Maria Elisabeth Ervum

Før jeg endte opp i journalistikken har jeg gjort mye annet rart. Jeg flyttet hjemmefra når jeg bare var en tenåring for å gå på musikk-internat i Os, utenfor Bergen. Så ble jeg på vestlandet i til sammen 11,5 år før jeg først nå vendte snuten mot Oslo for Demo.

I Bergen studerte jeg psykologi, før jeg jobbet noen år som butikksjef i Carlings. Fellesnevneren var en stor nysgjerrighet og kjærlighet til mennesker. Det var også dette som senere dro meg inn på journalistikkstudiet, til studentradioen og tilslutt til Bergensavisen.

Mange av de beste sakene mine har begynt uten notatblokk. På en etterfest, i en samtale, eller i et øyeblikk der noen fortalte noe litt for ærlig. Jeg liker å være der det skjer, men enda mer liker jeg å bli værende litt etterpå – når folk senker skuldrene og historiene får puste. Enda mer spennende er det når man kan se disse historiene som en del av det store samfunnsbildet. Jeg jobber visuelt, og tenker ofte i bilder, stemninger og detaljer før jeg tenker i overskrifter. Som journalist har jeg sjonglert tekst, video og foto, og jeg er opptatt av at form og innhold skal henge sammen.

Det at jeg flyttet hjemmefra tidlig, har lært meg mye om å være alene, men også hvor viktig et fellesskap kan være. Alt dette har gjort meg oppmerksom på utenforskap, makt og sårbarhet – og på hvor mye tillit som ligger i det å bli lyttet til.

Jeg tror journalistikk trenger mer menneskelighet. Ikke mindre kritikk eller mindre alvor, men mer rom for tvil, for nyanser og for å vise at vi som skriver også er en del av verden vi forsøker å forstå. Når jeg lager journalistikk, håper jeg at de som møter den, sitter igjen med litt mer klarhet – og kanskje litt mindre avstand.