Send en tanke til Demos medlemmer
De har betalt for at vi kunne lage denne historien. Uavhengig journalistikk er ikke gratis.
Den følgende teksten er en lett redigert transkribering av ukens Pop og politikk, som du kan høre over her. Og forresten: Siden innspillingen tirsdag har Christian Sønstebø trukket sitt søksmål mot TV 2. God fornøyelse!
Asbjørn: Profeten i Bærum har rukket å bli en tv-snakkis på den uken som har gått siden serien ble sluppet på TV 2, både på grunn av innholdet, den journalistiske metoden, og fordi hovedpersonen selv har anmeldt TV 2 og forsøkt å få hele serien avpublisert.
Marte: Åh, og jeg orker egentlig ikke den serien i det hele tatt. Så utgangspunktet mitt er at jeg egentlig verken vil se serien eller snakke om den, men her sitter vi. Siden du gjerne vil, så gjør jeg mitt for fellesskapet. Jeg så litt på den, og da begynte jeg også å tenke på radikaliseringsprosesser, som jeg faktisk er veldig interessert i. For til alle tider har folk blitt dratt mot sterke lederskikkelser som lover dem «den sanne vei». Og dermed er jo dette også en evig, grunnleggende problemstilling som Profeten i Bærum bringer til torgs.
Asbjørn: Ja, dette gleder jeg meg til. La oss sette i gang, og ønske velkommen til en ny uke med Pop og politikk med meg, Asbjørn Slettemark.
Marte: Og meg, Marte Heian-Engdal.
«Hvis du tror jeg kødder, så lykke til med deg selv og barna dine i fremtiden.» (Lydklipp fra traileren)
Asbjørn: Oi, det vi hørte her var altså Profeten i Bærum, hovedpersonen i serien som egentlig heter Kollaps - profeten i Bærum. Den handler om forretningsmannen Christian Sønstebø, som stoler like lite på staten og covid-vaksine som han stoler på fleinsopp som medisin. Han bor sammen med en haug leietakere på en gård i Bærum, har fått et kall fra Gud og vil forandre Norge bort fra politikerne, som han kaller for «puppets». Dette har serieskaper og dokumentarist Finn-Erik Rognan fulgt i noen år, og laget fire episoder av. Det som er en twist her, i hvert fall metodemessig, er at han har brukt masse skjult kamera, noe som har ført til denne anmeldelsen fra hovedpersonen selv.
Marte: Men det har også ført til en anmeldelse fra deg!
Asbjørn: Ja, det har det.
Marte: Jeg er nysgjerrig – bare for å forstå dette universet: Så du den serien og tenkte «det her må jeg bare anmelde»?
Asbjørn: Kort fortalt er dette en serie som har vært på radaren, den har stått på listen over ting man kanskje skal anmelde. Så har man oversett den litt, men plutselig skjønner vi at her skjer det noe. I det øyeblikket serien blir publisert, tenker jeg: «Ok, nå må vi kjappe oss litt her, for det begynner å skje ting.» Det kommer anmeldelser, folk begynner å snakke om serien. Så da kaster jeg meg rundt, ser fire episoder på rappen, setter meg ned og skriver en anmeldelse. Men så dukker det opp noen utfordringer, da. Siden tv-serien har blitt anmeldt av hovedpersonen selv, må man pusse litt ekstra på teksten når man skriver om den, og selvfølgelig vurdere de journalistiske metodene.
Marte: For eksempel hva da?
Asbjørn: For eksempel: Hvis man gjengir påstander fra tv-serien eller fra opptakene som Christian Sønstebø har gått ut og sagt seg uenig i, eller gitt en form for tilsvar på, så må man inkludere det i anmeldelsen eller referere til det, slik at det ikke blir stående og henge i luften, slik han mener det blir i tv-serien. Men det er jo veldig gøy å anmelde en slik serie. Det er sjelden jeg holder på med hektisk journalistikk; ofte får jeg jo tv-serier uker i forveien og kan sitte i ro og mak en helg og se på en ny episode av House of the Dragon eller hva det måtte være. Mens her er det en serie som umiddelbart snakker seg inn i nyhetsbildet. Da har du lyst til å få anmeldelsen ut så fort som mulig, så da blir det en følelse av hard deadline-jobbing og å måtte være kjapt ute.
Marte: På LinkedIn blir anmeldelsen din også en del av «snakkisen». Du skriver at det er en snakkis. Det blir jo for produsenten et kvalitetsstempel at anmelder Slettemark sier at det allerede er en snakkis. Jeg er bare nysgjerrig: Hva er egentlig driveren? Hvordan merker du at det er en snakkis?
Asbjørn: Det er jo så enkelt som å se på sosiale medier, på folk som har sett de første episodene. Folk går rett på sosiale medier, bruker masse utropstegn og roper: «Dette er crazy, dette er koko, alle må se den», og så videre. Men det som gjør den aktuell og popper, er at hovedrolleinnehaveren – om man skal kalle ham det – Christian Sønstebø selv, reagerer på tv-serien. Da skjønner man at «ok, dette her kommer til å være i nyhetsbildet en stund». Og da er det greit å ha den anmeldelsen ute så fort som mulig. Men jeg likte jo serien veldig godt. Jeg skriver at jeg synes det var en god dokumentarserie. Hvor kom skepsisen din fra, Marte?
Marte: Den er utelukkende basert på bildet av serien der den ligger, og tittelen, kanskje. Promobildet til serien er Christian Sønstebø i en pelsfrakk. Med en kjepp.
Asbjørn: I bar overkropp under, den pelsfrakken er viktig.
Marte: Han er en varmblodig type, for han er jo i bar overkropp hele tiden. Jeg vil også gi en stor shoutout til vest som plagg gjennom hele tv-serien. Det er ikke bare én type vest. Man blir sittende og tenke – litt av et sidespor, det innrømmer jeg – på hvor mange forskjellige ting som ligger i en vest. Når folk får på seg en gul vest, gir det automatisk en følelse av makt. En parkeringsvakt…
Asbjørn: Ja, de gule vestene.
Marte: Ja, men en vanlig mamma eller pappa som får på seg en gul vest som et ledd i en dugnad, eller en sikkerhetsvakt et sted… Det skjer en veldig myndiggjøring i det du får på deg en gul vest. Men her er vi selvfølgelig over i noe som er mer… heklet. Men det er også elementer av «Patagucci», denne finans-looken. Han har noen ganske raffe boblevester på seg i løpet av serien. Og med dem får man uttrykt ganske mye. Du er jo naken, men du er liksom litt påkledd. Han…
Asbjørn: Utstråler jo en profet med penger.
Marte: Ja, absolutt. Og vesten er en god del av den manifesteringen av hvor mektig han er. Men det var jo et sidespor – jeg kom ikke hit utelukkende for å snakke om vester. Min skepsis til serien er rett og slett at livet mitt er for kort. Jeg orker ikke. En profet i Bærum… jeg bare orker ikke. Jeg mistenker også at dette ikke er viktig. At det ikke er en viktig fortelling.
At det er en snakkis ved kaffemaskinen, beskriver bare en medievirkelighet, det betyr ikke at vi har med noe interessant å gjøre.
Mistanken min var at her har vi en potent miks av lettkledde folk i rike, velstående omgivelser. Det er øyeparadis, sydenstrand, men også mye vakker norsk bondegård, fluffy tepper, tekstiler i vinduene, og en veldig innbydende atmosfære. Da blir vi dratt mot det. Det er kikkermentalitet som skrus på her.
Asbjørn: Ja, det treffer den jo åpenbart på. Men hva er egentlig problemet med at det er på tv? Eller er det at TV 2 lager nyhetsjournalistikk av det?
Marte: Hva som skal være på tv, har jeg for lengst sluttet å tenke at det spiller noen rolle hva jeg mener om. Men jeg slipper jo å se på det. Jeg tenker: De fire timene der får jeg ikke tilbake hvis jeg bruker dem på Profeten i Bærum. Men jeg er jo en god venn og podkastmakker, så jeg har prøvd. Og dessuten, når jeg er såpass negativ til noe i utgangspunktet, så tenker jeg: Kanskje jeg tar feil. Så jeg setter meg ned og virkelig ser på hva som foregår her.
Asbjørn: Det jeg synes er interessant med serien, og som gjør den bra, er nettopp det at den tar tak i ting som… Det er fort gjort å tenke: «Nå ser jeg på noe som er litt crazy, noe koko, folk som holder på med noe på utsiden av samfunnet som er rart og uforståelig, men som jeg også kan le litt av.» For det er en alternativ verden her som det er lett å flire av og ha som underholdning i stua.
Men i Profeten i Bærum er det også et element av at den viser frem et tankesett som har blitt veldig tydelig i offentligheten, i hvert fall etter pandemien. Med antivaks, mistillit til staten, og litt høytflyvende tanker om å faktisk gjøre noe med det.
Og det er der jeg synes Profeten i Bærum treffer som dokumentar.
Marte: At den sier oss noe om miljøene som dyrker denne typen mistillit og egne løsninger?
Asbjørn: Og i tillegg hekter den på et element som ikke er så tilstedeværende i andre, mer overfladiske alternative reality-show og serier: Nemlig at dette er gjort på et kall fra Gud, med et klart ønske om å gjøre noe med samfunnet, som omtales som å stå foran en eller annen form for kollaps.
Marte: Ja, la oss ta tak i akkurat det med kallet fra Gud og at man skal endre Norge. Dokumentarskaperen har kjørt ut og inn av gårdstunet der i to år, og virker å ha vært der veldig mye og blitt veldig godt kjent med disse folkene. Riktignok er det bare en håndfull mennesker som er med; det bor jo mange flere på dette tunet.
Asbjørn: Jeg tror det ble nevnt 30 eller noe sånt.
Marte: Ja, og det noterer jeg meg bare i margen som en kritisk bemerkning, og som jeg gjerne vil komme tilbake til. Men altså, han kjører ut av tunet og klarer ikke å få ut av profeten i Bærum… den guden er veldig utydelig. Hva slags gud det er, og hvordan… Det er veldig utydelig hva Christian Sønstebø skal bidra med for å endre Norge. Vi blir bare eksponert for en person som har noen følgere, noen som liker å være i nærheten av ham. Men jeg er overhodet ikke overbevist om hans tyngde som person. Hvor viktig er han for å belyse de tingene du sier dokumentaren eksponerer?
Asbjørn: Han fremstår som en person som fremstiller seg selv som å ha et kall fra Gud, som er interessert i å lede folk, og som åpenbart har en gjeng rundt seg som han har en form for kontroll over. Det ser man i dokumentaren, i scenene fra felleshuset og rundt om. Dette kobles med ønsket om å endre det norske samfunnet – noe som kommer tidlig frem, og sies tydelig. Kombinert med en vilje til å benytte seg av våpenlagre, som de innrømmer eksisterer på gården, i en situasjon der du kanskje må kjempe med naboen om ressursene. Da tenker jeg:
Jeg ser ikke nødvendigvis på ham som en umiddelbar fare, men den typen tankesett, holdninger og uttalelser må man ta på alvor.
Asbjørn: Så kan man si at reaksjonene fra ham og miljøet i etterkant kanskje viser at den holdningen ikke var så seriøst ment. At det var litt «køddestemning» og at de trekker litt på skuldrene. Men tingene blir jo sagt tidlig i dokumentarprosessen.
Marte: Jo, men det er nettopp det. Nå har jeg lest din anmeldelse og gått med på å se den. Og jeg lover deg, Asbjørn, at jeg prøvde å se den. Med hånden på hjertet, ikke «hate-se» den.
Asbjørn: Hvordan opplevde du den da du trykket på play?
Marte: Jeg syntes den var gjennomgående uinteressant.
Asbjørn: Hvorfor det?
Marte: For det var forsåvidt underholdning, men på en billig måte. Det er de lettkledde menneskene, det at vi får en “sneak peek” bak gardinen – jeg vet at det mest interessante i et rom er det som foregår bak gardinen, følelsen av å få være med inn…
Asbjørn: Ja, på morgenbrøle-yoga og sånt.
Marte: Ja, det er vi lette å dra med inn. Men jeg lot meg ikke imponere. Jeg syntes serien var ganske «underwhelming». Et problem er at de hele tiden klipper tilbake til de samme klippene. Han beskriver at han har vært der masse…
Asbjørn: I to år, er det vel snakk om.
Marte: Da har han utrolig masse opptak! Likevel vender vi hele tiden tilbake til det samme. Jeg skjønner at noe av dette er storytelling, men vi blir overtydelig forklart ting. Og så blir det klippet sammen med brølingen der han sitter på kne ved bålet i bar overkropp, og er veldig voldsom og dyrisk. De forklarer det samme gang på gang på gang.
Asbjørn: Men det er akkurat det jeg synes er en av styrkene med dokumentaren. Fordi dokumentaristen, Finn-Erik Rognan, åpenbart har fått tillit hos Sønstebø. Sønstebø sitter der, jasser seg opp, og lar dokumentarteamet filme ham i forskjellige settinger – rundt bålet, på morgenyoga, ute på tur. Ofte sies de samme tingene, og det er den samme ordsalaten, det samme våset som kommer om igjen. Da tenker jeg at det er en styrke, for da dokumenteres det at dette er ganske ufundamentert vås, en miks av nyreligiøsitet og alternativkultur, kombinert med litt antistat, antivaksine og litt pro-psykedelika. Gjennom å fremstille det på den måten, ser vi hvor svak Sønstebø er retorisk bak denne ordsalaten.
Marte: Det er jeg enig i. Og filmskaperen skal virkelig ha kred for innsatsen. Å holde ut i den stua over så lang tid, i så mange timer, og høre på alt det vrøvlet. Og når Rognan lurer på hva Gud sier om ditten og datten, svekkes tilgangen veldig. Så jeg kan være med på det. Men jeg blir bare stående igjen med… har det noen verdi? Ikke at jeg ikke synes det er verdifullt, men jeg føler dette kunne vært løst på én time.
Asbjørn: Det er jo en kritikk man kan rette mot veldig mange dokumentarserier.
Marte: Men det er en ting som jeg vil trekke frem: Faktum er at det er så få personer som portretteres. Jeg synes det virker som et ganske uskyldig samfunn, egentlig. Folk har blitt tiltrukket av billig husleie, fin natur og vakre omgivelser…
Asbjørn: Aldri problemer med mat i kjelleren.
Marte: Og ikke med Vipps-en heller. Da er det et fellesskap som ikke er så alternativt at man søker seg til noe slikt. Det er ganske harmløse saker. Ja, det er et skjult opptak av en fyr som sier han har mikrodosert fleinsopp i frokostblandingen til ungene før de går på skolen, så de slipper å kjede seg sånn. Det er jo ikke bra, det skjønner alle. Men jeg får følelsen av at det er profeten i Bærum som er både problemet og det interessante. Alt det andre blir bare litt “skvettet” på av ham.
Asbjørn: Ja, det har du nok rett i. For serien heter jo ikke Sekten i Bærum. Den heter Profeten i Bærum.
Marte: Og folk flytter jo derfra i et kjør.
Asbjørn: Det er nettopp derfor jeg må kjøpe argumentasjonen for å bruke skjult kamera. De har brukt masse tid og energi på å følge og «avsløre» ham, fordi det er han som har en potensielt farlig kraft i denne serien.
Det miljøet vi ser, er jo ikke veldig utagerende. Det er en gjeng som sannsynligvis bare har lyst til å henge på gården, ha litt rave, litt yoga og myke tepper.
Men grunnen til at de går så hardt til verks mot profeten, og at jeg forstår bruken av skjult kamera, er radikaliseringsbiten. Måten han knytter til seg folk på, måten han bruker karismaen sin til å skaffe seg følgere, kontakter og penger. Sønstebø overøser alltid folk med komplimenter. Hver gang han treffer noen, «ser» han dem. Han bekrefter de fine tingene folk håper noen skal si om dem. Det gjør ham til en potensiell radikaliserer; han er opptatt av å se folk som trenger å bli sett, folk som trenger å bli ledet. Det er akkurat som en scene i Foxtrot-dokumentaren som går på NRK. Der ser vi tekstmeldinger fra unge som har bestilt drap og vold for Foxtrot-mafiaen i Sverige, og det er en overøsing av komplimenter. Det er bare bekreftelse og masse hjerter, «jeg ser deg» omtrent. Da tenkte jeg at det er grunnen til at det er profeten som er dokumentarens mål, og ikke miljøet – for han har noen av de samme evnene som vi ser blir brukt i Foxtrot-dokumentaren.
Marte: Det er jeg enig i. Akkurat der er Profeten i Bærum interessant. For løfter vi blikket, handler dette om et menneske som vil ha makt og penger.
Asbjørn: Og en liten samfunnsendring.
Marte: Makt, penger og sex. Men la oss pensjonere sexen. Makt og penger er også driverne i Foxtrot. Men hvilke dynamikker er det som gjør… Hvem er det som tiltrekkes av slike miljøer? Men jeg vil bare si én ting: Én ting er at han overøste dem med komplimenter på gården. Men en høvding, og alle som har vært på et halvt lederkurs vet jo dette, at lederen setter tonen. Når han er raus med komplimentene, smitter det. Da er det ikke rart det er koselig å være på gården der. Alle sier hyggelige ting til hverandre, de baker til hverandre, kommer på besøk og passer på hverandre. Det å skape et miljø som folk har lyst til å være i, er en egenskap. Spørsmålet er: Hva skal du bruke det til? Skal du bruke det til å bli rik og få mer makt, begynner det å bli mindre trivelig. Her kan vi lirke oss mot en samfunnsdebatt, som jeg kan gå med på. Og Foxtrot-nettverket handler egentlig om det samme. I forrige uke la PST frem en ny rapport om sin sterke bekymring for en radikalisering av unge norske gutter, i et antall man ikke har sett før, til radikal islamisme. Dette er ikke det samme som verken Profeten i Bærum eller i Foxtrot, men det er likevel interessant å se hvem som blir rekruttert. Dokumentarskaperen i Profeten i Bærum legger det frem ganske tydelig: Det er folk som har en trøblete bakgrunn, ubehagelig bagasje. De kan ha blitt misbrukt, fått manglende omsorg, eller ha en psykisk lidelse. Det er også kjennetegnet ved de som rekrutteres til voldsoppdrag for Foxtrot, ifølge Kripos og svensk politi. Men hvorfor lar noen seg rekruttere? Det er mange sårbare mennesker som ikke havner i slike nettverk. Ja, mange som begår kriminelle handlinger har noe kjipt i bakgrunnen, men det er ikke alle med en vanskelig oppvekst som begår lovbrudd. Så hva er det som skjer?
Asbjørn: Dette er jo ingen nye mekanismer.
Det er den klassiske historien: Noen med en plan, karisma og sosiale ferdigheter får med seg noen som trenger å bli sett til å gjøre ting de kanskje ikke ellers ville ha gjort. Og mest av alt: Følelsen av å tilhøre gruppen, få en identitet, og kanskje en familie de aldri har hatt.
Derfor synes jeg det er interessant at dette dekkes på en journalistisk måte i Profeten i Bærum, som TV 2 i hvert fall har forsøkt på, og som jeg synes de lykkes greit med.
Marte: Da må jeg spørre, hva er mest alvorlig?
Asbjørn: Det er det jo ikke så mye tvil om. Det er at kids kaster granater i Oslo eller begår drap i Sverige, bestilt på internett.
Marte: Så hvorfor er profeten en snakkis ved kaffeautomaten da?
Asbjørn: Det er et veldig godt spørsmål. Det handler om at Profeten i Bærum også tilbyr et stort element av underholdning. Det er en underholdning vi er vant til å få på strømmetjenestene: Litt lettbeinte, tabloide, lett skandaliserte fremstillinger av spesielt sektmiljøer, er alltid en vinner. Den har alt dette. Som du sa, det er myke tepper, og rike folk i Norge vi kan le litt av. Men samtidig har den et potensial for skandale og avsløring om at det ligger en hemmelig plan bak sekten. Den treffer på underholdning og journalistikk samtidig. Mens Brennpunkts Foxtrot-dokumentar er mer sånn at du setter den på og tenker: «Å nei, nå blir det 30 minutter der media forteller meg hvor farlig 13-åringen min har det på gutterommet med datamaskinen sin.» Det er to forskjellige produkter. Profeten i Bærum treffer på underholdning også, og derfor blir den en snakkis.
Marte: Men la meg stille deg et spørsmål. Hvis du hadde sagt til Aftenposten: «Jeg skjønner hva folk vil ha, og at mange ser den, men jeg har sett Foxtrot på gutterommet på NRK. Den er strengt tatt mye skumlere, mer relevant, kanskje litt kjedeligere, men det er den som er viktig for oss å anmelde.»
Asbjørn: Ja, det kunne jeg ha gjort. Det hadde blitt en diskusjon om hva den anmeldelsen skulle handlet om.
Marte: Men det er jo ikke like mange «flotte energier» i Foxtrot.
Asbjørn: Og noen ganger er det så enkelt som at… de pressebildene som ble sendt ut med Profeten i Bærum, de svinger bra, de.
Marte: Men vet du hva? En ting som er i ferd med å radikalisere meg…
Asbjørn: Fortell. Jeg er veldig spent.
Marte: Når vi først er inne på temaet radikale personligheter som portretteres i dokumentarfilm. Jeg er i ferd med å gå fra vett og forstand over at vi i Norge ikke får lov til å se den nye dokumentarfilmen You Can See Everything, som handler om Elizabeth Holmes. Det var hun som bygde opp selskapet Theranos og skulle revolusjonere helseindustrien med en enkel blodprøve. Hele greia var finansiert herfra til månen av rike amerikanske investorer. Hun var som en kvinnelig Steve Jobs, hyllet over hele fjøla, og så viser det seg at hele greia er en stor hoax.
Asbjørn: Ja, en svindel.
Marte: Det fantes ikke noen sånn blodprøve. Historien er fortalt i podkaster og filmer tidligere, men nå finnes det en tre timer lang dokumentarfilm som heter You Can See Everything. Alle anmeldelser og samtaler om den i USA får meg til å bli gal av at jeg ikke får se den filmen.
Asbjørn: Så min favorittanmelder Sean Fennessey skrev: «Make no mistake, this is the movie of the year», og ga den 5 av 5 som den første filmen i år.
Marte: Her er det noe som er alvorlig gæli med innkjøp- og algoritmeproblematikken i Norge.
Asbjørn: Det er ingen som har kjøpt den for å vise den på kino i Norge, så vi har ikke peiling på når den kommer. Da kjenner jeg at jeg blir konspiratorisk, altså. Da kan du lokke meg utpå…
Marte: Og hva er det du tror, da?
Asbjørn: Nei, at noen vil stoppe meg fra å se den…?
Marte: Nei, nei. Men det er sykt provoserende at vi skal bli sittende med Profeten i Bærum når vi kunne hatt You Can See Everything. Det er du vel enig i?
Asbjørn: Ja.
Historien er laget av Marte Heian-Engdal og Asbjørn Slettemark. Lydforteller: Peter Daatland. Illustratør: Jonas Bødtker.