Profesjonell sorgarbeider

Som biskop i Oslo skal Sunniva Gylver, sammen med preses Olav Fykse Tveit, ha ansvaret for gravferden til Kong Harald.

Det er et stort oppdrag. Og mer enn en jobb.

– Jeg kjenner at jeg også er personlig berørt, som jeg vet veldig mange i hele landet gjør. Kong Harald var virkelig en konge for oss alle. Vi er veldig mange som er glad i kongen vår, eller var glad i han, og vil også være glad i den nye. Men jeg kjenner nok aller mest på en takknemlighet.

Gylver satt ved siden av kongen under lunsjen etter at hun ble vigslet til biskop, hun har vært i middag på Slottet, og hatt flere møtepunkter med ham. Men hun har også sett det samme som alle vi andre.

– Han har vært rundt over i hele landet, og når han har evnet å bruke sin symbolmakt til å virke samlende, til å løfte fram utsatte grupper, til å la oss føle oss sett som folk, til å sette viktige ting på dagsordenen, enten det er ensomhet eller diskriminering eller utenforskap eller naturtap, så har han vist en evne til å virkelig samle oss i både glede og sorg.

Biskopen mener kong Harald er et forbilde å strekke seg etter. Hun tror mange i dag kan kjenne at vi kommer nærmere andre vi har mistet.

– Kanskje både livet og døden kommer litt tettere på i en sånn situasjon. Vi skal huske enda en gang å si fra og takke de vi er glad for i livene våre. Også mens de ennå lever. Det håper jeg Kongen fikk høre mye av. Jeg tror det.

– Hva er det som gjør at du som er profesjonell i sorgarbeid, også kjenner deg så personlig berørt av hans død?

– Jeg vil nesten si at hvis jeg ikke hadde gjort det, så hadde jeg kanskje vært en litt dårligere profesjonell. For det å være en god profesjonell sorgarbeider er jo også selv å kjenne på kroppen de tingene som skjer, og samtidig ha en evne til å la fokus være hos de personene vi skal tjene i den situasjonen. Men noe av dette handler om at kongen jo nettopp er mye mer enn bare den personen han var.

Samtidig som kortesjen med de svarte regjeringsbilene rullet opp på Slottsplassen klokka 11.20 i dag, gjorde landets nye konge seg klar til ekstraordinært statsråd på slottet. Kong Haakon den åttende har nettopp mistet faren sin, etter å ha våka over ham natt og dag.

Haakon er ikke bare vår nye konge. Han er en sørgende sønn.

– Mine tanker går særlig til familien igjen, som skal leve både med å dele sorgen med alle oss andre, og samtidig ha sin helt egen sorg over en pappa, eller svigerfar, eller ja, bror og ektefelle, selvfølgelig.

– Det er nettopp det der lurer jeg veldig på, fordi kongefamilien, den nye kongen, skal jo på en måte også bære hele nasjonens sorg, og vise oss veien gjennom dette. Og du som biskop og nær dem, skal bære dem som familie. Hvordan balanserer du dette?

– Vi må ha stor omsorg og raushet for dem i tiden som kommer, det tenker jeg er veldig viktig. For min egen del tenker jeg at det viktigste er å prøve å bruke den plattformen jeg har til å kunne bidra med et språk, noen perspektiver som kan hjelpe andre til å finne sine ord på sorgen, og på kanskje møtet med døden, og på sin egen tro eller sitt eget livssyn.

– Jeg pleier å bruke et bilde: Å konvertere bagasje til ballast. Alle har vi bagasje gjennom livet. Noen får veldig tung bagasje. Vi trenger bagasje for livsreisen, men av og til blir den så tung at den truer både framdriften og reisegleden. Og da tenker jeg at vi trenger en tro eller et livssyn, og vi trenger et språk, eksistensielt språk, som kan hjelpe oss å konvertere bagasje til ballast. Jeg vokste opp i en gammel seilbåt og min far lærte meg at ballasten er like tung, men den ligger på riktig sted i kjølen, så kan den hjelpe oss til å holde stø kurs når det stormer.

– Når andre familier mister en kjær, så kommer jo presten for å ha en sørgesamtale. Skal du ha sørgesamtale med den nye kongen og hans familie?

– Jeg kan dessverre ikke gå inn på noen detaljer i dette, men kirken er i nær kontakt med kongehuset med det som er våre oppgaver og vårt ansvar i dette. Og vi har også tydelig uttrykt at vi står sammen med dem i tanker og bønn.

Folkekongen og hele landets bestefar ble nettopp det, fordi mange kjente at han var en å lene seg mot, når verden rundt oss rakna. Han fant ordene for oss i krisene, og han viste oss at han - kongen - var en følsom mann. Slik som i minnestunden etter terroren 22. juli.

Kong Harald delte sorgene med sitt folk. Nå er det han som er årsaken til landesorg.

– Selv om han i seg selv satte dype spor, så handlet det om hans posisjon. Det er ikke så mye som virker samlende i vår tid. Og det er ikke så mange institusjoner som har den type symbolmakt. Kirken har noe av det, og det fins også andre, men kongen har en særstilling.

– Å se hvor mange ulike folk som kommer på Slottsplassen, både på tvers av generasjoner, og majoritet, minoritet. Folk som ser ut som de kommer sammen, eller med vennegjengen, eller familien. Eller alene. Noen som er veldig berørt, andre som kanskje står mest og smiler og tenker på gode minner knyttet til kongen vår. Da tenker jeg jo virkelig at han var veldig samlende i en tid hvor mye også polariserer og skiller oss. Så trenger vi det.

– Nå sørger hele nasjonen etter å ha ventet et døgn på denne beskjeden. Hva tenker du om denne ventesorgen, som vi har kalt den, som vi har stått i et døgn før dødsbudskapet kommer?

– Ventesorg ofte er veldig krevende. Det kan handle om å leve med et barn med alvorlige funksjonsnedsettelser og stadig se at de ikke får leve. Det kan handle om å følge noen i langvarig sykdom. Det kan handle om en sånn uvisshet: Hva skjer framover nå? Jeg vet at det kommer til å skje noe jeg skal sørge over. Og kanskje egen død man skal møte. Sånn sett så tror jeg kanskje det var godt for mange av oss at denne tiden ikke varte lenger akkurat nå.

– Vi har vært litt forberedt de siste årene gjennom diverse sykehusinnleggelser. Vi vet jo at han var en gammel mann, og de har stått i utrolig mye de siste årene. Men jeg tror kanskje at mange av oss likevel kjente at vi skulle gjerne beholdt deg litt til i en urolig tid.

Sunniva Gylver vet hva tap, ventesorg og stor sorg er. I går, etter at hun hadde hastet hjem fra Roma, markerte hun den sjette bryllupsdagen uten sin ektemann, Lars Kristian Gylver. Han døde av kreft sommeren 2021.

– I går hadde dere bryllupsdag. Dine nokså ferske erfaringer med egen sorg, har det fått deg til å tenke annerledes om vår alles dødelighet?

– Jeg har med meg en tro på en Gud som er sterkere enn døden. Kjærlighet som er sterkere enn døden, og et himmelhåp over livene våre, som har stått der både før og etter mine egne personlige erfaringer av å miste, og også nå i denne situasjonen. Så det gjør nok at det er en annen trygghet i møte med det. Jeg har jobbet mye med liv og døden, og med å gå sammen med folk som har skullet dø, eller deres pårørende.

Biskopen mener vi befinner oss i en spesiell situasjon, uavhengig av politisk ståsted og hvor glødende tilhenger eller ikke man er av monarkiet.

– Når man er mange sammen i sorgen, så blir den på en måte både større og mindre. Jeg tror vi skal ha et ekstra blikk for de som kanskje har selv mistet eller på andre måter opplevd sorg, og som også kan føle at den er veldig usynlig. I forhold til denne store, anerkjente sorgen. For min del så er den jo båret av at jeg tror våre liv og våre livsfortellinger er rammet inn av en mye større fortelling som jeg tror Gud har gående med sin elskede verden, og der døden aldri har det siste ordet. Og så skal vi prøve å gjøre det vi tror er riktig og godt i denne situasjonen, og bygge fellesskap og ta vare på hverandre og verne om livet. Og så må vi på en måte bare finne oss i at vi har ikke fullt liv.

– Vi har ikke full kontroll verken på livet eller døden, selv om vi ofte gjerne kanskje ønsker vi hadde det. Og det er noe av det som også gjør det hele vakkert, at vi ikke har det. Men vi må hjelpe hverandre til å møte det og håndtere det så godt som mulig. Som presten sa på NRK i dag, at sorg er vondt. Men en må også huske på at sorg er kjærlighet.

Gylver har ved flere anledninger tidligere sagt at hun ikke bærer på kjærlighetssorg etter tapet av sin ektemann.

– Jeg har både kjærlighet og sorg. Når vi elsker noen eller er veldig glad i noen eller er knyttet til noen eller noen er veldig viktig for oss, så vil jo baksiden av det være nettopp at vi også kjenner på sorg.

Alle sørger ulikt. Og vi reagerer ulikt på andre sin sorg. I kulturer annerledes enn den norske er det god skikk å gå på døra til den sørgende familien med ferdiglaget mat, for eksempel.

– Jeg opplevde jo selv, da min mann døde og i det året han var syk, at folk rundt var gode på det. Å komme og si: Nå vasker jeg huset ditt. Eller: Her kommer det en middag på døra.

Det blir kanskje litt voldsomt for kongefamilien. Men, vi kan kanskje vise vår medfølelse med de kongelige ved å stille opp for andre som vi har rundt oss?

Sunniva Gylver tror at det er akkurat dét kong Harald hadde bedt oss om.

• Trump omdøper Lake Ontario. Trump omdøper innsjøen, som ligger på grensen mellom USA og Canada, til «Lake America» gjennom en ny presidentordre. Det skjer etter at forhandlingene om en ny handelsavtale mellom de to landene kollapset i forrige uke. Canadas statsminister Mark Carney har avvist endringen og sier at «denne innsjøen heter Lake Ontario – i dag og for alltid». Tidligere har Trump også døpt om Mexicogulfen til «Gulf of America» – et navn Mexico fortsatt avviser. (BBC)

• Høyre-ordførerkandidat trekker seg. Nina Westad, Høyres ordførerkandidat i Trondheim, trekker seg etter at flere av hennes private meldinger er blitt delt i mediene. Det bekreftet hun selv i en pressemelding i dag. I en av dem skrev hun: «Håper Trump får laget badestrand på Gaza. Da skal jeg dra dit å sole meg». Partikollega Karl Erik Haug har i et Facebook-innlegg bekreftet at han delte meldingene fordi han anser Westads menneskesyn som «uforenlig med å være folkevalgt for Høyre». Til Adresseavisen sier Westad at meldingene stammer fra en privat samtale mellom venner, og at de ikke har noe å gjøre med hvordan hun ville utført ordførerrollen. (Aftenposten)

• Videregående skole i Gjøvik evakuert etter trusselsituasjon. Elevene ble sendt hjem, og ingen personer er skadet. Ifølge politiet gikk trusselen ut på at «noe skal gå i lufta». Klokken 14.40 meldte politiet at de har gjennomført søk av skoleområdet og skolebygget, og at trusselen er avklart og tatt ned. Foreløpig er ingen pågrepet eller mistenkt i forbindelse med hendelsen. Både kommunen og politiet advarer mot at det spres ubekreftede rykter og falske bilder om hendelsen i sosiale medier, og oppfordrer folk til å være kildekritiske. (VG)

Sigrid Sollund forteller gjerne at hun er hevngjerrig, misunnelig og selvopptatt. Men når noen vil sette seg ned og "snakke om det" får hun mest lyst til å hoppe ut av vinduet. Kan man hoppe fra seg selv?