Oda Ording

… jeg sa på en bli kjent-runde at jeg elsker offentlighetsloven. Det forstår jeg godt. En tørr juridisk tekst er neppe det første folk forbinder med en spennende journalist-jobb. Men jeg har det virkelig som plommen i egget når jeg prøver å få tak i dokumenter som forteller om hva som skjer på bakrommet av demokratiet vårt. Hva er budskapet når det ikke destilleres gjennom et kommunikasjonsapparat? Hvem snakker med hvem? Hva er det myndighetene ikke vil at skal komme ut? Uten å høres konspi ut, kan jeg love deg at det er en hel del.

Av alle sakene jeg har jobbet med, er det rusfeltet jeg kjenner best. I fire år undersøkte jeg rolleblanding og ulovlig maktbruk i politiet, og diskriminering av rusbrukere på flere områder i samfunnet. Denne journalistikken var med på å drive frem endringer som har skjedd på feltet de siste årene. Hvordan vi behandler dem som er nederst på den sosiale rangstigen, sier mye om hvilket samfunn vi lever i. Kanskje blir det mulighet til å utforske dette spørsmålet i Demo.

En del av rus-journalistikken hadde forresten aldri blitt til uten et aktivistmiljø på Twitter (nå X) som kaller seg narkotwitter. De tipset og gravde frem dokumenter. Journalister er helt avhengige av mennesker som sitter på informasjon, erfaringer og perspektiver som vi ellers aldri ville ha oppdaget. Derfor er jeg skikkelig begeistret for Demos medlemsmodell. Den legger opp til et tettere samspill med lesere/lyttere enn tradisjonelle nyhetsmedier. Jeg håper at journalistikken min i Demo klarer å engasjere deg, selv om du kanskje ikke er typen som vanligvis hopper inn i et kommentarfelt eller tipser en journalist. Vi kaller det for øvrig bidragsfelt. Der vil jeg gjerne se dine spørsmål, tanker, ris og ros om sakene jeg lager. Sånn at vi kan få i gang en god samtale, og at jeg kan lage enda bedre journalistikk.

Hvis du har orket å lese helt hit, skal du få en kort oppsummering av veien som førte meg til Demo. Fra journalistikkstudiet på Norges beste studieplass Volda, gjennom flere utenlandsopphold (Brussel, Nice, Paris og Toulouse) hvor jeg lærte fransk, årsenheter i internasjonale sammenlignende studier på Sciences Po og statsvitenskap på UiO, før jeg var innom NRK, deretter VG og til slutt Dagbladet. En personlig fun fact helt til slutt: I VG møtte jeg mannen som jeg i dag har barn med, fotograf Gabriel Skålevik. Vi forelsket oss i Brasil, der vi reiste som kolleger for å fortelle historier om urskog som forsvinner og en by som slukes av havet. Nå har vi blitt kolleger igjen - i Demo. Byen kan ikke reddes, men avskogingen har falt dramatisk det siste året. Vi trenger litt håp i den kaotiske tiden vi lever i.