Piratene er tilbake. Før kjøpte vi spill, musikk og film - nå leier vi dem, og selskapene kan skru av når de vil.Piratene er tilbake. Før kjøpte vi spill, musikk og film - nå leier vi dem, og selskapene kan skru av når de vil. Piratene er tilbake. Før kjøpte vi spill, musikk og film - nå leier vi dem, og selskapene kan skru av når de vil.

Ja, hiv og hoi, dere! Og når jeg sier pirater, så snakker jeg ikke om dem med trebein og papegøye på skuldra, men om fotballfans, gamere og filmelskere – ja, folk flest.

Jeg tror at piratkopiering er et slags … faresignal. En kanarifugl i gruva. Piratvirksomhet dukker opp når noe skurrer. Og nå er det noe som skurrer mellom oss som elsker kulturen og dem som selger den til oss.

Filmene, musikken og spillene våre har gått over fra å være ting vi har, til innhold vi får låne, så lenge noen andre vil. Og da sitter vi her med et ganske stort spørsmål, egentlig: for hvem eier egentlig kulturen vår? Hvem skal få bestemme hva som finnes, og hva som kan forsvinne? Vi har vært her før, forresten. Hvis du er gammel nok, så husker du kanskje dette?

En ung kvinne laster ned en film fra internett. En ung mann stjeler en bil. De stjeler vesker. DVD-plater. Og de laster ned film fra internett!

I det som i 2004 var en moderne, pulserende og ungdommelig estetikk, traff budskapet oss alle knallhardt i kinosetene. Overvåking. Rask klipping. Åpenbart inspirert av «Lock, Stock and Two Smoking Barrels» og sånne britiske actionfilmer, ble vi prenta inn med følgende budskap: Å piratkopiere er som å stjele en bil. Piratkopiering er ulovlig. Veldig ulovlig.

Jeg veit ikke hvor bra det funka, altså. Nå betaler rundt 14 prosent av norske husstander for ulovlig tilgang til TV-kanaler, ifølge en undersøkelse fra Mediavision. Nordmenn har visst blitt pirater igjen.

Jeg kom til å tenke på denne reklamen her om dagen, fordi TRE interessante ting skjedde omtrent samtidig:

1: Jeg begynte å spille et dataspill om pirater. Ekte, gammeldagse pirater altså. Sånne på sjøen. Og det fikk meg til å tenke på moderne pirater.

2: Da det splitter nye spillet Grand Theft Auto VI ble lagt ut for forhåndssalg, viste det seg at spillet bare ble solgt digitalt. Det er altså ikke mulig å kjøpe en fysisk plate med spillet. Og det betyr igjen at du ikke kan selge det videre brukt, eller låne det bort til en kompis.

3: Samtidig som spillere begynte å protestere mot dette, sendte Sony, selskapet som lager PlayStation, ut en melding til alle spillere. Beskjeden var klokkeklar: Du eier ikke et spill, selv om du har betalt en engangssum for å spille det. Du har bare kjøpt en lisens til det. Eller vi kan kalle det langtidsleie, kanskje? Med engangsbetaling?

Det er en sammenheng her: Mellom pirater på sjøen og pirater på nett. Og kultur, i dette tilfellet spill, som endrer sin … eksistens. Det blir kulturtjenester i stedet for kulturprodukter. Og som sjørøverne sikkert ville sagt det: Hvem kan stjela førutan vind?

I dataspillet Assassin´s Creed: Black Flag spiller du pirat. Edward Kenway har forlatt jobben for den engelske marinen, og bygger seg i stedet opp som en lovende sjørøverkaptein i Karibia. Han bruker dagene på plyndring, kapring og snikmyrderier av engelske og spanske herskere og maktmennesker. Samtidig deltar han i oppbygginga av piratparadiset: Nassau.

Det som i dag er hovedstaden på Bahamas, var på starten av 1700-tallet, også i virkeligheten, sentrum for “Piratrepublikken”: Et område i Karibia som var erobret fra kolonimaktene. Der prøvde pirater å bygge opp et fritt og uavhengig samfunn. Uten den engelske krona hengende over seg som pengepuger og regelrytter.

Dette spillet kan man altså ikke kjøpe til Playstation lenger, i hvert fall ikke digitalt. Man kan bare betale en sum for å ha tilgang til det. Når som helst kan de som eier spillet gjøre endringer. Hvis de ikke gidder å betale for musikkrettighetene lenger, ja, da kan de bare fjerne musikken. Hvis det blir for dyrt å holde serverne i gang, så kan de bare skru dem av. Så sitter du der, uten spillet du har betalt for.

Hva blir løsninga da? Hvis du tenker at dette spillet skal du én gang vise til barnebarna, lenge etter at serverne er skrudd av?

Tja … piratkopiering? Å bare ta spillet. Eller filmen. Eller låta. Eller hva som helst. Bryte reglene til milliardbedriftene som tar pengene dine. Leve et fritt og lykkelig, men lovløst liv?

Å være pirat i dag, det er kanskje noe av det samme som å være pirat på 1700-tallet? Ikke veit jeg. For jeg er ikke pirat lenger. Men jeg har vært det før, og det var deilig. Så jeg må nesten ta deg med på en liten tur. Her er min sjørøverhistorie.

Jeg var kanskje ni år. Kompisen min hadde Commodore 64, en eldgammal datamaskin man kunne spille dataspill på. Skjermen var blå, teksten var hvit, og spillene kom på kassett.

Jepp. En god gammaldags lyd-kassettspiller var måten man fikk dataspill inn i maskina på. Man kunne kjøpe dem i butikken, eller låne dem av en venn. Og den kompisen i gjengen som hadde dobbelt kassettspiller, med opptaksmulighet, så man kunne kopiere kassetter, det var en populær fyr, altså.

Seinere kom internett. Da ble piratkopieringa enklere, og morsommere.

Jeg husker første gang jeg fikk tak i en MP3-spiller. Året var nok 1998 eller 1999. Den hadde plass til 64 megabyte med musikk. Det var nesten to hele plater, hvis man godtok litt dårlig lyd.

Musikken fant jeg på noe som het Napster. En nettjeneste hvor man kunne laste ned musikk fra servere over hele verden. Det høres kanskje selvfølgelig ut i dag, men på den tida var det eneste alternativet platebutikken.

Jeg, som var interessert i hiphop, og særlig den ganske smale undersjangeren britisk rap, hadde ikke mange steder å gå. Det var en halv hyllemeter med hiphop på Platekompaniet på Grønland, liksom. Tommy Tee åpna heldigvis en egen hiphop-platebutikk også etter hvert, men det var ikke lett å få tak i rap.

Så da ble det MP3. Piratkopiering av musikk, som jeg lastet over på min lille koreanske MP3-spiller fra Saehan. Og endelig kunne jeg få tak i det rare. De sære artistene som ikke var på Platekompaniet eller på radio. En hel verden av nørdete og rar musikk. Det var fantastisk!

Men så meldte programleder Einar Lunde dette i Dagsrevyen på NRK i 2001:

Plateindustrien vant slaget mot piratene. De knuste Napster og ga et skikkelig skudd for baugen på de enorme musikk-mulighetene som piratkopieringa kunne tilby. Men da Napster forsvant, dukka det opp en ENDA bedre tjeneste, som het DC++. Der Napster framsto som en sentral søkemotor, var DC++ mer personlig. Hver enkelt av brukerne kunne åpne en liten del av datamaskinen for andre. Så jeg kunne gå på besøk. Inn i harddisken til fremmede folk.

Det som var gøy med det, var at da fant jeg ikke bare det jeg var ute etter, men jeg kunne bli med på en reise i musikksmaken deres. Fant jeg to gode plater med britisk hiphop, la oss si Gunshot og Hijack, så kanskje den samme datamaskina hadde noe annet kult. Silvah Bullet! Lewis Parker! Det var så fett.

Og sånn fortsatte det. Folk som besøkte min maskin, kunne finne både norsk rap, 70-talls feministmusikk, Vålerenga-sanger. Og mye annet fint.

Seinere forsvant DC++ og ble erstatta av Pirate Bay. Den svenske nettjenesten som ikke bare lot deg piratkopiere alt som fantes av musikk, film, spill, hva som helst, men også var stolte av det.

Pirate Bay så på piratkopiering som en politisk kamp, for frigjøring fra de store og mektige innholdsbransjene, som plateselskapene, Hollywood, og alle dem.

Pirate Bay-sakene ga til og med vind i seilene til det politiske partiet Piratpartiet. Og da folka bak Pirate Bay ble dømt til fengsel i 2009, fikk det svenske Piratpartiet over 9000 nye medlemmer på to dager og seinere over sju prosent av stemmene i EU-valget. Piratene seilte helt inn i Europaparlamentet.

De brukte en teknologi som kalles «torrents». Torrents er bittesmå filer med informasjon om en helt annen, og større fil. Et slags skattekart. Når du laster ned en torrent-fil, laster du ikke ned selve filmen, men bare informasjon om hvor filmen er, på internett. Via en omvei som kalles en tracker.

PirateBay er, eller var i hvert fall, en sånn tracker. Den største og mest kjente av dem alle. Den var åpen for alle. Og helt ærlig, ikke den aller mest spennende.

Jeg husker jeg brukte en lukka og hemmelig tracker som het Karagarga. Der fant man all verdens film, unntatt den du hadde hørt om fra før. Det var forbudt å dele Hollywood- eller Bollywood-film. I praksis var det et gigantisk arkiv med europeisk film, film fra det globale sør, kunstfilm, indiefilm. Alt sånt. De var veldig opptatt av å ha ekstremt høy kvalitet, både på filmene, på skjermbildene, på beskrivelsene, på alt.

Karagarga var i mange år, og sikkert i dag også, kanskje verdens beste bibliotek for kvalitetsfilm. I hvert fall det beste jeg har sett. Det hadde bare én svakhet: Det var ekstremt vanskelig å komme seg inn. Og det var ekstremt vanskelig å forbli der inne, når du først hadde adgang.

For en regel var og er universell for verdens hemmelige torrent-trackere: «Leech» gjerne, men ikke mer enn du «seeder». Eller for å si det på en mer forståelig måte: Du må laste opp mer enn du laster ned. Du må gi mer enn du tar. For når du laster ned en fil, og har den på datamaskina di, så må du også la andre folk laste den samme fila ned, fra din maskin. Sånn blir det et evig kretsløp.

Personlig greide jeg aldri å levere på det der. Jeg hadde for dårlig nettlinje. Jeg var ikke på nett døgnet rundt, så jeg måtte gå planken og forlate Karagarga-skipet.

Sånn fungerer piratverdenen. Sånn går sjørøverhjula rundt.

Men alt dette med pirater og piratkultur og sånt, jeg synes det er moro. Derfor tok jeg en tur oppom Nasjonalbiblioteket. Der jobber det nemlig en fyr som forsker på kultur på internett.

– Jeg er internetthistoriker og jobber som forsker på Nasjonalbiblioteket. Det betyr at jeg er historiker og kulturhistoriker. Og så er jeg først og fremst ekspert på internett. Delvis som teknologi, men også som kultur. Det er mer enn bare kabler og maskiner, sier Jon Tønnessen.

Han kan fortelle noe veldig artig om selve ordet pirat.

– Vi finner allerede på 1700-tallet at britiske ordbøker, viser til at ordet «piracy» kan være en metafor for plagiat. Gjennom 1700-tallet begynner det som historikerne kaller en «copyright war», og utover 1800-tallet blir særlig europeisk innhold kopiert og utgitt i USA. Så som fenomen så er dette gammelt, men siden internett gjør det så utrolig enkelt å dele informasjon egentlig over hele verden der det finnes internett, så får det et helt annet omfang.

– Hvordan oppsto internett-piratkopiering da?

Her forteller Jon om de første spede skritt av moderne piratkopiering, om hvordan man allerede før internett kunne ringe opp egne oppslagstavler, såkalte BBS-er, med modemet på datamaskina si, og piratkopiere programmer og spill og sånt. Allerede før internett i det hele tatt fantes.

Men så kommer internett, og etter hvert MP3. En teknologi som gjorde det mulig å krympe musikkfiler, så de ble små nok til å sendes over datidas ganske trange internettlinjer.

 – Det blir mot slutten av nittitallet og rundt årtusenskiftet plutselig veldig lett å dele og laste ned MP3-filer. Det får en helt annen skala enn det hadde før.

 – Hva gjorde det med musikken at Napster kom?

– Rent teknologisk så blir det jo veldig mye enklere å få tak i musikk. Du trenger ikke å dra til en platesjappe som jeg husker vi gjorde annenhver lørdag eller noe sånt, hvor vi sparte opp lommepenger og gikk og kjøpte en singel. Når du får Napster, WinMX, Kazaa etter hvert, kan du jo bare sitte hjemme og laste det ned. Det gjør noe med interessen for musikk, og det gjør noe med tilgjengeligheten til musikk.

– Men hvem er egentlig piratene?

– Mange av dem kan nok legges i en litt løs kategori vi kan kalle «hacktivister». Så det er en blanding av en litt idealisme og interesse for eller kunnskap om programmering. Det var en forestilling om, den gang i hvert fall, at alt som var på internett var allemannseie.

– Det som lå der tilhørte alle og alle kunne bruke det. Det er nok en slags arv fra en tanke om at det som er på internett er for alle.

Jon beskriver ideen om et internett som et lykkelig fristed hvor alt er lov. Nesten som … Nassau!

– På nittitallet ble dette framstilt som et lykkelig fristed for alt, og bare egentlig internett spredde seg rundt i verden, så ville jo det liberale demokratiet også automatisk spre seg.

Og her må jeg fortelle Jon om min tanke om piratsamfunnet i Nassau. Hvor frie sjørøvere lever lykkelige uten den engelske krona. Og så lurer jeg på om det er et bilde på internett.

– I hvert fall på nittitallet kan du ha de visjonene der. Noen ville bare at det skulle være enkelt å få tak i innholdet sitt. Og så var det sikkert også enkeltpersoner da som var såpass ideologisk motivert, sier han.

Blant disse ideologiske motiverte folka var nettopp Pirate Bay. Svenskene som lagde verdens største piratnettsted for å utfordre bransjene. For å lage bråk.

– Da får du jo på en måte et slags sånn «Google for alt av kulturelt innhold». Plutselig så kan på en måte hele nettpublikummet egentlig dele alt med hverandre.

– Google for alt kulturelt innhold i verden. Du kommer ikke unna at det er en ganske vakker drøm?

– Ha ha, ja – plutselig så var det veldig enkelt å søke opp veldig mye i hvert fall.

– Du jobber på Nasjonalbiblioteket. Hva er dere, hvis dere ikke er et Google for, alt kulturelt innhold?

– Det er i hvert fall noe av målsettingen vår å gjøre kulturarven så tilgjengelig som mulig. Og så skal jo vi også forholde oss til lover og regler. Vi skal forvalte opphavsrett og kopirett for ting.

– Drømmen deres må jo være å lage Pirate Bay, den norske staten-versjonen?

– Nei, det er ikke det jeg tenker om Nasjonalbiblioteket, altså.

– OK, da. Men hvorfor velger folk å piratkopiere?

–  Veldig mange av de som piratkopierte på 90-tallet vil si at ‘dette gjør jeg fordi jeg vil ha innholdet, men får det ikke på noen annen måte’. The Wire, for eksempel, kom i 2002. Den kommer på TV i Norge i 2007. Hvis du vil se den før det, så må du på en eller annen måte bryte en eller annen kopisperre.

– Så når Netflix kommer, og Spotify, så kjøper du jo ikke produktet. Du kjøper ikke låta, men du kjøper tilgang til en tjeneste i en tidsavgrenset periode. Og så lenge du betaler for et abonnement, så har du tilgang til den plattformen.

– Er du veldig film og musikkinteressert så vil du ha tak i det. Og når du da får gode kommersielle tjenester som er enkle å bruke, så endrer jo dette seg veldig.

– Hele denne kampen mellom pirater og kulturbransjene - hvem vant?

– Jeg vet ikke om det er avsagt enda. Rundt 2015 – 2016 så vil man tenke at de store distributørene på en måte vant den striden. De fikk etablert tjenester for i hvert fall musikk og film og TV og en del annet innhold, der de klarer å få tatt betalt og få brukt tjenestene, og det blir mindre attraktivt å piratkopiere.

Nettopp. Etter at Netflix og Spotify dukka opp, så blei kanskje rett og slett piratene utkonkurrert. Og i 2013 meldte flere norske medier at piratkopieringa stupte. Kraftig.

I 2008 ble 1,2 milliarder sanger piratkopiert i Norge. I 2012 hadde tallet sunket til 210 millioner sanger. Ulovlig nedlasting av TV-serier var mer enn halvert i samme periode, mens ulovlig nedlasting av filmer var nesten halvert, skreiv Aftenposten.

Etter «You wouldn´t steal a car»-strategien til musikkbransjen i første halvdel av 2000-tallet, skjedde det noe helt annet i siste halvdel. Da ble det etablert en masse helt nye tjenester. Itunes, hvor man kunne kjøpe musikk enkelt og lovlig over internett. Spotify, hvor man kunne strømme musikk, til en fast og ganske lav månedssum. Og Netflix. Den gigantiske, nye strømmetjenesten for film og TV-serier.

Plutselig hadde vanlige folk muligheten til å betale for innhold over internett. Man trengte ikke lenger å piratkopiere for å høre på rapmusikk, eller for å se på TV på nett. For bare et par hundrelapper i måneden hadde man det meste av det man trengte, både av musikk og TV.

Og dermed døde nesten piratkopieringa. «Du kan ikke konkurrere mot gratis» pleide musikkbransjen å si. Nå viste det seg at det kunne man. Med Netflix og Spotify valgte folk bort piratkopiering, til fordel for brukervennlighet, lovlighet, og brede tilbud. I noen år, i det minste. Gleden over å få alt man ville ha til en fast sum, den gikk over da Netflix ikke lenger var den ene butikken hvor du kunne finne nesten alt av film og TV.

For å få med deg alle de kuleste nye TV-seriene må du ha både Netflix, HBO, Disney+, Amazon Prime, TV2, Viaplay, og sikkert en masse andre. For musikk holder det stort sett å ha bare én tjeneste. På podcast- og lydinnhold er verden blitt mye mer oppdelt. I dataspill er det enda mer oppdelt. Der får man forskjellige spill til forskjellige fysiske maskiner. Nintendo, PlayStation, Xbox, PC. Alle har de sine eksklusive titler. Fysiske, i en boks.

Jeg har, som nevnt, spilt spill siden jeg var en liten unge. Og gjennom åra har det samla seg opp en del sånne fysiske spillbokser. Jeg elsker dem. Men for å sjekke om det bare er meg, så tok jeg med en liten bærepose av dem på jobben. For å teste min middelaldrende entusiasme for gamle, fysiske dataspill på Demos unge praktikant Herman. Han er en ivrig kulturbruker. Og dessuten ung nok til at han kunne vært sønnen min. Lett.

Hvis du vil høre hvordan det gikk da jeg viste fram spillsamlinga mi til Herman, så må du nesten høre på lydversjonen av denne saka. Men jeg kan i det minste la deg se på et bilde av godsakene:

Fysiske spill skal vi altså ikke ha lenger. Dataspill skal ikke selges på en rund liten plate med vakkert cover. Det skal selges i Sonys egen butikk inne på PlayStation-maskina. Spillet jeg kjøpte i forrige uke kosta 899 digitalt, mot rundt 600 i butikk.

Jepp. Spill man kjøper online koster gjerne 250 – 300 kroner mer enn hvis man kjøper det i fysisk format. Spillet er dyrere når det er billigere å transportere det.

Hvis du kjøper spillet fysisk kan du jo velge om du kjøper det på Elkjøp, Power, Platekompaniet eller på nett. Hvis du kjøper det digitalt, så er det bare Playstation Store. Da blir prisen det Sony vil at den skal være.

Men det går kanskje en grense et sted, for hvor mye man kan være i utakt med kundene sine, før kundene går tilbake til piratkopiering?

Tidligere i september ble det kjent at over 50 nordmenn har fått store forelegg etter kjøp av det som kalles IPTV. Egentlig er IPTV bare et litt gammeldags ord for TV over internett. Altså det samme som både NRK og TV2 og Netflix og alle driver med. Men i dag blir begrepet IPTV oftest brukt om betalte, ulovlige strømmetjenester.

At du betaler en ganske shady person penger for å få tilgang til et nettverk av ulovlig distribuerte TV-kanaler. Gjerne absolutt alle kanalene. Det koster kanskje en hundrelapp eller to – i motsetning til fotball. I 2010 kosta det 229 kroner i måneden for å se både engelsk og norsk herrefotball. I dag koster det rundt 1200 kroner i måneden. Altså fort nesten 15 000 kroner i året for å se fotball på TV.

En undersøkelse fra Mediavision i 2025 viser at rundt 300 000 norske husstander betaler for såkalt IPTV. Vi nordmenn bruker omtrent en milliard kroner i året på tvilsomme leverandører av kopierte TV-strømmer. Galskap? Kanskje. Men alternativet er 15 000 kroner i året.

Det har altså 300 000 norske husstander valgt å droppe å betale.

Det henger jo gjerne sammen, det her. Priser. Tjenester. Hva vi får for penga våre, og hvor villige vi er til å betale for det. Når kulturprodukter blir for dyre, så har vi faktisk et valg. Når prisen og tilbudet er bra, som for musikk og TV i 2010, ja, da kjøper vi det. Men når prisen og tilbudet er for dårlige, som for musikk i 2000, eller som fotball på TV i 2026, da piratkopierer vi i stedet.

Så får vi se da, hva som skjer når dataspill ikke lenger er et produkt, men en tjeneste. Vil vi begynne å piratkopiere spill igjen, da?

Det blir som legene sier: Den som lever får se.

Men jeg fortalte deg aldri ferdig om piratsamfunnet i Nassau. I det dataspillet jeg driver og spiller om dagen.

Sjørøverne hadde altså tatt makta over den karibiske byen. De levde livets glade dager på plyndring av engelske og spanske skip. Så dro de på puben og drakk seg dritings, kjøpte sex og sloss til morgengry.

Men de hadde ikke medisiner. De hadde ikke leger, skoler, sosialarbeidere. Barn. Bondegårder. Eller andre ting som skal til for å ha et samfunn.
Og dermed gikk det til helvete. Et forfylla, skjørbuka helvete. Før engelskmennene fikk en enkel jobb med å bombe byen til fillebiter og ta den over igjen.

Sånn kan det jo gå, når man bare røver og glemmer å bygge samfunn.

Og forresten: «You wouldn’t steal a car?» Vel, hvis jeg kunne lastet ned og printet ut en hel bil. Og den fungerte nøyaktig like bra som en splitter ny Toyota. Altså … Det er klart jeg ville stjålet den bilen. Er du fullstendig tjukk i huet, eller?