
Teamleder, Strømninger
Jeg har alltid hatt et uregjerlig formidlingsbehov. Som barn og ungdom var det scenen som var mitt fristed. Jeg brukte fritiden på å se norsk film og være med i ulike teatergrupper. Som tenåring uten penger på lomma snek jeg meg ukentlig inn på Det Norske Teatret og Nationaltheatret for å suge til meg alt som rørte seg der. Planen var krystallklar: Jeg skulle bli skuespiller.
Så røk jeg på studentradioen, og det forandret alt.
Jeg ble hodestups forelsket i lyden, musikkformidlingen og den herlig ufiltrerte, køddne tonen med lytterne. Men mest av alt oppdaget jeg hvilken uuttømmelig skattekiste av historier folk sitter på bare du stiller de rette spørsmålene. Å skape noe sammen med mennesker som delte samme visjon ga meg langt mer enn scenekunsten noen gang hadde gjort. Det var en enorm befrielse å legge skuespillerdrømmen på hylla og velge journalistikken. (Selv om det ærlig talt tok meg flere år å slutte å gråte hver gang jeg så en god teaterforestilling – ikke bare fordi den var god, men fordi den minnet meg på hva jeg hadde gitt slipp på.)
Spol frem til i dag og jeg har brukt erfaringene fra studentradioen som et kompass gjennom over to tiår i mediefaget. Etter noen år som skribent i Natt&Dag og som frilanser ble jeg fast ansatt i NRK, hvor jeg har fått utfolde meg i mange ulike redaksjoner og roller. Fra utegående reporter i P3 og prosjektleder for Lindmo, til å lage radiodokumentarer og lede Dagsrevyens helgemagasin.
De siste årene var heftige nyhetsår. Det har vært et enormt privilegium å formidle verdens vrede og glede, men å stå midt i den løpende dekningen av krig og lidelser gjør også noe med deg. Jeg har kjent på kroppen hvordan den uavbrutte nyhetsstrømmen kan skape en skremmende apati og overveldelse hos flere enn meg selv.
Når alt går i et forrykende tempo, er det altfor lett å bli likegyldig. Det var der min egen rastløshet våknet. Jeg kjenner et sterkt behov for å være med på å bygge en journalistikk som skrur tempoet ned, våger å gå i dybden, og som gir folk det pusterommet de trenger. I Demo skal jeg gjøre alt for at vi forteller historier som overrasker, oppmuntrer og rører ved deg – enten det er emosjonelt eller intellektuelt. Ved å belyse flere sider og nyanser vil jeg fortelle historier våre medlemmer faktisk gleder seg til å konsumere, og som bidrar til større refleksjon og en dose sårt trengt fremtidsoptimisme.
Som teamleder brenner jeg for å bygge et modig, trygt og raust miljø der vi tør å tenke annerledes, utfordre de etablerte sporene og dyrke frem de beste ideene sammen.
Jeg hadde elsket å høre fra deg! Du når meg på trine@demodemo.no.
Når jeg ikke jobber med å bygge landets modigste redaksjonsmiljø, pleier jeg min egen flokk og oppdrar tenåringer. Utenom arbeidstid finner du meg helst på et kulturarrangement, en bar, rundt et middagsbord eller til sjøs hvor jeg gjør iherdige forsøk på å bli en ok seiler. Og ja – jeg er fortsatt lykkelig over at teatrene endelig har innført ungdomsrabatt, selv om det kom noen tiår for sent for min del.
Les mer