke er skrevet av et menneske. Jeg får en klump i magen bare av å tenke på det. For det skal ikke skje.
Ingrid forteller om en hendelse i redaksjonen, hvor kunstig intelligens rett og slett skrev om et sitat fra en kilde. Det ble sendt i sitatsjekk, før det ble oppdaget.
– Det er jo helt krise. Altså, ja. Jeg kjenner at jeg får pustebesvær, nesten. Det er det verste som kan skje. At vi lover noen ting, og så klarer vi ikke å holde det. I en startup er det lett og fristende å ta noen snarveier for at ting skal gå fort. Men hos oss så skal det jo ikke gå så fort. Vi har jo valgt at vi skal ta tempoet ned.
– Dette er en tid i vår historie hvor vi har en sjanse til å ta vare på og makse det menneskelige. Der har jeg en drøm om at vi en gang kan se tilbake og være litt stolte. At vi sto imot en del fristelser og gikk mot en viss strømning i vår egen bransje. Og så er det en bonus om vi har en passe velfungerende planet også, som vi kan leve på. Det kan vi tenke litt på i de valgene vi tar, sier hun.
En siste ting, helt til slutt:
Mange norske medier er redde for konkurransen fra kunstig intelligens. For hvis folk kan få nyhetene sine lest opp av Siri på telefonen, eller som en kjapp rapport hver morgen fra sin favoritt chatbot, hvorfor skal vi gå inn på VG.no femten ganger om dagen da? Hvordan kan de som lager nyhetene overleve, når tek-giganter vil gi oss nyhetene mye mer effektivt og personifisert enn de sjøl kan få til?
KI kan lage kjappe sitatsaker om kjendiser som gifter seg med hverandre. KI kan gi oss oppdateringer fra fotballkamper. Rettsreferater. Og mye mer. Men helt ekte, personlige historier - med en journalist du som leser eller lytter har et forhold til? Som legger sin menneskelighet inn i fortellinga og strekker fram en nakke full av troverdighet, klar for øksa? Det kan ikke KI ta fra oss. Enn så lenge i hvert fall.
Så kanskje denne lille, nye mediebedriften Demo er en liten del av svaret, på utfordringene fra kunstig intelligens? Det meste her i verden kan jo kopieres. Også nyheter. Med mindre du for eksempel analyserer jordbruksoppgjøret som samtidsdans. Da blir det ikke enkelt å være maskin, altså.
Historien er laget av Aslak Borgersrud. Jonas Bødtker. Peter Daatland.