Send en tanke til Demos medlemmer
Historien her er ikke gratis, men du kan lese eller lytte, fordi Amelia Lina Frances Antzée er medlem av Demo og har delt den med deg.
Historien nedenfor ble publisert første gang av Zetland, Demos’ danske søsteravis. Den er skrevet av sjefredaktør Lea Korsgaard og handler om utfordringene og konfliktene KI skaper på danske skoler. Vi fikk lyst til å dele den med Demos medlemmer, fordi den uten å fordømme undersøker noen av de største spørsmålene vi alle konfronteres med i disse årene. Hva vil det si å lære? Hva vil det si å tenke? Håper du liker den
Her om dagen luftet jeg hunden min, mens jeg pratet på telefon med en lærer. Han heter Anders Frikke og er lektor i dansk og historie på VGS. I tillegg leder han foreningen for de danske lærerne i videregående skole.
Da vi snakket, brukte han et ord jeg aldri hadde hørt før. Mange lærere på VGS, sa Anders, er rammet av «fagsorg».
Etter hvert som kunstig intelligens trenger inn i klasserommene og elever bruker – og ikke minst misbruker – de nye verktøyene, oppstår fagsorgen: når elevene ikke er i dialog med faget sitt og bruker det til å forstå seg selv og verden, men i stedet bare er i dialog med teknologien. Som Anders Frikke sier:
«Faget ditt faller fra hverandre, og med dét også noe av identiteten din, noe av sjelen. Og det er vanskelig. På den måten blir det sorg, fordi det er noe man mister. Det er et tap. Et identitetstap.»
Helt siden OpenAI slapp ChatGPT i 2022, har jeg fulgt med på det massive hodebryet teknologien skaper i skolen. Hva betyr KI for eksamen? Hvordan sjekker lærerne om elevene jukser? Hvem skal lage reglene?
Men på et dypere nivå murrer noe enda mer grunnleggende. Hva gjør KI ved selve det å lære? Hvordan lærer vi oss å tenke når en maskin kan gjøre det for oss? Dette var grunnen til at jeg ringte Anders Frikke for å høre hans erfaringer fra frontlinjen – om vi kan kalle den det.
De første generasjonene av elever som har hatt KI tilgjengelig gjennom hele videregående, blir nå avgangselever. Hva ser lærerne der oppe fra tavla?
I den nye virkeligheten er tillitsforholdet mellom lærer og elev snudd på hodet, sier Anders Frikke. Tidligere stolte lærerne på elevene inntil det motsatte var bevist. I dag er mistillit utgangspunktet. Lærerne er ikke bare lærere. Lærerne er også politibetjenter. Alltid på vakt fra start. Mistenksomme.
«Jeg har ikke noe ønske om å være i rollen som betjent overfor eleven», sier Anders. «Vi vil ha den rollen der vi er med på å flytte elevene faglig, der vi har en meningsfull samtale med dem og gir dem noe av faget vårt – og av oss selv. Ikke være i en sånn politirolle.»
Jeg forteller Anders om en rar og ganske trist opplevelse jeg nylig hadde. Til mine foreldres gullbryllup hadde alle barnebarna skrevet en tekst til dem. Teksten fra min mellomste sønn var helt formidabel.
Og det var forferdelig å innse at radaren min var på med én gang: Var den skrevet av KI? Det tok bort noe av uskylden i min glede over at han hadde skrevet en så fantastisk tekst. Dette må være den følelsen du snakker om …
«Det er akkurat den følelsen du sitter med som lærer,» sier Anders Frikke. Han påpeker at bekymringen for mulig juks ikke bare gjelder det skriftlige arbeidet. «Vi har lærere og kolleger som sier at de har på følelsen at det finnes en KI som kan ta opp lyd og gi svar umiddelbart.»
La meg få bli med inn i den situasjonen. Hvordan utspiller den seg?
«Det er jo en fornemmelse, ikke sant? Jeg hadde en god kollega som kom til meg og fortalte at han i løpet av en tentamen fikk følelsen av at datamaskinen eleven hadde med seg, lyttet og ga svar på skjermen. Simultant.»
Denne typen historier, innrømmer Anders Frikke, kan få det til å høres ut som om man frykter teknologien. Boken, kalkulatoren, Word-dokumentet, alt dette er teknologi. Og selvsagt, understreker han, gir kunstig intelligens samtidig en lang rekke muligheter i undervisningen.
Det samme hører jeg da jeg spør Zetlands medlemmer. Flere elever og lærere forteller at de ser nye muligheter. Teknologien kan brukes til å gi tilbakemeldinger. For elever med dysleksi er KI en stor hjelp.
På en videregående skole i Skive, forteller Zetland-medlem Jens Randrup, har de gjort dybdeintervjuer med åtte elever for å forstå sammenhengen mellom bruken av KI og elevenes motivasjon. På bakgrunn av intervjuene har de identifisert fire ulike elevtyper: De som bruker KI som «selvregulerende læringsbrukere»: for å bli klokere, gå dypere, og aldri kunne fått seg til å plagiere.
En annen type er «den sårbare mestringssøkeren» – perfeksjonistene som bruker KI som støtte.
Så finnes «den strategiske overleveren» som plagierer og bruker KI som en snarvei.
Og til slutt er det dem som beveger seg mellom disse typene, og bruker KI som støtte i ett fag, men plagierer i et annet.
I de skildringene jeg har fått, er det også tydelig at mange elever rett og slett bruker KI til å hoppe over der gjerdet er lavest – eller rett og slett jukse.
En undersøkelse fra Danmarks Evalueringsinstitut viste at ni av ti bruker KI i skolearbeidet. Det er ikke spesielt overraskende.
Det virkelig oppsiktsvekkende er at to tredjedeler av elevene svarer at de har jukset med KI på minst én innlevering. To av tre.
Hvilke konsekvenser har dette?
Line, en 38 år gammel lærer, sa til meg - nærmest i en bisetning:
«Jeg opplever at elevene mine forstår mindre og mindre.»
Anders Frikke sier at det nettopp er denne opplevelsen som skaper fagsorg. Den rammer særlig når lærerne må gi opp skriftlige hjemmeoppgaver fordi de ikke lenger har noen verdi.
Hvorfor ikke?
«Fordi vi kan jo ikke vite om eleven har gjort det selv. Og bare det at læreren sitter med en mistanke om at det har vært en robot eller maskin inne i bildet, gjør det fullstendig meningsløst.»
En elev fra VG2 på Randers Statsskole skriver til meg at hun var så redd for å bli anklaget for juks da hun skrev semesteroppgaven sin i dansk og historie, at hun lot være å bruke akademiske faguttrykk, selv om hun kunne dem. Oppgaven hennes ble dårligere enn den kunne ha vært, skriver hun. Mistanken har sneket seg inn og blitt et grunnpremiss i forholdet mellom lærer og elev.
«Det vil si,» sier Anders Frikke, «at når vi skal vurdere elevene på rettferdig vis, blir vi nødt til å avholde prøvene fysisk på skolen, kanskje til og med for hånd - for da kan vi slå fast: Dette er noe du har gjort. Jeg blir trist av at vi er i ferd med å skape en videregående skole vi ikke ønsker oss. Det blir en skole der mye av undervisningstiden blir kastet bort på prøver. I stedet for de meningsfulle samtalene og diskusjonene vi skulle hatt om tekstene, bruker vi tiden på å la elevene sitte en halvtime og skrive et eller annet slik at vi skal kunne vurdere dem rettferdig.»
I undersøkelsen av VG3-elevenes bruk av KI sier fire av ti elever at teknologien gjør dem «late».
«Som lærer har jeg selv opplevd hvordan det skriftlige virkelig former ungdommene. Den forpliktelsen som ligger i å tenke en argumentasjon helt ut gjennom å skrive», sier Anders Frikke.
Og det er dette som har blitt borte, fordi det ikke lenger gir mening å gi elevene i oppgave å skrive en lang sammenhengende tekst?
«Det gir ikke mening, med mindre de gjør det på skolen eller tar en tentamen.»
Så det å gå rundt hjemme i en uke og gruble over en oppgave før man setter seg ned og skriver den – den erfaringen eksisterer ikke lenger?
«Det er tungt og slitsomt og plagsomt å gå og gruble, nettopp som du sier. Og det går ikke an å sette seg ned for å skrive den med én gang. Kanskje går man frem og tilbake til den, frem og tilbake, og pønsker, ikke sant? Det er en form for læringsprosess som holder på å forsvinne.»
Konsekvensen for den enkelte eleven er åpenbar, mener Anders Frikke. Men noe enda større står på spill. Selve demokratiet og sivilisasjonen vår er formet av skriftkulturen.
Da den mekaniske trykkpressen ble oppfunnet, endret verden seg. Boken ble masseprodusert. Vanlige mennesker fikk mulighet til å lese og skrive. I løpet av 1700- og 1800-tallet vokste en ny skriftkultur fram, og sammen med den: en helt ny offentlig samtale.
Neil Postman, den amerikanske kulturkritikeren jeg stadig vender tilbake til, kalte en gang denne epoken for forklaringens tidsalder, The Age of Exposition. Han mente at menneskets evne til å tenke selvstendig og sammenhengende ikke er medfødt. Den ble dyrket fram fordi skriften tvang oss til å være kritiske, analytiske og tålmodige. Uten dette tankearbeidet som skriften krever, hadde aldri demokratiet blitt til det det er, mener Anders Frikke (som tross alt er historielærer).
«Jeg vil påstå at vår sivilisasjon bygger på dyktige mennesker som har klart å formulere sammenhengende resonnementer i tekst. Det er et fundament for samfunnet vårt. Helt konkret tenker jeg på menneskerettighetserklæringen. Den er formulert av mennesker som sa: «Disse rettighetene bør gjelde for alle mennesker». Det er en argumentasjon som er formulert og satt ut i verden. Om vi mister evnen til å kunne gjøre dette som mennesker, ja, hvor står vi da?»
Når vi øver oss på å skrive sammenhengende, sier Anders, da trener vi ikke bare på staving eller kommaregler eller hvordan en innledning bygges opp. Vi øver oss på å tenke. Det er vanskelig å si noe skriftlig uten å ha et sammenhengende argument. Den øvelsen trenger du ikke når du tar et bilde, svarer med et meme eller ber en chatbot gjøre oppgaven for deg. Det er slitsomt å skrive, fordi det er strevsomt å tenke.
«Skrift er ikke bare skrift. Det handler vel så mye om å tenke», sier Anders Frikke.
Det treffer meg, merker jeg. Min egen erfaring er at jeg er smartere når jeg skriver enn når jeg snakker. Det er som om jeg blir i stand til å tenke noen tanker som jeg, når jeg snakker, faktisk ikke er i stand til å tenke. Noe skjer i selve skriften som kvalifiserer tankene.
«Kan vi risikere å bli slaver av maskiner? Eller at vi på et tidspunkt ikke klarer å gjennomskue maskinenes evne til å resonnere for oss? Klarer vi å finne ut hva vi går glipp av?» spør Anders retorisk.
I fagforeningen for danske VGS-lærere ser de nå de første eksemplene på lærere som kaster inn håndkleet og sier opp jobben. Anders Frikke snakket nylig med en kollega som sa opp på grunn av KI. I fagforeningen har de hørt om «i hvert fall noen» som forlater yrket fordi de nye mulighetene til å jukse har tømt jobben for mening.
Anders kaller fortellingen sin et akutt rop om hjelp. Den danske fagforeningen Gymnasielærerne, som Anders leder, foreslår tiltak som muntlig eksamen helt uten datamaskiner.
Men disse akutte inngrepene løser bare en del av problemet. Nye eksamensformer gjør det enklere å være politibetjent, men ikke å være lærer.
For sammen med alle oss andre i resten av samfunnet står lærerne igjen med et langt større spørsmål: Hva skjer med en generasjon som først fikk en iPad i hånden av foreldrene sine, og senere fikk tilgang på maskiner som kan tenke for dem på skolen?
Har vi klart å innbille dem at det ikke er strevsomt å være menneske?
«Jeg er dessverre veldig redd for at vi har det. Vi kan uten problem gjøre øvelser underveis, legge inn lek, der de lærer noe på en enklere måte og stoffet kommer lettere til dem. Men grunnleggende sett vil det å lære noe og utvikle seg som menneske også involvere smerte og lidelse. Vi kan ikke lure unge mennesker til å tro at det ikke er sånn verden er.»
Jeg runder av intervjuet. Vi blir sittende og prate litt etterpå. Mikrofonen er fortsatt på. Anders lufter en tese: Kan man kanskje tenke at når unge mistrives, så henger det sammen med nettopp dette – den manglende evnen til å konsentrere seg og fordype seg?
«Jeg har ikke noe bevis for det, men jeg har tenkt mye på om det bor en del mistrivsel blant de unge i det at de rett og slett ikke fordyper seg, ikke kommer ned i stoffet, ikke kommer inn i en flyt hvor man kommer så dypt ned at man glemmer seg selv.»
Det er en interessant tanke.
«Hvordan tvinger vi dem ned dit? Jeg vet ikke. Jeg skulle ønske jeg kunne presse dem dit. Men det er så vanskelig - de klarer jo ikke å sitte stille på stolen …»
Som lærer er det beste Anders vet når en elev kommer opp til pulten etter timen for å grave dypere i et spørsmål. Ikke for karakterens skyld, men fordi stoffet har vekket noe i dem. Er det ikke egentlig det, spør han, som er det mest meningsfulle stedet å oppholde seg, ikke bare som elev på skolen, men som menneske?
«Du må komme deg ned i stoffet. Du må oppløse deg selv i det. Du må være så opptatt av det at du glemmer bort deg selv fordi det er en grunnleggende tilfredsstillelse der. Når vi frarøver oss selv dette, vil vi mistrives.
De ordene blir hos meg mens jeg vinker farvel til Anders i døren.
Når vi frarøver oss selv muligheten til å forsvinne i et fag, mister vi følelsen av mening.
Oversetter: Signe Holm Pedersen. Publisert på Zetland 27.05.2026