Del 1: Tekgigantene lokket med revolusjon i norsk skole. Ble vi blendet av løfter i det godes navn?Del 1: Tekgigantene lokket med revolusjon i norsk skole. Ble vi blendet av løfter i det godes navn?Del 1: Tekgigantene lokket med revolusjon i norsk skole. Ble vi blendet av løfter i det godes navn?

En februardag i 2019 sitter barneskoleelever med høretelefoner bøyd over iPadene sine i et klasserom på Bekkestua skole i Bærum. Jan Tore Sanner, som på denne tiden er kunnskapsminister i Erna Solbergs regjering, har på seg hvit skjorte under en mørkeblå dress. Han følger engasjert med. Sanner er en av politikerne som har gått i bresjen for digitalisering av skolen.

Det er selveste Apple som har invitert ham til Bekkestua, for å vise ham hvordan nettbrettene kan brukes i klasserommet, i kommunen der Sanners parti noen år tidligere gikk til valg på “iPad til kidsa”. På bakrommet har Apples PR-byrå sendt e-poster til ministeren og Kunnskapsdepartementet som jeg har fått innsyn i.

Syv år senere har den politiske pendelen svingt tilbake med voldsom kraft. Den kaster en skygge over Sanners skolebesøk. Det gjør også de ferske Pisa-resultatene, som er “svært alvorlige”, for å bruke ordene til dagens kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun. Hun og regjeringen går langt i å skylde på digitaliseringen av skolen, som hun mener har vært “en katastrofe for læringsresultatene”.

Teknologiselskapene var helter, nå har de blitt skurker. For å forstå hvordan vi havnet her, må vi se på oss selv gjennom 2010-tallets briller: Et teknologibegeistret samfunn, livredde for å bli akterutseilt. Fortellingen om digitaliseringen av skolen handler også om et menneskelig behov for å være med på fellesskapets unisone ekstase. Hvem vil vel være festbrems når fremtiden banker på døra?

Jeg heter Oda Ording og er undersøkende journalist i Demo. Dette er første del av serien “iPad til kidsa”, hvor jeg forsøker å forstå hvilke krefter som gjorde den norske skolen til en digital spydspiss i verden… eller forsøkskanin, det spørs hvem du spør. Dokumentene jeg har fått innsyn i, forteller bare én del av historien. Derfor har jeg også snakket med folk på begge sider av bordet, og pløyd meg gjennom bøker som “Logg på - Om teknologiens verdi for læring”, og “Entusiast og bakstrever - Om en forunderlig ferd mot en fulldigitalisert skole”.

Den siste boka tar oss tilbake til Washington i 1993, til det professor emeritus og forfatter Geir Haugsbakk beskriver som et avgjørende vendepunkt.

I februar 1993 holdt Bill Clinton sin første State Of The Union-tale, der han snakket til den amerikanske Kongressen om rikets tilstand.

“Det er fint å ha en anledning til å holde en lang tale”, spøkte Clinton idet han gikk på scenen - fulgt av latter fra det fullsatte kammeret.

Under denne talen ble en ny allianse synlig for verden. For ved siden av den ferske førstedamen Hillary Clinton satt øverste sjef for Apple, John Sculley. Plasseringen sendte et tydelig signal om at USAs nye administrasjon hadde høye teknologiske ambisjoner. Clinton og visepresident Al Gore gjorde teknologiselskapene til sine viktigste allierte, for å styrke USAs økonomiske muskler på det globale markedet, skriver Haugsbakk. Teknologi ble et satsingsområde over hele linja, inkludert i skolen. Den samme teknologitroen inspirerte politiske miljøer i Norge.

Geir Haugsbakk tar telefonen fra hjemmekontoret sitt. Som professor emeritus ved Universitetet i Innlandet har han fortsatt å forske på bruk av ny teknologi i undervisning.

– Jeg har jo en veldig spesiell bakgrunn, som ikke matcher de som har vokst opp med teknologi i dag. For jeg møtte teknologien første gang da jeg nesten var ferdig med min utdanning.

Dette var på 80-tallet. Da var Haugsbakk i 20-årene og fikk jobb som dataassistent på et forskningsprosjekt ved Universitetet i Oslo.

– Vi satt med terminaler som var kobla opp mot en sentral datamaskin.

– Hva er en terminal?

– Det er på en måte et tastatur.

Siden den gang har Geir Haugsbakk fulgt utviklingen med fascinasjon og bekymring. Han mener at kursen snudde fullstendig på 90-tallet, da lærerne og skolene mistet sin innflytelse over digitaliseringen.

– Det har vært en utvikling der lærere har blitt satt på sidelinja, hvor aktører utenfor skolen har ledet an. De kommersielle aktørene har nærmest fått fritt spillerom.

Silicon Valley kokte på slutten av 90-tallet og utover 2000-tallet. Teknologi-knutepunktet i California leverte innovasjoner på samlebånd. De forandret livene til mennesker over hele kloden: Med Google i 1998, Facebook i 2004, iPhonen i 2007. Bak disse geniale oppfinnelsene sto tek-gründere som malte et bilde av seg selv som helter med mål om å gjøre verden til et bedre sted. Den fortellingen fant veien til Norge. Haugsbakk mener den er med på å forklare hvorfor norske politikere og skoletopper ukritisk applauderte teknologisatsingen i skolen.

– I stor grad var det teknologiselskapenes visjoner og reklamespråk som ble gjeldende. Kombinert med at de som prøvde å ytre seg kritisk enten ble oversett, latterliggjort, eller stemplet som bakstrevere og surpomper. Det endte nærmest opp i det man kan betrakte som en form for massesuggesjon.

I boka skriver Haugsbakk: “Hvis visjonene bare hadde blitt presentert av teknologiselskapene eller andre med tydelige kommersielle hensikter, ville de sannsynligvis blitt avslørt. Når de i stor grad ble formidlet av ledende politikere og sentrale offentlige aktører, fikk de et godkjenningsstempel som gjorde det langt vanskeligere å fremme kritikk.”

Parallelt med oppblomstringen av Silicon Valley, ble Norge rammet av det såkalte Pisa-sjokket i 2001. Den nasjonale selvtilliten fikk seg en knekk da det viste seg at norske 15-åringer var ganske middelmådige. Noe måtte gjøres. Som første land i Europa ble digitale ferdigheter i 2006 gjort til en av fem grunnleggende ferdigheter i Kunnskapsløftet. Ved siden av lesing, skriving, regning og muntlige ferdigheter. Det ble også bestemt at Norge skulle bli blant de fremste i verden på det vi den gang kalte IKT.

– Det var en aksept for at ny teknologi ville føre til større motivasjon, bedre læring, nye læringsmåter. En litt naiv forestilling som har ligget der helt frem til for noen få år siden. I dag brukes satsingen på digitalisering som en av forklaringene på at det har gått så dårlig. Etter det første Pisa-sjokket ble det brukt som et tiltak for å forbedre kvaliteten i skolen, sier Geir Haugsbakk.

Pisa er en internasjonal undersøkelse som gjennomføres hvert tredje år. Den tester 15-åringer i lesing, matematikk og naturfag. Forrige onsdag kom de begredelige resultatene fra 2025. Andelen norske elever som presterer på laveste nivå i alle tre fag, har økt betydelig de siste ti årene. 41 prosent av guttene leser så dårlig at de har problemer med å klare seg i videre utdanning. Statsminister Jonas Gahr Støre pekte rett på digitaliseringen av skolen da han måtte svare for Pisa-resultatene i Politisk kvarter på NRK:

– Resultatene snudde i 2015. Da hadde de økt jevnt fra 2000 til 2015. Fra 2015 begynner det å gå ned. Det forskerne til Pisa peker på, er at det er da det digitale for alvor kommer inn i klasserommet. (…) iPad, ikke bare inne på datarommet på skolen, men iPad til alle elever. I dag vet vi at du lærer å lese dårligere på den måten enn med vanlige bøker, sa statsministeren til NRK dagen etter at resultatene ble lagt frem.

Dagens elever skal bære morgendagens samfunn på sine skuldre. Hvis du har barn i skolen, får du kanskje en klump i magen av å tenke på hvordan de skal klare seg videre i livet. Som skattebetaler kan du bli provosert over hvor mye penger vi bruker per elev når resultatene er så elendige.

La oss snakke mer om det senere. Først har jeg lyst til å vise deg hva jeg har funnet i havet av offentlige dokumenter. Nemlig e-poster signert av selskaper som ønsket å forandre norske klasserom for alltid. De har vokst til å bli verdens mektigste aktører, men teknologiselskapene har tviholdt på fortellingen om seg selv som idealister. Apple skrev for eksempel i 2018: “Vår agenda er utelukkende basert på et ønske om å bidra til en vellykket digitalisering av norsk skole nå og i framtiden.”

Agenda eller ei, jeg blir jo nysgjerrig på hvor mye Apple har tjent på “iPad til kidsa”. Summen har jeg ikke klart å finne, men det er ingen tvil om at den er betydelig. I 2024 skrev Utdanningsdirektoratet at flere enn ni av ti elever i grunnskolen har tilgang på iPad, Chromebook eller PC. Vi kan si det med språket til PR-byrået Corporate Communications, som jobbet for Apple i 2017 og 2018. I en e-post til kunnskapsministeren skrev de:

Apple gjorde flere fremstøt mot politisk ledelse i disse årene. I desember 2018, to måneder før skolebesøket på Bekkestua, lander en invitasjon i innboksen til Jan Tore Sanner. Den er signert administrerende direktør i Apple Norge, Amund Hamre. Hamre sier at han setter pris på kunnskapsministerens innsats for å digitalisere skolen, men han er bekymret for at mange skoler deler ut iPader uten en konkret plan. Teknologien åpner for tilpasset læring og kan gi kreativitet en ny posisjon i skolen, mener Apple-direktøren. Han vil svært gjerne dele av selskapets erfaringer, og ramser opp enkeltskoler som kan være aktuelle for et besøk. Noen måneder senere banker Jan Tore Sanner på døra til Bekkestua skole i Bærum.

Var dette en naiv politiker som ble lurt av et kynisk tekselskap? Apple sier selv at de er opptatt av å holde beslutningstakere oppdaterte på teknologien sin - du kan lese hele svaret lenger ned i saken. Og kunnskapsministre, på sin side, skal jo dra på skolebesøk. De skal følge med på hva som skjer på sitt felt, gjerne gjennom møter med næringslivet.

– Det kan være verdifullt fordi det bidrar til kompetanseutvikling, sier Torgeir Waterhouse, som har foreslått å møtes på Cafe Sara - en brun pub i Oslo sentrum.

Du har sannsynligvis sett eller hørt ham snakke om teknologi før, han umiskjennelige fyren med krøller og stort skjegg. Waterhouse har vært direktør for internett og nye medier i IKT Norge, og stått bak prosjekter som “Lær kidsa koding”. I 2019 var han med på å starte konsulentfirmaet Otte, som gir teknologiråd og hjelper selskaper med å påvirke politikere. Waterhouse har forresten også vært ambassadør for Demo.

Han mener det ligger en åpenbar verdi i at de som styrer landet møter teknologiselskaper som Apple.

– Det hjelper dem med å henge med på utviklingen. Det bidrar til nettverksbygging og sender spørsmål tilbake til bransjen, som utvikler tjenester og produkter til kommunene.

– Er det noe problematisk ved at Jan Tore Sanner takket ja til en invitasjon fra Apple, kom i klasserommet og poserte med elevene og iPadene?

– Det kan være problematisk, men jeg var ikke der og har ikke lest om det. En sånn seanse kan være hele skalaen. Fra helt utidig bruk av klasserommet til en kommersiell aktivitet, og i den andre enden av skalaen: et helt nødvendig innblikk for en kunnskapsminister i hva som kan foregå i klasserommet.

– Når blir det problematisk?

– For meg blir det problematisk når det blir en salgsarena, altså rent kommersielt, hvis det blir en feilrepresentasjon av fag og virkelighet, eller hvis barna eller elevene misbrukes.

– Noen vil anklage deg for å ha en agenda, fordi du tjener penger på å snakke om teknologi.

– Absolutt. Det er umulig å være inne i sånne prosesser uten at noen kan si at “her har du din egen interesse”, det er helt riktig. Og en av mine sterke interesser i dette, er at jeg er glødende opptatt av at vi som samfunn skal gjøre alt vi kan for å hjelpe alle som skal gjennom skoleløpet.

Apple er i dag rangert som et av de mest verdifulle selskapene i verden. Med iPaden har de fått en særstilling i norsk skole. Samtidig har selskapet vært opptatt av å understreke overfor norske politikere at de ikke har en agenda om å tjene penger. PR-byrået Corporate Communications sa det slik overfor Kunnskapsdepartementet:

“Bare for å understreke en viktig ting: Apple er selvsagt kommerse i den forstand at de lever av å selge iPader og annet stæsj, men i denne sammenhengen så handler det ikke om det. Jeg vil nesten si tvert om. Apples store bekymring er at det skjer uten en skikkelig plan for pedagogisk bruk”.

Ett år tidligere sa de det samme med litt andre ord, da de inviterte til en eksklusiv samling i London om teknologi i skolen. De forventet at opp mot 150 norske skoleledere ville delta, og lurte på om noen fra politisk ledelse kunne tenke seg å rydde plass i kalenderen. Så understreket PR-byrået, sitat:

Vi gjør ikke dette for å tjene penger, men fordi vi vil hjelpe. Apple er ikke unike når de snakker om motivene sine på denne måten. Du finner det i alle sektorer.

– Ingen er bare idealistiske. Veldig mange av teknologiaktørene har en forståelse for hvor viktig det er at barn og unge lærer å bruke teknologi. Selvfølgelig har de egeninteresser i det, både på lang sikt og kommersielt, sier Waterhouse.

Apple har fått se utdragene fra e-postene som jeg refererer fra i denne historien. De har også fått spørsmål om hvilken rolle de har spilt i digitaliseringen av den norske skolen. Det er Julius Kirchenbauer som svarer, han er kommunikasjonssjef for Apple i Norden. Han kommenterer ikke det konkrete innholdet i e-postene, men viser til selskapets generelle prinsipper innen utdanning.

– Vårt arbeid innen utdanning er omfattende, målrettet og strekker seg over mer enn fire tiår med samarbeid ved lærerens side. Vi har en sterk tro på at teknologi bidrar til å utvide hva som er mulig innen læring, og at det fører til økt kreativitet og engasjement - med læreren i sentrum.

Når det gjelder samspillet med myndighetene, sier Kirchenbauer at de “etterstreber å samarbeide med beslutningstakere på alle myndighetsnivåer for å hjelpe dem med å forstå våre produkter, våre innovasjoner og vår virksomhet”.

Jan Tore Sanner avsluttet politikerkarrieren i 2025. I dag er han Statsforvalter for Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus. Da jeg ringer ham, gjør han det klart at han ikke ønsker å stille til intervju.

– Med den rollen jeg har nå, er det ikke naturlig at jeg går inn i de spørsmålene.

– Skjønner, det er veldig synd for saken.

– Det skjønner jeg, men da går jeg inn i en politisk debatt, og det tilsier ikke min rolle at jeg kan gjøre.

Da jeg spør om Sanner kan si noe om de faktiske forholdene rundt skolebesøket og kontakten med Apple, viser han til departementet.

– Det er såpass mange år siden nå, at jeg kan rett og slett ikke gå inn i det, for dette griper rett inn i en partipolitisk diskusjon.

Selv om Sanner ikke vil si noe om dette i dag, har han tidligere snakket om nettbrett-satsingen, til blant andre Aftenposten i 2019. Da svarte kunnskapsministeren at han har pratet med elever på skoler rundt om i landet som forventer “at skolen skal utvikle seg i takt med samfunnet”. Sanner forsvarte at skolene må prøve seg frem med teknologien, fordi utviklingen går så raskt at ingen sitter med fasit. Han viste også til studier og rapporter som tyder på at elevene knekker lesekoden tidligere ved hjelp av digitale verktøy.

Kunnskapsdepartementet sier i dag til Demo at de ikke vil kommentere enkelthendelser fra tidligere regjeringer. De skriver: “Generelt kan vi si at mye har endret seg i synet på skjerm og teknologi i skolen de siste årene, etter hvert som mer kunnskap og forskning har blitt tilgjengelig”. Departementet påpeker at det ikke er uvanlig at teknologiselskaper som Apple ber om møter med embetsverk og politisk ledelse.

Kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun sier til Demo at hun er godt kjent med hvilke interesser de store teknologiselskapene har.

– Mitt utgangspunkt når jeg møter teknologiselskaper, er å gjøre det klart for dem hva regjeringens ambisjoner for skolen er. Og her er jeg helt tydelig: det er ikke å skape profitt for selskaper som vil selge produkter i den norske skolen.

Departementet forklarer at det likevel er viktig å ha dialog med produsenter av teknologi og læremidler, på samme måte som de ønsker å høre fra elever, lærere og skoleeiere. Slike møter kan også være “en viktig arena for å ansvarliggjøre selskapene”.

Jan Tore Sanner er selvfølgelig ikke den eneste politikeren som har blitt forsøkt påvirket av tekgigantene. E-poster fra 2016 til 2026 gir et innblikk i hvordan selskaper som Apple, Google og OpenAI lobbyerer for å få innflytelse over norsk skolepolitikk.

For 10 år siden ville Google snakke med daværende kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen om hvordan de kunne “revolusjonere digitaliseringen av norsk skolevesen”. Da OpenAI kontaktet Kunnskapsdepartementet i 2026, foreslo de å koble sine investeringer i et nytt datasenter i Norge til bruk av kunstig intelligens i skolen. De ville også ha med kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun på en eksklusiv samling i San Francisco om hvordan KI kan styrke skolen. Hun takket nei til OpenAI, men jeg vet at hun takket ja til to møter med Apple i 2024 og 2025. Det ble ikke ført referat fra møtene, så jeg vet ikke akkurat hva som ble sagt. Departementet skriver at bakgrunnen for møtet i 2024 var den offentlige debatten om skjerm i skolen, mens møtet i 2025 handlet om avtaler mellom Apple og enkelte norske skoler. Både Google og OpenAI vet forresten at vi lager denne saken, men de har foreløpig ikke gitt en kommentar.

Disse e-postene beviser ikke at teknologigigantene satt i førersetet for digitaliseringen av skolen. Sannsynligvis utgjør de bare toppen av isfjellet. De gir uansett et interessant glimt inn i kulissene til demokratiet vårt. Mye av lobbyeringen har også skjedd lokalt, siden det er kommunene som har ansvar for å kjøpe inn utstyr til skolene. Apple har et eget skoleteam som, for å sitere selskapet, “jobber tett med kommuner og skoler for å bidra til at innføringen av teknologi i skolen skal føre til bedre og mer læring for elevene”.

Bærum ble spesielt viktig for Apple, fordi det var her drømmen om iPad i klasserommet først ble til virkelighet. Nasjonale politikere brukte Bærum som et utstillingsvindu for resten av skolesektoren i Norge. Geir Haugsbakk skriver om dette i “Entusiast og bakstrever”.

– I planverket ble det ettertrykkelig slått fast at digitale verktøy skulle gi mer motiverte elever, det skulle gi bedre læring og føre til et pedagogisk paradigmeskifte. Og det ble da omtalt som helt nødvendig å hoppe på det digitale toget. For elevene ble oppfatta som digitalt innfødte som var helt avhengige av digitale verktøy.

– Man hadde denne veldig optimistiske forestillingen om hva teknologien ville gjøre med skolen. Det lå ikke så mye forskning til grunn, for det var ikke mange som hadde testet ut det samme. Norge skulle jo være best i verden. Da måtte man jo prøve seg litt frem?

– Det hadde vært helt greit hvis de hadde fremstilt det sånn, at “her er vi inne på et område vi har lite kunnskap og lite erfaring, så vi må prøve oss frem”. Poenget er at de bare slo fast, helt bombastisk, hva den nye teknologien kunne føre til. Det var ikke rom for tvil.

Torgeir Waterhouse kjøper ikke premisset om at tekselskapene dro i trådene. Jeg merker at han blir oppgitt når han snakker om dette.

– Det er skoleeierne som har digitalisert norsk skole. Det er ikke teknologiaktører. Teknologiaktørene, både de norske og ikke-norske, leverer tjenester eller produkter til skolene, som regel direkte via skoleeier, kommune eller fylke.

Jeg svarer at mitt inntrykk er at digitaliseringen har skjedd i et samspill mellom signaler fra nasjonale myndigheter, institusjoner som Senter for IKT i Utdanningen, politiske planer som Kunnskapsløftet og skolen.

– Det er jo ikke skoleeierne alene som har digitalisert skolen?

– Teknologiselskapene har ikke digitalisert skolen noe mer enn forlagene har innført lesing i skolen, eller bøker i skolen. Det er nok en ting som plager meg med denne debatten: Man er mye mer opptatt av å legge skylden på teknologiaktørene enn på å gå inn i hva som faktisk er årsaken til problemene.

Waterhouse mener vi er for raske til å skylde på skjermen for dårlige leseresultater.

– Så snakker vi ikke om andelen ufaglærte i skolen, om tilgang på skolebibliotek, leseopplæring og tilpasset opplæring. Årsaken er nok at det er veldig ubehagelig å snakke om, på en helt annen måte enn å skylde på teknologien. Politikerne har gjort noen vedtak som de ikke har fulgt opp med midler og kompetanseutvikling. Det har vært mye dårlig bruk av teknologi.

Dette er et av hovedpoengene i “Logg på – teknologiens verdi for læring”. Boka er en samling av kronikker fra blant andre lærere, elever og skolebyråkrater, i et forsøk på å nyansere debatten om skjermbruk i skolen. Waterhouse og Elisabeth Palmgren står bak boka. Palmgren er leder for skoleavdelingen i IT-selskapet Atea, som er en av Norges største leverandører av digitalt utstyr til skolene.

Budskapet er som følger: Problemet er ikke skjermen i seg selv, men at det er et kompetansehull for hvordan den kan brukes på en pedagogisk måte i klasserommet. Marte Blikstad-Balas er skoleforsker ved Universitetet i Oslo, og hun skriver dette i boka: “Hvis elevene bare sitter og knoter med elendige kviss-oppgaver på dårlige plattformer og lærer mindre, er det kanskje lett å tenke at alt det digitale er dårlig - og alltid må være det.” Skjermbrukutvalgets rapport blir også trukket fram. Den viser “at digital teknologi kan støtte både kritisk tenking, problemløsning og læring”. Teknologien kan også bidra til økt inkludering i undervisningen.

– Med papir som lesegrunnlag, kan du ikke tilpasse fontstørrelsen, justere kontraster eller tilpasse hastigheten for den enkelte elev. Det kan vi gjøre digitalt, noe som kan avhjelpe behov som mange har, sier Waterhouse.

Geir Haugsbakk er ikke uenig i at teknologien har positive sider. Problemet, mener han, er at vi ikke har vært åpne for baksidene.

– Det var det som skjedde under den voldsomme digitaliseringsoffensiven i skolen, at vi så oss blinde på den ene siden. Så tok det 10 til 15 år før vi tok innover oss de negative konsekvensene ved digitaliseringen.

15 år… Hvis Geir Haugsbakk har rett i sin fortelling om at digitaliseringstoget bare raste av gårde så lenge, uten at noen dro i bremsen: Hvordan kunne det skje? Deler av svaret ligger i et grunnleggende menneskelig behov.

– De fleste av oss synes det er fint med positiv oppmerksomhet. Og vi synes det er hyggelig å være del av noe større. Og oppleve den entusiasmen. Vi har jo sett det nå, og demonstrert mye det siste året. Om det dreier seg om fotball-VM eller hva det er for noe. Det å være med på laget, det er jo utrolig berusende og fint. Det å da stille seg på siden og stille noen kritiske spørsmål, det er vanskelig. Vi blir jo ikke belønnet for det, sier professoren.

Det digitale høyhastighetstoget har ingen planer om å stoppe. Hvis du ikke hopper på, kommer du aldri til å nå endestasjonen ved navn fremtiden. Tør du å stå igjen på perrongen? For 10 – 15 år siden var svaret for de fleste av oss nei. Nettbrettet veltet inn i skolen da tidsånden var digital, skepsisen til tekgigantene fraværende, lenge før noen snakket om hjerneråte. Nå er kunstig intelligens i ferd med å forandre livene våre fullstendig, blir det sagt. Hvor mye skal vi dra i bremsen denne gangen?

IPadene åpnet dører for elever som mistet motet av blyant og papir. Likevel levde teknologien aldri opp til de storslåtte løftene som digitaliseringen av skolen seilte på. Det er mye enklere å kritisere dette i dag enn for ti år siden, slik Geir Haugsbakk gjorde. Nå får han og meningsfellene hans drahjelp av en tidsånd som romantiserer det analoge, mens Torgeir Waterhouse og co roper i motvind.

Ble det lettere å stole på teknologiens løfter når de var pakket inn i idealistisk innpakningspapir og kom fra de kule gutta i Silicon Valley? Deres ideer om frihet og individuell læring inspirerte åpenbart folk som hadde makt til å bestemme kursen. Sånn som virkelig god markedsføring gjør. Tekselskaper som Apple hadde vel ikke hyret et PR-byrå med mindre de trodde det ville hjelpe dem med å forandre norske klasserom.

Samtidig er lobbyering bare én av mange forklaringer på hvorfor norsk skole ble digitalisert i en rasende fart. En annen forklaring er menneskets grunnleggende behov for å være på lag med fellesskapet. Jeg er nysgjerrig på hvordan den digitale skolehverdagen påvirket lærere, elever og familier. For å få svar på det, vil jeg gjerne høre hva du tenker etter å ha hørt eller lest denne saken. Vekker den noen følelser hos deg som forelder, lærer, teknologioptimist eller -pessimist? Har du opplevd at barnet ditt kom hjem med iPad i sekken, eller vokst opp med den selv? Da håper jeg at vi snakkes i bidragsfeltet!