Send en tanke til Demos medlemmer
De har betalt for at vi kunne lage denne historien. Uavhengig journalistikk er ikke gratis.
Æille har et syskjenbån på Gjøvik heter en av visene til Alf Prøysen fra 1969. Den handler om at uansett hvor bra du gjør det her i livet, så skal noen fortelle deg om en de kjenner (et søskenbarn på Gjøvik) som ikke bare har gjort det samme før deg, men gjort det mye bedre.
Jeg er en av dem som har et søskenbarn på Gjøvik. Jeg har faktisk flere. Det er helt sant. Min mor er fra Gjøvik, derfor ble jeg født der høsten 1979. Senere vokste jeg opp i Oslo og Bærum, men jeg tilbrakte alle mine barndomssomre langs Mjøsa.
Så seile vi på Mjøsa i en sprøkkin holk
En ørret laga ringer - store som en finger
“Plopp!” så blir det stille, det er som om du ser
At månen over Skreia har slept ei gledeståre ner…
(Så seile vi på Mjøsa – Alf Prøysen)
Jeg har blitt fortalt at jeg likte å sitte under bordet og synge, mens de voksne spiste middag. Besteforeldre, tanter, onkler og søskenbarn sang Prøysen, og han ble hyppig sitert i sosiale lag. Vi hørte Prøysen på radioen, lærte om ham i norsktimene, og vi sang på skolen. Da sang jeg litt høyere enn jeg pleide, for den dialekten kjente jeg.
En skulle vøri fire år i romjul’n
da julelysa brente dagen lang
-da væla var et hus med fire vegger,
og saligheta var et bessmorfang.
(Romjulsdrøm – Alf Prøysen)
Jeg trodde jeg kunne min Prøysen. Men under en tur til Hamar i fjor høst innså jeg brått og litt brutalt at jeg tok feil.
Denne historien om Alf Prøysen (1914 – 1970) og hans misforståtte plassering i vårt kollektive minne begynner på Teater Innlandet.
Sammen med en gjeng venner har jeg reist fra Oslo til Hamar for å se «Prosjekt Prøysen». På scenen har Frida Ånnevik, Knut Anders Sørum, Terje Strømdal og to musikere tatt oss med gjennom Alf Prøysens viser og stubber.
Etter den halvannen time lange konsertforestillingen befinner vi oss ute i foajeen. Med blanke øyne og hjertene utenpå skjorta. Midt blant andre publikummere som småprater og leter etter jakkene sine, har vi sirklet oss inn. Vi er et titalls voksne mennesker som står skulder ved skulder, holder rundt hverandre og gråter. På toget hjem kom det etterpåtårer.
Hva var det egentlig som skjedde der inne i teatersalen?
Hva var det vi hadde vært vitne til?
– Han skriver om traumer som er nedarva. Han skriver om ting som er holdt, og om ting som ikke er prosessert. I et jordbrukssamfunn hvor folk ikke egentlig snakker sammen fordi det er farlig, sier Frida Ånnevik.
Frida Ånnevik har vokst opp på Ridabu i Innlandet, et steinkast fra Prøysen. Med visesanger til far blir det ikke feil å si at hun har Prøysen i ryggraden.
– Prøysen kom fra bunnen av samfunnet, og så sprenger han seg gjennom fire lag med stein og fem lag med asfalt, som en løvetann. Det er kjempesterkt å reise rundt og spille denne forestillingen og merke at dynamitten fortsatt er detonert. Det er veldig hardt, men dritfint.
Ånnevik opplever at tekstene til Prøysen krever at vi ser verden med et annet blikk:
– Det er en insistering på å se folk, og en insistering på å se en viss type folk. Både det å se etter dem, se til dem, passe på dem – og å vise dem fram.
Hvorfor kom det som et sjokk på meg at Prøysen var så insisterende?
At han også skrev om nedarva traumer?
Har vi misforstått Prøysen helt frem til nå, eller er det jeg som har sovet i timen?
– For to uker siden ville jeg tenkt at du kanskje hadde sovet litt i timen. «Prosjekt Prøysen» er ikke de første som trekker fram disse mørke og dypsindige sidene, det klassepolitiske som også finnes hos Prøysen.
Bjørn Ivar Fyksen er forfatter, litteraturviter og journalist. Og han har en doktorgrad i Prøysens forfatterskap.
– Men så dukket Jørgen Hattemaker opp i kong Haralds begravelse. Og da tenker jeg: Ok, hvis du har sovet i timen, så har mange andre det også.
Det at Prøysens vise om Jørgen Hattemaker ble spilt i kong Haralds begravelsesseremoni, skal vi definitivt komme tilbake til. Men først:
– Det er som du antydet: At man har sett det koselige med Prøysen, og oversett alt annet.
Det vi har oversett, eller i alle fall jeg, er det dype alvoret som bor i noen av Prøysens stubber. I tillegg til barneviser og julesanger, skapte Prøysen en helt egen sjanger i den norske skjønnlitteraturen, som han kalte for stubber. Korte prosatekster og noveller, sjelden på mer enn en side eller to. Frida Ånnevik beskriver det som en helt egen form.
– Stubben er et sted mellom novelle, essay og petit, eller hva man skal kalle det. Han lagde sin egen sjanger i «de stubba», som han leverte uke etter uke, år etter år.
I nesten tjue år leverte Prøysen disse stubbene som en fast lørdagsspalte i Arbeiderbladet. Jeg tenker at en stubb er det som står igjen når treet er hogd. Noe lite, værbitt og rotfesta, som likevel rommer hele historien om treet som sto der. Det var underholdende tekster med rik innlandskoloritt, som ofte, men ikke alltid, under overflaten handlet om utenforskap, klasseskiller, avmakt og skam. Skrevet med hint av noe som kan minne om bygdefolkets eget kodespråk.
– Døljemål. Det er måten å prate på blant gårdsgutter, tjenere og arbeidsfolk på en gård, fordi du ikke kan tilkjennegi hva du egentlig mener og synes. Fordi det er dritfarlig.
– Når denne stemmen skriver om den virkeligheten hver lørdag i Arbeiderbladet, da er det knallsterkt. Og det er dét vi kan lære noe av.
Det var kanskje først da historiene til Alf Prøysen skulle fortelles videre til min generasjon i norskbøkene og på radioen, at kodespråket ble stående udekodet igjen?
I teaterkonserten “Prosjekt Prøysen”, er det spesielt én stubb; “Huset hass Jørgen” fra 1965, som gjør inntrykk på meg. I likhet med mange av stubbene, er den både veldig morsom og veldig trist:
«Nå har’n Jørgen gifte seg oppatt, og hæinn har fått fint hus, det ska jeg fortælja deg. Hæinn gikk enkjemæinn i flere vikur før’n træfte ei som hæin kunne tenkje seg som kjærring. Og det var ei ong jinte ta bra familie, og hu ville itte fløtta inn i den gamle kåken hass Jørgen. Så smelte ’n Jørgen opp et nytt hus hæin, og det er fint. I kjeller’n er det hobbyrom, for ’n Jørgen var så gla i å snekre i sine onge år.
– Her ska det vara hobbyrom for deg, sa nykjærringa og strauk seg oppover beina på ’n som ei katte.»
Helt til slutt bygger Jørgen et loft hvor det er høyt under taket.
«– Ja, men har du bruk for et så stort loft du da? sa ’n Even Lien da ’n sto og såg på huset.
– Ja, dette loftet ska je bruke sjøl det, sa ’n Jørgen og sto og såg på huset.
To daer etterpå hadde’n hengt seg opp.»
– Hvor mørkt kan det være? Svaret er bekmørkt. Men skal man gå til det mørke bare for å gjøre det? Nei, man skal gå til det mørke fordi det gir mulighet til å lage en forestilling som publikum må tenke og grunne litt på.
Det er akkurat det som skjer med meg når jeg som voksen opplever en ny side av Prøysens forfatterskap. Det tvinger meg til å reflektere, ikke bare over tekstene, men også over erfaringer i eget liv. Det leger noen sår og river opp noen andre, som kanskje trengte en runde til i lyset for å kunne gro ordentlig.
Prøysen er utvilsomt en mye mørkere, modigere og enda bedre forfatter enn jeg, og kanskje mange med meg, trodde.
Når Frida Ånnevik har fått i oppgave av regigruppa å kle Prøysens «Lomnæsvisa», om jenta som rømmer fra undertrykkelse og vil drukne seg i Lomnesvannet, i Robyn-drakt, kjenner jeg at det treffer et helt annet sted enn barnetimevisene:
Nå sku dom få att for tukt og tyning
Hu visste vatnet ga ro og fred
Hu steig i høgda frå æilt det vonde
Hu skulle seire
Når hu seig ned
(Lomnæsvisa – Alf Prøysen)
Sanger og stubber om avmakt, skam og skjebner som aldri kom seg fri.
Da forestillingen turnerte i Innlandet i fjor, møtte de et publikum som kjente historiene på kroppen. Nå har forestillingen inntatt hovedstaden, hvor jeg igjen sitter i salen. Men i samtalen med Frida Ånnevik innser jeg at det kanskje er min egen by-identitet som kan ha stått i veien for forståelsen av hva Prøysens mørke faktisk betyr.
– Unnskyld Oslo-publikum, men den kjennskapen innenlandspublikummet har til Prøysen og til disse tekstene … Her i Oslo kan reaksjonen kanskje være: ‘Ja, jeg visste ikke at det var så mye ukjent materiale.’ Mens på Innlandet kan folk disse tekstene. Folk har lest dem mange ganger, grunnet over dem, gjemt dem i sitt hjerte og kan sangene.
– Og særlig for min del, at jeg får gjøre «Jenta ved Storgrana», om hun som står med belteløs kåpe og prøver å hale inn faren til sitt ufødte barn. Når det kommer sånne «høge brander» av noen karer på Gjøvik eller på Tynset og sier “dette var mora mi” … Det er beinhardt.
Hvis Prøysens tekster om utenforskap, skam og selvmord, hadde fått større plass, hadde vi da vært helt andre medmennesker i dag? Litteraturviter Bjørn-Ivar Fyksen er ikke helt med på det premisset …
– Jeg har kanskje tenkt motsatt av det. Hvis Prøysen hadde reindyrket den siden av forfatterskapet sitt, hadde vi ikke hatt Prøysen slik vi kjenner ham i dag. Da hadde han vært en mer reindyrket modernist, som andre forfattere var på den tiden.
– Det som gjør Prøysen så svær i kulturen og fortsatt populær, tror jeg er det lyse, morsomme og hyggelige. Og det gjør ham ikke til noen svakere kunstner. Underholdningen og kunsten som et lysglimt i hverdagen, er Prøysen opptatt av gjennom hele forfatterskapet.
Det koselige hos Prøysen var ikke nødvendigvis en misforståelse; det var et nødvendig pusterom i et sammensatt forfatterskap. Som i stubben om legdkjerringa Tullsara, der de morsomme historiene er den fattiges eneste valuta for å få varme seg i stua på storgården.
– Det er viktig å vite at han gjennom hele karrieren tok utgangspunkt i dette husmannsmiljøet som han var oppvokst i før krigen. Det var veldig mange som hadde foreldre, eller i hvert fall besteforeldre, som stammet fra et lignende, nokså fattigslig landsens bonde- og husmannsmiljø.
– Nå, 50 – 70 år senere, er dette veldig eksotisk for de aller fleste. Det kan nok være en grunn til at vi ser mer og mer av idyllen, og mindre og mindre av den materielle fattigdommen som ligger under. Når småunger går barbeint i gresset, høres det veldig koselig ut. Men ikke hvis det er fordi man ikke har råd til sko.
På 1950-tallet skyter denne idylliseringen fart gjennom radioen. Prøysen begynner å skrive hundrevis av viser på bestilling for NRK, og for et helt folk blir han selve symbolet på den trygge og lune barnetimeonkelen.
– Visene som er skrevet på bestilling til NRK er et viktig premiss i Prøysens forfatterskap. Da forstår du hvorfor det er så mye av det, for når du først åpner den døra, så raser det ut.
Onkel Alf fra Barnetimen blir stående som en veisperre inn til alvoret og det som berører meg så sterkt i dag. Frida Ånnevik mener han ble avskrevet:
– Hvordan behandler vi kunstnere som lager kunst for barn her i landet? De avskriver vi. Det er det man har gjort med Prøysen, fordi han var trygg og god der han satt i Barnetimen og lagde timevis med materiale sammen med Anne-Cath. Vestly, som en helt ufarlig og uproblematisk kunstner. Og da skygger det for resten, uten at Prøysen kan noe for det. Det er nok en av grunnene til at vi mest har hørt om «Hompetitten», «Bakvendtland» og «Helene Harefrøken».
Prøysen ble trygt plassert i solskinnet. Der fikk han stå i fred, helt til biograf Ove Røsbak begynte å grave i det som lå i skyggen. I 2004 bryter helvete løs, da han skriver en kronikk i Dagbladet der han forteller at Prøysen var bifil, at han var tiltrukket av både kvinner og menn.
– De benekta at de hadde ethvert kjennskap til dette. Hele dette kostebinderiet rundt Prøysen, med Anne-Cath. Vestly, Erik Bye og Ole Paus, de fordømte meg på det verste. Og Else Prøysen, som jeg faktisk hadde som kilde …
Else Prøysen, det er kona til Alf Prøysen.
– Hun hadde sagt at hun hadde visst om dette helt siden forlovelsesdagen i Frognerparken 17.mai 1939, da Alf Prøysen fortalte at han som ungdom hadde forelsket seg i handelsbetjenten på Samvirkelaget. Men under debatten som oppsto, kalte hun meg likevel en løgner. Det var totalt kroken på døra for meg som biograf å få familien mot meg.
Else Prøysen lever ikke lenger, men jeg har snakket med datteren Elin Prøysen som forteller at hun er ferdig med denne saken og ikke ønsker å uttale seg til Demo.
Men hvorfor var det så farlig å utfordre glansbildet av “onkel Alf”?
– Det er fordi dyrkingen av denne idylliserte barnetimeonkelen har vært så sterk. Ikke minst etter at han døde, da hele hæren av mektige kolleger han hadde jobbet sammen med, med Otto Nielsen, Erik Bye og Anne-Cath. Vestly i spissen, rykket ut og bare snakket om ’n Alf på fornavn.
– De gjorde ham rett og slett til en nasjonalhelgen. Det ligger som et belegg over det hele, som gjør at vi nesten ikke greier å høre på ham uten å få med alle de symbolene de har tredd nedover hodet på oss.
Reaksjonen fra kulturlivet i 2004 avdekket det Prøysen selv hadde følt på kroppen tiår tidligere: Det var fortsatt livsfarlig å trå utenfor fasaden. På 1950- og 60-tallet var det å være tiltrukket av en av samme kjønn ikke bare forbundet med dyp skam. Det var forbudt.
Prøysen kom fra bunnen av samfunnet og hadde alt å tape: karrieren, inntekten og plassen i stua til hele det norske folk. Som klassepoet uten formue var han redd for å miste levebrødet og havne tilbake i tjenerrollen på storgården.
Å åpne seg om sin egen seksualitet var utenkelig. Likevel vurderte han ifølge Bjørn-Ivar Fyksen å ta det mest risikable steget i sitt liv.
– Dette er litt som historien om da han ville ta del i den gryende homokampen i Norge. Dette har vi fra Kim Friele, at han følte at han burde være med på den kampen. Men en ung Kim Friele, som kom fra en borgerlig familie og hadde litt mer materielle ressurser å falle tilbake på, frarådet ham å gjøre det. Man kan tenke seg hva beveggrunnene hennes var: Tenk å ofre hele karrieren sin! Du kan ikke være både homoaktivist og barnetimeonkel på 60-tallet i Norge.
Sæinninga sitt i en ting-sal
med fakta og klare bevis,
løgna sitt dødsdømt i pine
og dikte om Paradis
(Visa om løgna – Alf Prøysen)
– Da handler det til slutt bare om medfølelse og innlevelse. Og han ble en mester til å uttrykke varme og lys, sier Ove Røsbak.
Det er når jeg vet alt dette, at stubbene til Prøysen får en annen bunnklang. For de handlet ikke bare om andre folks skjebner, det handlet også om ham selv.
– Stubbene var egentlig de som lå nærmest det perspektivet, at han hadde en skjult legning som han ikke kunne leve ut. Dermed blir det et helt annet innhold i noe som tilsynelatende virker så idyllisk og koselig. Det var Alf Prøysens skjebne, sier Ove Røsbak.
Og med den folkelige hedmarksdialekten, var det for mange av oss lett å overse alvoret i bunnen, minner Ove Røsbak meg på.
– Folk reagerer fra ryggmargen når det gjelder hedmarksdialekt. Det er bra for oss som prater dialekt, men det kan også være fryktelig farlig – og det var det for Prøysen. Han var fullt klar over det selv, og prøvde å motvirke effekten. Han var ikke Hedmarkens dikter. Han ville representere dem han kom fra, de som sto nederst på rangstigen. Hele sitt liv hadde han opplevd sosial undertrykkelse, noe som forbindes med å være husmannsgutt fra Rudshøgda.
Sola skinn’ på deg
Så skuggen fell på meg
Men graset er grønt for æille
(Jørgen Hattemaker – Alf Prøysen)
Onsdag 9. september er jeg vitne til kong Harald Vs velkomponerte gravferdsseremoni i Oslo domkirke. Åge Aleksandersen og Tuva Syvertsen fremfører Prøysens vise om Jørgen Hattemaker i vårt mest høytidelige rom, og det rører ved mange. Inkludert meg. Det var trønder’n fra romanislekt og den skeive artisten som fremførte Prøysen for kongehuset og makteliten. Ved første øyekast var det nydelig. Fremførelsen var sublim. Et bilde på et samlende Norge der vi alle er like.
Men siden jeg er i ferd med å lære å dekode Prøysen, stusser jeg litt. Hva er det egentlig vi er vitne til? Sitter ikke makteliten der og pynter seg med det jeg nå har innsett at må være Norges største klassepoet?
Bjørn Ivar Fyksen trekker på smilebåndet når han med iver på stemmen skal formidle hva han tenker om akkurat det valget.
– Det er helt vanvittig å ha akkurat den sangen i en kongelig begravelse. Det er ingenting i teksten som tyder på at kong Salomo og Jørgen Hattemaker er likestilt. Teksten påpeker klasseforskjellen hele veien, fram til siste vers, som er en fantasi om revolusjon der skyggen faller på kongen. Når Jørgen sier «graset er grønt for alle», er det sarkastisk. De kaster ikke glans over Prøysen; det er Prøysen som kaster glans over dem. Jørgen Hattemaker kan si at han og kongen er den samme, men når kongen gjør det, blir det helt feil. Jeg kjenner at jeg nesten blir litt irritert og trassig når jeg tenker på det. For her står jo kongehuset selv i veien for sola.
Men når jeg lufter frustrasjonen for Frida Ånnevik, minner hun meg på at vi aldri må undervurdere Alf Prøysen. Det ligger en sarkastisk felle gjemt i teksten for dem som tror dette bare er en koselig vise:
– Det meste hos Prøysen av denne typen har en trippel bunn. Så ja, det heter at «sola skinner på deg og skuggen fell på meg og graset er grønt for alle». Men det ligger noe dypt under der.
– Det er det samme som skjer i slutten av stubben om «Jenta ved Storgrana»: Hun veit at det er i dag som det støtt har vært: En lyt bøye seg og ta den børa en får. Først da kan en stå rak som et lys under Storgrana. Så jeg tenker at Prøysen har ordnet opp i dette selv. Det ligger en trippel, sarkastisk grunn under «Jørgen Hattemaker» for dem som vil finne den – og der er det Jørgen Hattemaker som vinner. De skal få lov til å pynte seg med den, men da skal de vite at det er akkurat det de gjør. For ved å bruke den, legger de også den detonerte tekstbomba midt inn i sin egen sammenheng.
Jørgen Hattemaker fremføres for hele nasjonen i Oslo domkirke, og litt lenger opp i gata har «Prosjekt Prøysen» fra Teater Innlandet blitt satt opp på nytt på hovedscenen til Det Norske Teatret. Så jeg kan jo ikke påstå at Prøysen har gått helt i glemmeboka. Men at sprengkraften i tekstene ble pakket inn i vatt i tiårene etter hans død, er det ingen tvil om. Biograf Ove Røsbak mener at hvis ikke hemmelighetene hans hadde blitt gjemt bort i 1970, ville det stilt alt i et helt nytt lys:
– Hvis dette hadde kommet ut rundt 1970, ville det blitt en ren revolusjon.
For mørket i Prøysens stubber og viser var tettere på hans eget liv enn de fleste har vært klar over:
– Det er ingen tvil om det. Det er passasjer der hvor han sitter med selvmordstanker selv – som under krigen, da han gikk og ventet på anerkjennelse og ikke kom seg fri fra fjøsrøkterjobben. Du ser det i mange viser og stubber, ikke bare «Lomnæsvisa» og «Jørgenstubben». Ta for eksempel mørket i historien om Tull-Sara, der nevøen til Prøysen sa: «Dette er ’n Alf. Han skriver om seg selv.»
Hva hvis det var dette som sto i norskboka mi da jeg gikk på skolen? Hva om det var «Huset hass Jørgen» eller «Lomnæsvisa» vi analyserte i klasserommet?
Kanskje hadde vi hatt en helt annen forståelse for og av skam, utenforskap og mørke tanker, tiår før det ble noe vi turte å snakke åpent om i dette landet.
I stedet for revolusjonen, valgte vi kosen. Fordi kosen var trygg. Men i et mer fragmentert samfunn er det jo ikke mer uforpliktende hygge vi trenger. Vi trenger Prøysens blikk. Prøysen dømte ingen, men han krevde at vi lyttet til det som lå under overflaten. Derfor har vi noe å lære av ham, mener Frida Ånnevik:
– Kanskje klarer vi også å skjønne at vi må dekode hverandre i samtiden for å forstå hverandre bedre. Fordi vi snakker med forskjellige språk og lever i ulike virkeligheter nå, er vi i større grad avhengig av å dekode hva hverandre sier på en måte som er tålmodig og åpen.
Historien er laget av Trine Sollie. Lydforteller: Peter Daatland.